Søk

Tikopia i Stillehavet


Der fortiden alltid skal være nåtid... Tikopia er en avsidesliggende øy i Stillehavet. Den er en del av Salomonøyene. På øya med det eksotiske navnet bor

1200 sjeler. De avviser penger, veier, motorer, kredittkort, mail, økonomisk utvikling og teknologiske fremskritt. Befolkningen er kjent for å være vennlige. De tok svært så godt imot en norsk jordomseiler som besøkte dem for seks år siden. Mannen heter Thomas Lien, og har fortalte i Cluben om sine opplevelser med stillehavsfolket som ble hans venner. Det ble en minneverdig aften med en sjarmerende miks av film, bilder og det talte ord.

De tre elementene

Thomas Lien er både filmregissør og jordomseiler. Det er akkurat denne kombinasjonen som er bakteppet for Liens besøk i Cluben midt i begynnelsen av februar 2010. Hvis vi også kombinerer disse begrepene med tilværelsens tilfeldigheter, kommer vi frem til aftenens substans, den lange seilturen, den lille øya – og naturkatastrofen med den mirakuløse utgangen. Men la oss gå 11 år tilbake i tiden. Året er 1999, og Thomas har bestemt seg for å realisere en drøm, en jordomseiling som han vil skal vare i flere år.

Han forlater hjemlandet og tar fatt på en seilas som ikke blir avsluttet før i 2005. Etter 3,5 år på egen kjøl svinser han rundt i Stillehavet, gjerne utenfor seilernes ”lysløype”. Det bringer ham til den lille øya Tikopia. Der er ingen havn, men Thomas ankrer opp, og tar seg inn til øya med lettbåten. Og blir godt mottatt av alle, fra høvding til små barn. De snakker engelsk, de trives med besøk, og høvdingen forteller at det ikke er hverdagskost å få besøk av en seilbåt. Thomas er faktisk bare den sjette seilende gjesten på 15 år!

Et underlig samfunn

Thomas finner snart ut at Tikopia er et underlig samfunn. Øya er på fem kvadratkilometer. Det aller meste av grunnen er vulkansk og ubeboelig. Øya preges også av en stor vulkansk innsjø med brakkvann. Her bor altså 1200 sjeler. Øya slal ha vært befolket av polynesiere i 3000 år. Det er ikke bare religionen de har tviholdt på. Øya har ikke forsørge mer enn 1200 beboere, og de er svært aktive i å holde befolkningens antall stabilt. De vender også ryggen til det vil ynder å kalle fremskritt. Her finnes ikke elektrisitet eller elektroniske hjelpemidler. Her er ikke en eneste motor. Dyrehold gir ikke vegetasjonen grunnlag for. De spiser derfor bare planter og fisk. Og de trives! Beretningen om Tikopia og Thomas` forhold til øya kunne ha stanser der, etter de fire ukene han tilbrake der. Skjebnen ville det annerledes.

I desember 2002 ble øya rammet av en syklon nesten uten sidestykke. Syklonen Zoe passerte rett over Tikopia, faktisk så nær det er mulig å komme. I dagene etterpå fryktet omgivelsene at syklonen ikke bare var ødeleggende, men også drepende. Hvordan var det gått med de 12000 menneskene på Tikopia?

Underet på den lille øya

Det ble sendt ut et helikopter som landet på stranden. Da dukket det plutselig opp folk fra nesten alle kanter. Og piloten fikk en fantastisk historie å fortelle. Selv om ødeleggelsene var enorme – ingen ble drept. Alle hadde klart å ta seg opp til de vulkanske grottene og søkt ly der til marerittet var over, i hvert fall i første omgang. De ca. 20 landsbyene med palmehytter var fullstendig ødelagt, og deres livsgrunnlag var truet. Vannet fra innsjøen ble brukt til å vanne sagopalmene som var avgjørende for tilførselen av mat. Nå hadde havet slått hull i den store sandbanken som skilte innsjøen fra havet. Dermed fosset saltvann inn, og vannet kunne ikke brukes til noe som helst.

Da piloten fortalte omverdenen om dette, kom det hjelp fra alle kanter. Mat, medisiner – og ikke minst villige hender som ble satt inn for å bygge en mur av stein og sand for å skille innsjøen fra havet. Arbeidet var til de grader vellykket at saltgehalten snart ble bygget slik at vannkvaliteten etter hvert ble som det var før syklonens herjinger.

Mens folk og natur på Tikopia langsomt kom til hektene igjen, fikk Thomas, som ennå ikke hadde fullført en seks år lange seilas, høre om dramaet på sydhavshøya. Han falt i dype tanker, og skjønte med seg selv at en gang måtte han vende tilbake til Tikopia, og denne gangen med filmutstyr i bagasjen. Han ville lage en film om øya og øyboerne. Os slik ble det. Han vendte tilbake til øya, og regisserte en dokumentarfilm som ble vist på NRK i september 2007. Det var denne filmen vi fikk en smakebit av under den begivenhetsrike aften i Cluben.

Her har jeg bare gjengitt et grunnriss av beretningen til Thomas – og Tikopias historie.

Teknisk ”under”utvikling

Vil du vite mer? Da kan det føyes til at allerede på 1600-tallet skjønte beboerne at vegetasjonen og det begrensede området ikke egnet seg for husdyr. Det ble besluttet å slkte ned alle grisene på øye, og erstatte maten med fisk fra havet. Senere erfarte de at naboøyene etter hvert ble preget av den tekniske utvikling. Men på Tikopia sa man nei. Beboerne var stolte av å stå imot det ndre kalte ”utvikling”, og de tviholdt på polynesiske tradisjoner som er blitt borte på naboøyene. Det melanesiske kristne trossamfunn fikk første gang kontakt med Tikopia i 1858, men misjonens lærer fikk ikke lov til å bosette seg der før i 1907.

Har vi glemt noe fra Thomas` beretning om Tikopia? Ja, sikkert mye, men det viktgiste i en slik sammenheng er å fremheve øyboernes vennlighet, deres jordnære forhold til liv og død, deres nøysomme tilværelse – og hvordan de har demonstrert med deres egne liv at velstand og utvikling ikke har sammenheng med tilværelsens og sinnets harmoni. Det er bare noe av tror.

#1Public

37 visninger

©Travellers` Club, Oslo, Norway    ts@travellersclub.no      Proudly made by www.hattemannen.no