"Æ e fødd i Tana i 1936, men kan faktisk huske korsen dæ va da trønderbataljonen kom oppover i '39 og sku passe på grænsa da Finnan og Russeran sloss om Petsamo. Æ husker også godt da tyskeran kom, og ikkje minst da de dro - sjøl om æ ikkje va store karen.."
Oberst Ivar Dervo kåserte en aften om hvordan det var å vokse opp i Finnmark, både før under og etter den andre verdenskrig. Vi fikk et bilde av en karrig barndom, et klasseløst samfunn, hvor alle hjalp hverandre.
Men at noen var mer "tilpasningsdyktige" enn andre, kom også frem. Noen ble nazister da tyskerne rykket inn, slik noen ble kommunister da russerne senere rykket inn. Han vokste opp på en gård, og alt tungt arbeide ble gjort med hesten – men tyskerne inndro alle hester, noe som gjorde gårdsdriften veldig vanskelig, og mattilgangen dårlig. Særlig savnet de mel til brødbaking.
Tyskerne brukte "den brente jords taktikk" og satt fyr på alle hus da de trakk seg sydover. Flesteparten av befolkningen stakk stakk da til fjells hvor de overlevde i jaktbuer, fjellhytter eller de bygde seg jordgammer. Nede i bygda ble noen få buer og uthus reddet. Blant annet badstuen på gården til Ivar, så de hadde tak over hodet, og ble igjen på restene av gården. Da tyskerne var ute trakk folk ned fra fjellet og tilbake til de utbrente gårdene, eller de fikk husly hos de som hadde et slags tak over hodet. Ivar husket godt hvordan folk klumpet seg sammen i den trange badstuen.
Inntektsmulighetene var små etter krigen, og gården skulle bygges opp igjen. Faren på gården vill ikke ta opp lån, så han tjente sine penger på vedhugst og laksefiske. Ivar fikk etter hvert tatt igjen sin manglende skolegang, med både artium og senere en militær karriere.
Det var et sterkt bilde som ble malt frem av Ivar Dervo, som foredro helt uten bilder eller andre hjelpemidler enn sin egen fortellerstemme.