For noen måneder siden fortalte Hallvard Austlid i Cluben om sin far, Eiliv, som mistet livet under krigshandlinger ved Hagevollen på Dovre i 15. april 1940. Eiliv døde som følge av heltemodige handlinger, men innsatsen ble aldri tilbørlig verdsatt av norske myndigheter. Først nå, 70 år senere, har myndighetene gått i seg selv og forsøkt å bøte på uretten. Det har resultert i at Eiliv Austlid i dag, 24. mars 2010, post mortem er tildelt nasjonens høyeste utmerkelse i krig, Krigskorset med sverd. Hallvard gir oss her noen av enkelthetene omkring det som skjedde i dag – og for 70 år siden.
I dag
... onsdag 24. mars 2010 utdeles Krigskorset med sverd til min far, kaptein Eiliv Austlid post mortem. I sin pressemelding sier Forsvarsdepartementet bl.a. :
”Onsdag 24. mars deles Krigskorset med sverd ut post mortem til kaptein Eiliv Austlid. Det er første gang på 60 år denne medaljen deles ut. Statsminister Jens Stoltenberg og forsvarsminister Grete Faremo vil være til stede. Regjeringen besluttet i statsråd 2. oktober å tildele Krigskorset med sverd post mortem til kaptein Eiliv Austlid. Medaljen rangerer foran alle andre norske ordener og medaljer."
"Kaptein Austlids innsats knytter seg til en hendelse som fant sted 15. april 1940 ved Hagevollen på Dovre. Han ledet en mindre norsk styrke som angrep en tysk stilling for blant annet å sikre den norske regjeringen som var på vei til Åndalsnes. Kaptein Austlid og noen av hans soldater falt for tyske kuler. Som en følge av angrepet berget medlemmene i regjeringen livet og kom seg i sikkerhet, og de kom seg etter hvert til England.”
Kampen mot tyskerne
Hva var det som skjedde på Dovre den 15. april 1940 og hvorfor måtte det ta så lang tid før fars innsats ble anerkjent? Jeg vil gi et svar på dette. Jeg bygger hovedsakelig på en utredning som Institutt for forsvarsstudier utga i april 2008. Sitatene er markert med kursiv trykk.
Om morgenen den 15. april kommer kaptein Eiliv Austlid med en avdeling 40 mann til Dovre. Avdelingen var sendt dit av Hærens overkommando med det oppdrag å gjenopprette forbindelsen mellom Dovre og Dombås etter at tyske fallskjermtropper hadde landet i området. På Dovre hadde kapteinen et møte med statsministeren og medlemmer av regjeringen som oppholdt seg der.
”Statsrådene hadde allerede ankommet Dovre om kvelden den 14. april, men hadde på grunn av det tyske fallskjermangrepet oppholdt seg på gården Stordal ved Brennhaug natt til 15. april. På formiddagen den 15. hadde statsrådene på ny kjørt fram til Dovre. …… Møtet med statsministeren og deler av regjeringen ga Austlids oppdrag en ny dimensjon . Med dette innebar oppdraget ikke lenger bare at han skulle åpne veien til Dombås, nå skulle han også sørge for at regjeringens sentrale medlemmer kom seg raskt og trygt vestover. Dette må ha vært en tung byrde for kapteinen. Det finnes ingen direkte beretning om den samtale som utspant seg mellom Austlid og regjeringens medlemmer. I følge flere av Austlids soldater skal to av statsrådene, i etterkant av samtalen inne på Kirkestuen, ha uttrykt seg kritisk til Austlids plan for den videre framrykning. Soldaten Sverre Storholdt forteller: ”Vi var der alle tre [Storholt, Skybak og Øverby]. Det var da vi fikk beskjed om bare å kjøre. Trygve Lie, sammen med en som var nokså lang og heller tynn, sier at vi ikke hadde tid til å vente med en patrulje. Dere som tilhører Norges elitekompani skal ikke være redde fire forfrosne tyskere, bare kjør. Det var ordren vi fikk der.”
"Statsrådene mente altså at framrykningen ville gå for langsomt hvis det skulle benyttes oppklaringspatrulje.”
Oberst Arne Bull sier følgende i artikkelen ” Kaptein Austlid og hans kompani – April 1940 ( Norsk Militært Tidsskrift nr 1 – 1999):
”Kaptein Austlids intensjon var å rykke nordover, på en militært sett korrekt måte, med sikring foran kjøretøyene, men ble presset - eller følte seg presset – til å sløyfe dette på grunn av tidsnød”
Oppsummeringen i utredningen fra Institutt for forsvarsstudier er:
”Regjeringen hadde 6 døgn tidligere valgt å ta kampen opp mot angriperen , og var allerede blitt utsatt for tre forsøk på tilfangetakelse – utslettelse (Oslo, Midtskogen og Nybergsund).
Fallskjermjegerangrepet mot Dombås må ha fortonet seg som et fjerde forsøk på det samme. Mot denne bakgrunn er det rimelig å si at nasjonens framtid stod på spill. Beskyttelse av regjeringen var sentralt for å hindre sammenbrudd i forsvarsbestrebelser. For regjeringen var det avgjørende å komme seg vestover til Åndalsnes så hurtig som mulig. På dette grunnlag fortsatte kaptein Austlid frammarsjen mot Dombås. Regjeringens biler fulgte etter med noen hundre meters avstand. Austlid ville kjøre fram til han fikk kontakt med den tyske styrken han nå var klar over befant seg mellom Dovre og Dombås. Ved Hagevollen oppnådde Austlids tropper kontakt. Kompaniet befant seg da i helt åpent område. Åpne jorder strakte seg 700 meter mot nord og 500 meter mot sør. I vest var området avgrenset av Lågen, og i øst av 100 meter jorde og deretter en meget bratt sandskråning opp til en skogkledd platåkant. Fienden befant seg ved Hagevollen gård og på platået i øst. Dekket av ilden fra egne mitraljøser stormet kapteinen platået med en gruppe på seks eller sju soldater. I det de nådde toppen av den bratte sandskråningen ble kaptein Austlid truffet av en kule fra en tysk soldat. Dette medførte Austlids død. En samlet vurdering av de rådende omstendigheter, og ikke minst det lende styrken befant seg i, vitner om en særdeles handlekraftig og modig leder som satte alt inn på å løse det oppdrag han var betrodd”.
Ettermælet
I bokverket ”Krigen i Norge 1940”, utgitt 1955, skriver oberst Munthe-Kaas bl.a.:
”Man la merke til at Austlids bilkolonne kjørte uten noe framskutt sikringsledd. Denne uaktsomhet peker hen på feilaktig situasjonsbedømmelse.”
Etter et intervju i 1951 med Arne Mostue, Austlids sjåfør, skrev Munthe-Kaas følgende:
”Av hensyn til kaptein Austlid og hans gutters ettermæle er det av stor interesse å få vitnemål fra dem som var med -. Hverken Floden eller Hagen [de to troppssjefene i Austlids avdeling] har i sine rapporter gitt noen detaljer om kampen. Inntrykket har derfor hittil blitt at Austlid uforberedt og uten kampmuligheter rente like inn i en felle og selv måtte bøte med sitt liv. En slik oppfatning må ikke bli den endelige hvis Mostues [soldaten som ble intervjuet] beretning er sannferdig, og det er utvilsomt tilfelle”.
Da Trygve Lie, forsyningsminister r i Nygaardsvoll-regjeringen, utga sin erindringsbok, ”Leve eller dø”, forsterket han kritikken og uttrykte den mer direkte.
Først i 80-årene fikk man fram beretninger fra soldater i Austlids avdeling, og dermed forelå det et nytt grunnlag for å gi kaptein Eiliv Austlid det ettermæle han hadde gjort seg fortjent til. Det skulle imidlertid ennå ta mange år før byråkratiet i Forsvarsdepartementet ville foreta seg noe.
En sterk innsats fra mange, samt en ny handlekraftig forsvarsminister, Anne-Grete Strøm-Erichsen, resulterte til slutt i at Kongen i statsråd den 2. oktober 2009 besluttet å tildele Krigskorset med sverd post mortem til kaptein Eiliv Austlid. Og, i dag, den 24. mars 2010 vil overrekkelsen finne sted.
Hallvard Austlid, medlem 1065.