VĂ„rt medlem Per Holter Andersen har sett pĂ„ den Ăžkonomiske sitasjonen verden befinner seg i nĂ„, og han har skrevet en artikkel hvor han filosoferer over hva som kan gjĂžres â og hvordan det bĂžr gjĂžres. Han har kallet sitt innlegg for: âKick-start for Europaâ â og han skriver: Vi sitter nĂ„ og ser pĂ„ en forvirrende og antagelig farlig situasjon i Europa, og dermed ogsĂ„ for verden. Klokkene ringer og lampene blinker.
RESTEN AV VERDEN
USA gĂ„r gjennom en periodisk justering som landet antagelig vil klare godt pĂ„ egenhĂ„nd. Kina nĂŠrmer seg antagelig et farlig balansepunkt i avveining mellom ekspansjon og stabilitet. For resten av det Fjerne Ăsten utenom Japan som er litt i en sĂŠrstilling, er fremtiden i stor grad knyttet til utviklingen i de tre andre omrĂ„dene. Japan fortsetter Ă„ ignorere statsfinansielle tyngdelover og er med statsgjeld pĂ„ omkring 200% av brutto nasjonalprodukt, suverent alene i sin divisjon.
EUROPA
Europa bestÄr av 44 land inkludert mikroland som Andorra og Vatikanstaten, hvorav 27 er med i EU og derav igjen 17 land i eurosamarbeidet. Dette er forskjellige nasjoner som i utilstrekkelig grad er naturlig knyttet sammen av fysiske og geografiske forutsetninger, kombinert med historisk betingede handicap befolkningsmessig, sprÄklig, religiÞst og kulturelt. Opp gjennom tusen Ärs historie har dette med jevne mellomrom resultert i krig for Ä endre status quo.
Hensikten med det vi i dag kaller europasamarbeidet (EU, Euro, Schengen etc) var om mulig Ä hindre en ny runde med strategisk krig i Europa etter den 2. verdenskrig. I et stort perspektiv er hele perioden 1914-1945 (pluss eventuelt ogsÄ den sÄkalte kalde krigen) Ä betrakte som en sammenhengende krigstilstand ved at landenes ressurser enten var engasjert i forberedelse til, utfÞring av eller reparasjon etter krig. Det vil si en 30-40 Ärs periode dominert av feil bruk og Þdeleggelse av ressurser.
Etter over femti Ă„rs fredsperiode for Europa, ringer igjen varselsklokker og lamper blinker. Det minnes om at det bare i EU i dag antagelig er nĂŠrmere 15 millioner unge mennesker uten arbeid.
I tillegg kommer et annet uro-fenomen som allerede har begynt Ä gjÞre seg gjeldene. Betydelige komponenter av grunnlaget for pensjonsinntekter til Europas middelklasse ligger i store fond hvor avkastningen bidrar til de samlede pensjonsutbetalinger. Med sviktende aksjemarkeder og ikke minst synkende avkastning pÄ gode obligasjoner, sÄ trues ogsÄ nÄ middelklassen. Og statenes garantier i denne sammenheng er i lite verd nÄr nasjonalkassen i praksis er tom.
HVA KAN NORGE GJĂRE â OG HVORDAN VI BEST KAN BIDRA
Denne artikkelen tar for seg problemene og skisserer til slutt opp et mulig innspill ved at Norge gĂ„r ut i Europa og â koordinert med andre, store tiltak fra EU og sammen med for eksempel Russland og Saudi â kommiterer samlet for nye infrastruktur-prosjekter for 3-400 hundre milliarder dollar. Alle disse tre partene har sammenfallende og kritisk interesse i Ă„ opprettholde en stabil og positiv utvikling av verdensĂžkonomien kombinert med Ă„ sikre en âbĂŠrekraftigâ, men hĂžy pris pĂ„ energi.
NESTEN ALLE LANDENE HAR I STOR UTSTREKNING BASERT UTVIKLINGEN PĂ OPPLĂ NING
- hvor sikkerhet for lÄnene i praksis er landenes evne til Ä fortsette veksten som igjen tilsynelatende forutsetter fortsatt opplÄning. Det vil si at landene med fÄ unntak forutsetter at de kan fortsette Ä budsjettere med underskudd.
Avtaleverket i EU forutsetter (forutsatte) at landene skulle planlegge maksimalt tre prosent Ă„rlig underskudd i nasjonalbudsjettene som kanskje kan sies Ă„ tilsvare en forskuttering av befolkninsvekst, en âideellâ inflasjonsfaktor og litt forsinkelses virkning. Et motstykke til denne kjĂžrereglen var at landene maksimalt skulle kunne opparbeide netto utenlandsgjeld pĂ„ statens hĂ„nd pĂ„ 60% av landets âbrutto nasjonal produktâ â Intet av dette gjelder lenger og flere av landene er pĂ„ vei mot sammenbrudd og opplĂžsning. Flere av landene (for eksempel Belgia, Hellas og Italia) er svakt skrudd sammen eller unaturlige nasjonale enheter og nĂ„ er limet (unaturlige mengder med lĂ„nt kjĂžpekraft) borte. Belgia har allerede startet demontering av seg selv som stat.
Dermed er én brikke pÄ plass i et farlig spill ved at deler av Europa kommer i bevegelse.
VIRKEMIDLENE
Tyskland og Frankrike (eller snarere de to omrÄdene som historisk har stÄtt for mye av uroen pÄ kontinentet) fortsetter sin desperate jakt pÄ lÞsninger for Ä tette demningene i sitt Europa byggverk.
ECB (den europeiske sentralbanken) og det nye âgaranti-instituttetâ EFSF (âEuropean Financial Stability Facilityâ) er begge viktige elementer, men bĂ„de âfolkâ og politikere hĂžres ut til Ă„ tro at disse institusjonene har egne midler til disposisjon. Det er viktig Ă„ forstĂ„ at uten at spesielt Tyskland, stiller noe av sin produksjonsverdi til rĂ„dighet, er bĂ„de ECB og EFSF uten vesentlig betydning ifm gjeldshĂ„ndtering. I sin kamp for Ă„ stoppe Europaâs vandring mot en farlig ny virkelighet har tilsynelatende for lengst sentralbankens regelverk blitt brutt mht risikoeksponering og partene har lagt mye energi i en utvidelse av slagkraften i EFSF.
EFSF ble satt opp i 2010 for Ă„ âreddeâ Irland og Portugal. âReddeâ stĂ„r i anfĂžrselstegn fordi redningen bestĂ„r i at kreditorene (dvs Tyskland, Frankrike og andre kreditorland) lĂ„ner mer penger til debitorene for Ă„ unngĂ„ mislighold og pĂ„fĂžlgende nedskrivning av eksisterende lĂ„n. Dette er gjeldsbrevsrytteri pĂ„ hĂžyt plan snarere enn redding av kollega-nasjoner.
Hvis finansinstitusjonene som ligger mellom landene i lÄnerunddansen, fulgte vanlige sikkerhets- og kredittverdighets vurderinger, ville styrene i bankene formodentlig forlengst ha avsluttet mange av lÄneforholdene og i flere tilfeller levert oppbud for Ä unngÄ Ä komme i personlig straffeansvar. I stedet blir ofte bankene politisk drevet til Ä beholde og til og med Þke sine
eksponeringer.
Tyskland og Frankrike (eller snarere de to omrÄdene som historisk har stÄtt for mye av uroen pÄ kontinentet) fortsetter sin desperate jakt pÄ lÞsninger for Ä tette demningene i sitt Europa byggverk.
ECB (den europeiske sentralbanken) og det nye âgaranti-instituttetâ EFSF (âEuropean Financial Stability Facilityâ) er begge viktige elementer, men bĂ„de âfolkâ og politikere hĂžres ut til Ă„ tro at disse institusjonene har egne midler til disposisjon. Det er viktig Ă„ forstĂ„ at uten at spesielt Tyskland, stiller noe av sin produksjonsverdi til rĂ„dighet, er bĂ„de ECB og EFSF uten vesentlig betydning ifm gjeldshĂ„ndtering. I sin kamp for Ă„ stoppe Europaâs vandring mot en farlig ny virkelighet har tilsynelatende for lengst sentralbankens regelverk blitt brutt mht risikoeksponering og partene har lagt mye energi i en utvidelse av slagkraften i EFSF.
EFSF ble satt opp i 2010 for Ă„ âreddeâ Irland og Portugal. âReddeâ stĂ„r i anfĂžrselstegn fordi redningen bestĂ„r i at kreditorene (dvs Tyskland, Frankrike og andre kreditorland) lĂ„ner mer penger til debitorene for Ă„ unngĂ„ mislighold og pĂ„fĂžlgende nedskrivning av eksisterende lĂ„n. Dette er gjeldsbrevsrytteri pĂ„ hĂžyt plan snarere enn redding av kollega-nasjoner.
Hvis finansinstitusjonene som ligger mellom landene i lÄnerunddansen, fulgte vanlige sikkerhets- og kredittverdighets vurderinger, ville styrene i bankene formodentlig forlengst ha avsluttet mange av lÄneforholdene og i flere tilfeller levert oppbud for Ä unngÄ Ä komme i personlig straffeansvar. I stedet blir ofte bankene politisk drevet til Ä beholde og til og med Þke sine eksponeringer.
PROBLEMER OG MAKTESLĂSHET
Danske banker er nylig gĂ„tt overende og den danske regjering kom for to uker siden overraskende ut med en veldig stor âhjelpepakkeâ for danske banker. NĂ„ i oktober gikk ogsĂ„ en av verdens femti stĂžrste banker (mĂ„lt etter utlĂ„n) de facto overende (Dexia, eid i Belgia, Luxembourg og Frankrike).
Det tragiskomiske med det som avisene fremstiller som nasjonal redning av Dexia, er at det her er hoved-debitor (belgiske og franske myndigheter) som benytter sin andre hÄnd (de respektive og gjeldstyngede statskassene) til Ä forstrekke mer penger til den konkurse banken slik at den ikke mÄ kreve inn gjelden fra nettopp Frankrike og Belgia. Spesielt Belgia er ute av stand til Ä gjÞre noe som helst. Bare landets andel av det realistiske minimum av ny kapital som Dexia trenger for Ä opprettholde sin balanse, vil bringe Belgias offentlige gjeld fra 93% til omkring 110% av BNP. Dette betyr igjen at Belgia nÊrmer seg Italia og ikke lenger er i stand til Ä ta opp mer gjeld til levelig pris. Dvs redningen av Dexia er bare et skuespill for Ä hindre at et kort trekkes ut fra korthuset.
Uansett â enn sĂ„ lenge stĂ„r Tyskland sterkt selv om det er nyttig Ă„ forstĂ„ at ogsĂ„ Tysklands Ăžkonomi nĂ„ tynges kraftig av forpliktelsene som er etablert og ikke minst de som nĂ„ trengs i tillegg for Ă„ sikre eksisterende utlĂ„n og garantier. En nedgradĂ©ring av Tysklands gjeld er ikke utenkelig, det er bare ingen som tĂžr snakke om det ennĂ„. Man har mer enn nok med Ă„ late som Italia og Spania fremdeles er âtryggeâ lĂ„ntagere.
LITT TALL KAN VĂRE NYTTIG SOM RAMME RUNDT FORSTĂ ELSE AV SITUASJONEN.
En million skrives med seks nuller, dvs Ă©n million er 1,000,000 enheter eller for eksempel en million dollar. NĂ„r vi har tusen millioner dollar fĂ„r vi i norsk sprĂ„kdrakt en milliard dollar. Og med tusen milliarder snakker vi i Norge om en billion dollar, dvs tusen milliarder eller Ă©n million millioner â og det hele skrives med 12 nuller (1,000,000,000,000).
NB: Alle etterfÞlgende tall er omtrentlige og avhengig av kilder, definisjoner, valutakurser etc, men gode nok for vÄr diskusjon her.
Der det er aktuelt er det brukt en vekslingskurs pĂ„ 1.321 mellom dollar og euro og 5.8 NOK til dollar. Det norske nasjonalproduktet i 2011 er pĂ„ omkring 450 milliarder dollar og vĂ„rt âoljefondâ pĂ„ ca 550 milliarder dollar. Samlet bruttonasjonalprodukt i EU er til sammenligning i 2011 ca 16,200 milliarder dollar med Spania, Italia, UK, Frankrike og Tyskland i stigende rekkefĂžlge som komponenter med BNP fra 1,400 til 3,400 milliarder dollar.
Norge er det eneste landet av betydning i Europa (med et lite forbehold for Russland) som bÄde har betydelig overskudd pÄ statens drift og netto tilgodehavender mot utlandet i stedet for gjeld. Som det fremgÄr av tallene over har vi antagelig godt over ett Ärs produksjonsverdi plassert som formue i utlandet og Norges statsbudsjett for 2011 ender kanskje opp med et overskudd pÄ omkring 10 prosent av BNP (dette er circa-tall).
Alle de viktigste EU landene, inkludert Tyskland ligger derimot alle pÄ feil side i regnskapet som vist i tabellen under- dvs at hele redningsmannskapet allerede er i vannet med tvilsom flyteevne.
Land Gjeld som % andel av BNP % underskudd i 2011
Storbritannia 80 % -10,4 %
Spania 60 % -9,0 %
Frankrike 82 % -7,0 %
Italia 120 % -4,6 %
Tyskland 83 % -3,3 %
Gjennomsnittet for hele EU er en netto statsgjeld pĂ„ 80% og et 2010 budsjettunderskudd pĂ„ litt over 6% - begge mĂ„lt i forhold til BNP. Det som ikke er sĂ„ lett Ă„ komme frem til er hvor stor del av gjeldspostene som forenklet sagt skulle kunne nulles ved at for eksempel Italia (inkludert italienske banker) eier tysk statsgjeld og Tyskland og tyske banker holder italienske obligasjoner. Dette ville uansett vĂŠre en komplisert prosess pĂ„ grunn av forskjeller i lĂžpetid, rentebetingelser, sikkerhetsmekanismer etc. Det er ikke klart om dette allerede er tatt hensyn til i statistikken (Eurostat vĂa Wikipedia). I alle tallene kommer privat sektor i tillegg til den offentlige.
DAGENS AKUTTE SITUASJON
Europas sentralbank fortsetter antagelig oppkjĂžp av dĂ„rlig nasjonalgjeld (spesielt italiensk). Problemet er at ECB ikke har lov til Ă„ pĂ„virke pengemengden i EU ved Ă„ delta som kjĂžper nĂ„r landene utsteder ny gjeld, men later som om dette gir lov til Ă„ kjĂžpe statsgjeld i 2.hĂ„nds markedet. Hensikten med slike oppkjĂžp er Ă„ stĂžtte kursene pĂ„ statsobligasjonene som tilsvarer hjelp til Ă„ holde rentekosten nede for Italia nĂ„r de skal selge nye obligasjonslĂ„n. Baksiden er at ECBâs balanse blir stadig dĂ„rligere noe som i tur Ăžker for eksempel Tyslands samlede forpliktelser. NĂ„r ECB tilslutt mĂ„ skrive ned eller av italiensk statsgjeld de har kjĂžpt, sĂ„ mĂ„ mer av de sterkeste eiernes aktiva inn i bildet â og ingen vei utenom.
EFSF ble startet i mai 2010 og har i dag til disposisjon ca 530 milliarder dollar til utstedelse av garantier for gjeld som i sin tur organiseres av det tyske Finanzagentur Gmbh i Frankfurt am Main som er den tyske statens heleide kontor for utstedelse av obligasjonslÄn. EFSF har allerede forpliktet vekk ca 10% av sin kapasitet i form av garantier for nye obligasjons-lÄn til stÞtte for irsk og portugisisk bank og statsgjeld.
EFSF er egentlig et lite âprivatâ AS registrert i Luxemburg med 28 millioner euro (ikke milliarder) i aksjekapital og eies med ca 27% av den tyske stat, ledes av tyskere og med alle andre Euro-land som med-eiere i synkende stĂžrrelse i forhold til landenes Ăžkonomiske tyngde. Dette selskapet har fullmakter til Ă„ trekke pĂ„ eiernes garantier og forpliktelser, for Ă„ kunne bidra overfor âtrengendeâ opp til et tak pĂ„ de omtalte ca 530 milliarder dollar. Dette er i Ăžyeblikket i ferd med Ă„ Ăžkes til et maksimalt effektivt garanti-tak pĂ„ ca 1,060 milliarder dollar. EFSF stiller med 120% lĂ„negarantier i tillegg til likividets buffer etc, alt i sin tur basert pĂ„ eiernes garantier inn til EFSF.
Et poeng her er at for eksempel Italia innenfor rammen av det nye garanti-taket vil hefte for ca 180 milliarder dollar, mens de selv sÄ vidt i stand til Ä finansiere egne, lÞpende underskudd og rutinemessig fornyelse av gammel gjeld skjer til stadig Þkende priser pÄ grunn av markedets skepsis til Italias regjering og fremtidig betalingsevne.
DA HAR VI NOEN AV BITENE PĂ PLASS
EU har en Ärlig produksjonsverdi pÄ omkring 16,000 milliarder dollar.
EU har en samlet offentlig gjeld pÄ omkring 13,000 milliarder dollar
EU har et samlet Ärlig underskudd pÄ omkring 1,000 milliarder dollar.
Irland, Hellas og Portugal med en samlet gjeld omkring 750 milliarder dollar er i varierende grad under EU/IMF administrasjon og kontroll, men eierne av gjelden har bare i begrenset grad pÄbegynt nÞdvendig nedskriving av sine tilgodehavender.
Italia, Belgia og Spania er i faresonen med en samlet statsgjeld pÄ over 3,500 milliarder dollar.
Bildet er Äpenbart veldig mye mer komplekst, inkludert offentlig gjeld fordelt pÄ sentrale myndigheter og to-tre lavere nivÄer (fylker og kommuner) i tillegg til halvoffentlige institusjoner og pensjonsforpliktelser. Videre kommer oppdeling av kreditorene, dvs en fordeling mellom inn- og utenland, og mellom privat og offentlig sektor. Og endelig kommer ogsÄ netto balansen for private sektorer i de forskjellige landene inn i det totale bildet.
BANKENE I EUROPA
er i stor utstrekning vevet inn i interessesfĂŠrene hos sine respektive vertsland og vis-ĂĄ-versa. ReferĂ©r tilbake til Dexia som et eksempel og til den irske regjering som âreddetâ landets bank sektor ved Ă„ belĂ„ne seg selv sĂ„ til de grader over pipen at de selv mĂ„tte under administrasjon.
Summen av problemene i Europas banksektor er kort og godt at de nÄ trenger mange hundre milliarder dollar for Ä tÄle nÞdvendig nedskrivning av statsobligasjoner som stÄr i balansene til nÊr pÄlydende verdi. De lÊrde strides om hvor mye som er nÞdvendig, men hvis vi sier at gresk, italiensk, belgisk, irsk, portugisisk og spansk statsgjeld pÄ tilsammen ca 4,600 milliarder dollar mÄ skrives ned med 30% i snitt, sÄ trenger bankene antagelig et sted omkring 1,400 milliarder dollar i ny egenkapital. Vi snakker ikke om bÄde bankene og statene, men om den éne eller den andre gruppen - eller snarere en kombinasjon. I stor utstrekning er det spÞrsmÄl om enten Ä styrke et land slik at det kan betale sin gjeld, eller styrke lÄngiverne (bankene) slik at regnskapene tÄler avskrivning av tilgodehavender.
Uansett, sĂ„ har det samlede behovet for ekstraordinĂŠre midler blitt anslĂ„tt til Ă„ vĂŠre helt opp mot 2,200 millarder dollar eller omkring 15% av samlet brutto nasjonal produkt for EU og tilsvarende omkring 20% Ăžkning av EUâs samlede statsgjeld.
OPPSUMMERING
De tungt belastede gjeldslavene mĂ„ altsĂ„ selv i lĂžpet av veldig kort tid lĂ„ne hverandre veldig mye mer penger. Hvis man ikke lykkes i Ă„ stable opp dette korthuset i lĂžpet av de nĂŠrmeste fĂ„ mĂ„nedene vil ALT kunne rase sammen â og det bringer oss tilbake til utgangspunktet for denne artikkelen.
âALTâ i denne sammenhengen betyr gjeldskriser tvers over samfunnet, med frysing av kortsiktig likviditetsutveksling mellom bankene, et nĂŠringsliv som stopper opp pĂ„ grunn av redusert tilgang av vanlige kredittfunksjoner hos bankene, med transportsammenbrudd i rask rekkefĂžlge og etterhvert svikt i alt fra strĂžm til distribusjon av rent vann og nĂŠringsmidler; dvs det legges grunnlag for andre lĂžsninger ved bruk av fysisk makt, eller med andre ord â krig. Norges mangel pĂ„ selvforskyning og integrasjon med utlandet pĂ„ alle omrĂ„der og nivĂ„er gjĂžr det umulig Ă„ hindre at dette ogsĂ„ rammer oss.
HVEM HAR PENGER
Verden har i dag tre enheter eller omrÄder som kan vÊre relevante i denne sammenhengen og som er netto kapitaleiere med store lÞpende overskudd og en viss politisk tyngde; det er Norge, Saudi Arabia og og i en viss utstrekning ogsÄ Russland. Jeg holder Kina utenfor i denne omgang. Jeg tror ikke det er noen andre, relevante kasser som uten videre kan forplikte seg til for eksempel 100 milliarder dollar av egne penger.
For ordens skyld er listen over verdens stĂžrste statseide investeringsfond som fĂžlger (verdi i milliarder dollar):
Kina inkl HK 1,150
UAE 660
Norge 560
Saudi 440
Singapore 400
Kuwait 200
Canada 150
Russland 145
Et annet aspekt som det er vanskelig fullt ut Ă„ forstĂ„ real-effekten av, er landenes respektive valuta-beholdninger. Det er derfor i dette skrivet ikke tatt hensyn til slike âreserverâ.
La oss et Ăžyeblikk stoppe opp ved Norges âformueâ - oljefondet (Statens Pensjonsfond Utland) og se pĂ„ hvilke alternative lĂžpebaner som kan antas Ă„ vĂŠre mulige.
- ALT GĂ R BRA
Hvis Europa (les EU) klarer kunststykket Ă„ bygge et nytt korthus oppĂ„ det gamle og dermed fĂ„r Ăžkonomiene til Ă„ rusle videre etter en liten resesjon og deretter ny vekst â sĂ„ vil vĂ„rt oljefond fortsette Ă„ vokse med omkring 20-60 milliarder dollar Ă„rlig.
- EU MISLYKKES
Hvis Europa mislykkes, sĂ„ vil vi antagelig i beste fall gĂ„ inn i en dyp og flerĂ„rig nedgangstid med store bĂžrsfall og omfattende nĂžd og elendighet i Europa (dette har allerede begynt for eksempel i Hellas). Da vil oljefondet kunne âtapeâ, dvs bli Ă„rlig redusert med stĂžrrelses-orden 10-15% eller ned fra ca 550 milliarder dollar i dag til kanskje omkring 350-400 milliarder i lĂžpet av to-tre Ă„r.
I tillegg til dette kommer at flere Är med nedgangstider som vil kunne gi svÊrt lave oljepriser og godt under for eksempel 50 dollar pr fat. Denne prisen begrenses i en betydelig tidsperiode bare av eiernes kost for Ä holde produksjonen i gang og mye olje kan produseres for langt under 10 dollar pr fat pluss frakt. Under slike omstendigheter vil Norge fÄ store underskudd og nedskjÊringer pÄ statsbudsjettet, i stedet for overskudd.
I verste fall legges i tilfellet av en slik flerÄrig nedgangstid, grunnlaget for fremtidig krig i Europa. I tilfelle av krig er det rimelig Ä regne med at oljeformuen vÄr i stor utstrekning vil gÄ tapt i form av at land og selskap som vi eier i eller har tilgodehavender hos, rett og slett opphÞrer Ä eksistere. I tillegg vil deler av den fysiske nasjonalformuen i form av installasjoner og fysisk infrastruktur gÄ tapt ved Þdeleggelser eller bli redusert av slitasje og manglende vedlikehold.
Forskjellen mellom disse to alternativene vil over fÄ Är bli pÄ mange hundre milliarder dollar. Bortsett fra hensyn til vÄr egen Þkonomi, mÄ vi vurdere om vi kan bidra til Ä hindre at forholdene skrus i retning av grunnlag for fremtidige perioder med nedgangstider og mulig krig i Europa.
DET STORE SPĂRSMĂ LET
NORGE mangler for eksempel nye fire-felts motorveier og dobbeltsporet jernbane over hele landet. Det er ikke relevant Ă„ diskutere om dette er ânĂždvendigâ eller âlĂžnnsomtâ â vi kjĂžrer i dag i stor utstrekning pĂ„ 50-100 Ă„r gamle opplegg, noe som uansett ikke kan fortsette.
Jeg har gjort noen grove kalkyler og tror at vi kan definere et omfang pĂ„ omkring 2,600 kilometer og et investeringsomfang pĂ„ kanskje omkring 60 milliarder dollar pluss finansiering, kost for nye tog og eksproprierings-kostnader. Tilsammen kanskje omkring 100 milliarder dollar over noen Ă„r. Det er ikke viktig for denne diskusjonen om disse tallene er âriktigeâ eller ikke. For 100 milliarder dollar vil vi uansett fĂ„ mye infrastruktur.
Jeg har for interessens skyld sett for meg dobbeltsidig spor med fire felts motorvei liggende oppĂ„, fra Stavanger vĂa Kristiansand til Oslo og videre til Bergen og Trondheim og derfra til BodĂž og TromsĂž. Jeg har gĂ„tt litt inn i tallene, men det har ingen hensikt Ă„ diskutere det her og i denne sammenhengen. Poenget er at det er mulig.
Norge skulle altsÄ kunne gÄ ut i markedet med et fast tilsagn om en kjempeforespÞrsel pÄ bygging av infrastruktur i Norge.
Hele Europa, fra Sverige til Italia har ledig kapasitet i industri og ingeniĂžrtjenester og vi kunne sette i gang byggingen pĂ„ 10-20 forskjellige steder over hele landet i lĂžpet av kanskje to Ă„r. Norges egen kapasitet ville bli flaskehals pĂ„ nesten alle omrĂ„der og kontraktĂžrene mĂ„ ta med âaltâ. Dette ville komme i tillegg til store topper i planlagt olje- og gass utbygging og noe koordinering mĂ„ antagelig til langs tidsaksen.
I tillegg til et slikt initativ fra Norges side kan man kanskje tenke seg andre, koordinerte tiltak:
SAUDI kunne sette igang prosjekt tilsvarende omfang med solkraft, desalinering og matproduksjon i Negev Þrkenen i samarbeid med Israel, Egypt og palestinerne med fred i omrÄdet som en forutsetning og et ikke uvesentlig bi-produkt. Tilsammen kanskje omkring 100 milliarder dollar over noen Är. Jeg bruker Saudi Arabia som mulig eksempel fordi de (i forhold til Emiratene, Kuwait etc) i tillegg til penger ogsÄ har strategisk og politisk vekt i form av olje-produksjonskapasitet og befolkningens stÞrrelse og religion.
RUSSLAND kunne sette igang prosjekt med tilsvarende omfang med infrastruktur og olje- gassfelt utbygging i nord, kanskje inkludert vei og bane fra Arkangelsk til Kirkenes og TromsĂž (hvis de nasjonale sikkerhetsmessige hensyn kan ivaretas). Tilsammen kanskje omkring 100 milliarder dollar over noen Ă„r. Russland har âbareâ ca 150 milliarder dollar i sitt utenlandsfond, men er nesten gjeldfritt og har geografisk og politisk relevans, samt egne interesser som kunne knyttes inn.
Hvis politisk enighet kunne oppnĂ„s mellom EU, Norge, Russland og Saudi (med involverte parter pĂ„ slep, kanskje med samarbeid og hjelp fra Tyrkia som er klar for stĂžrre oppgaver) â sĂ„ ville GRUPPEN kunne gĂ„ til markedet og slĂ„ i bordet med:
· EFSF tilfĂžres ytterligere 1,000- 1,500 milliarder i âredningskapasitetâ (garanti-fullmakter)
· ECB tilfÞres Þkede midler og utvidet verktÞykasse
· IMF drar til med nye âstĂžtteerklĂŠringerâ
· Norge, Saudi og Russland drar til med offentliggjÞrelse av forpliktelser pÄ 3-400 milliarder dollar i egenkapital for investeringer i infrastruktur og matproduksjon med umiddelbar oppstart.
Selv om disse investeringsforpliktelsene ikke vil utgjĂžre mer enn 2-3% av EUâs BNP, vil det vĂŠre en betydelig stĂžrre andel av EUâs industrielle produksjonsverdier. Og et slikt opplegg er vil forhĂ„pentligvis fĂ„ psykologisk overtak pĂ„ markedet og tvingeâskjulteâ negative kretter pĂ„ retrett. Klarer man pĂ„ denne mĂ„ten Ă„ snu âsentimentetâ sĂ„ vil for det fĂžrste mindre av redningsmidlene bli nĂždvendige og dernest vil mindre vil gĂ„ tapt.
I tillegg kommer for Norges del at vi i lĂžpet av ti Ă„r vil ha Europas mest moderne infrastruktur.
MiljĂžregnskapet for et slikt gigantprosjekt er ikke nĂždvendigvis negativt, hvis man tar litt tidsperspektiv med i bildet. Det vil bli store utfordringer i hensyn til utslippsregnskap, mennesker, dyr og natur â men alt er mulig.
MidtÞsten vil kanskje kunne bryte ut av den kunstig drevne krigstilstanden og Russland kan komme i gang med modernisering av den europeiske delen av Nord-Russland i pÄvente av Þket handelstrafikk.
Til slutt:
Det er som sagt og etter skribentens mening, bare disse tre landene som muligens er i relevant posisjon til Ä gjÞre dette og derav fÞlger ogsÄ for Norges vedkommende et ansvar som i dagens situasjon gÄr utover vÄr lokale diskusjon om sykkelveier og midtdelere. Om vi bygger vei og bane i Norge eller tunnel til Danmark og Tyskland er egentlig irrellevant i diskusjonens sammenheng.
Men noen mÄ vurdere om det er riktig for Norge Ä sitte passivt pÄ bakerste benk og bare se pÄ det som foregÄr.
Enig...?