Som vår tradisjon tilsier, var også denne 17. maiformiddagen åpen for medlemmer og familie. Klokken 12.00 begynte folk å strømme til, og snart var det så stinn brakke at vi ikke hadde nok stoler til alle. (Vi har godt over 60 stoler..) Undertegnede la merke til at dette arrangementet nok har utartet noe - det med å ta med seg "nærmeste familie". Denne gang var det usedvanlig mange ukjente ansikter. Men pytt, pytt - vi red av denne stormen også... For fremtiden bør kanskje Trampbrødrene tenke litt over hvor mange fremmede gjester de tar med seg til gratis bespisning. Dette er jo i første rekke et arrangement for oss.
Nok om det. Været var fint, stemningen god og den nye trampsjefen gjorde en fin jobb med å lede det hele. Vårt æresmedlem Henning sa noen ord og introduserte mannen som utbrakte Kongens skål. Det var Hans Gran, som i år kan feire 50 års medlemsskap i Travellers' Club. Tore, Esten og Mette hadde som vanling gjort en kjempeinnsats på forhånd, uten at så mange reflekterer over det. Mange dager i forveien starter de med å gjøre innkjøp, vasking og oppdekking, de drar ut i skogen for å hente bjerkeløv, dekorerer med flagg - og fra tidlig morgen er de på plass og jobber for at vi andre bare "kan stikke innom" og kose oss, uten å bidra med noe som helst. Stor takk og honør til vår intendant og hans stab..!
Dagens tale var ved Alf G. Andersen. Den lød slik:
17. mai er en viktig dag i vår historie. Det er derfor vi samles har i dag for å minnes. I den anledning skal jeg si dere noen ord. Det er ikke enkelt, for alt som kan sies om 17. mai, er sagt, ikke bare en gang, men mange ganger. Jeg har derfor brukt tiden til å grave i Riksarkivets mange dokumenter for kanskje å finne noe som kan kaste nytt lys på det som skjedde for 199 år siden. Jeg var heldig. For midt i en bunke gamle dokumenter fant jeg en første hånds beretning som var skrevet den gang, og som aldri tidligere er offentliggjort. Jeg vil derfor gi noen utdrag av denne som opprinnelig er skrevet på dansk og på en temmelig omstendelig språkform. Jeg har tillatt meg å oversette fra dansk til norsk og modernisere språket. Dokumentet, som nærmest kan oppfattes som en dagbok, er datert 14. august 1814, og signert av ingen ringere enn prins Christian Fredrik.
Jeg siterer:
I dag sitter jeg i all min ensomhet og grubler over alt som gikk galt. Nå er det definitivt slutt på min drøm om en gang å få regjere i det deilige landet Norge. De storskrytende og egenrådige svenske utsendingene møttes i en liten by som heter Moss. Der var også representanter for den norske Riksforsamlingen og svenskene fikk tvunget gjennom sine krav. Jeg må frasi meg den norske kronen, sammenkalle Stortinget til møte og overføre all makt til dem – og reise tilbake til Danmark.
Det er så trist at det skulle ende slik. Jeg så for meg noe helt annet da min fetter, kong Frederik VI, i 1813 sendte meg til Norge som stattholder. Men først orienterte han meg om sine planer. - Du Chrstian Frederik, sa han. Jeg tror den selvopptatte franske liksomkeiseren Napoleon vil tape krigen, og da kommer sikkert engelskmennene til å hevne seg på oss som holdt med franskmannen. Vi risikerer å tape Norge som vi har styrt så fortreffelig i 400 år. Men jeg har en plan. Innynd deg hos de norske lederne, forsøk å samle dem om ideen om selvstendighet, hjelp dem med å utforme egen grunnlov og en statsbærende riksforsamling. Tilby deg å bli deres konge – og vår kongsætt vil fortsette å regjere i Norge. Jeg sa meg enig med min fetter kongen. Og jeg kritiserte ham ikke for at han hadde satset på Napoleon. Min fetter kongen er i alle sammenhenger ufeilbarlig. Han kostet også på seg en bemerkning om at nordmenn ikke engang kan spille fotball. Da jeg bemerket til majesteten at det er fordi fotballen ennå ikke er oppfunnet, mente han at det var et dårlig argument. Han mener at nordmennene er rare og kanskje litt enfoldige. Jeg var ikke helt enig. Hos oss i Danmark er det riktignok noen som kaller dem for fjellaper, men jeg likte dem med en gang. Etter samtalen min med fetter kongen, elsket jeg landet mer for hver dag. Det hele virket så lovende.
Jeg må nok legge mye av ansvaret for det på min fetter kongen. I flere år hadde han leflet med den franske generalen som senere utropte seg til keiser. Det var ikke lurt, og det kostet oss dyrt. Jeg diskuterte denne saken ofte med min fetter, men helt unyttig. Bonaparte tapte og svenskene, som holdt med England, brisket seg og så Norge som en mulig takk-for-hjelpen. De hadde en fransk oppkomling til tronarving. Det var offiseren Jean Paul Bernadotte som de smykket med navnet Karl Johan. Det som hadde begynt så lovende, endte svært så forsmedelig. I Kiel gikk det 14. januar helt galt. Der møttes Sverige og England og de besluttet at Danmark måtte avstå Norge til Sverige. Men det var her jeg skulle sette inn motkreftene og mane til selvstendighet.
I ukene som fulgte var jeg i slett lune. Jeg hadde under hånden en del samtaler med sentrale nordmenn som jeg etter hvert fikk et godt forhold til. Det hjalp på humøret. Georg Sverdrup , Christian Magnus Falsen, grev Wedell Jarlsberg og Peder Anker var blant dem. De var gode og rettskafne nordmenn , til dels med god bakgrunn. Jeg prøvde hele tiden å fremstå rakrygget og viljesterk, og jeg tror jeg lykkes. Etter hvert vant jeg deres tillit. En kveld vi satt med en god portvin la jeg frem min fetter kongens plan som min egen. Jeg tok til orde for en norsk uavhengighetsbevegelse, og fikk dem med meg. Jeg foretok rett etterpå en besværlig reise til Trondheim for å lodde stemningen, og fikk også der mange positive tilbakemeldinger. Vel tilbake igjen møtte jeg Peder Anker som mente vi måtte handle snarest. Men når og hvor? Peder hadde en grei gård på et sted langs veien fra Christiania og nordover. Eidsvold het det visst.
Gården var bra, selvfølgelig ikke i dansk adelsklasse, men likevel et egnet møtested for en større forsamling. 16. februar hadde jeg møte med flere ledende nordmenn, og vi diskuterte situasjonen. Ingen av dem følte seg klar for en nasjonal rokade fra Danmark og Sverige. Norge skulle bli en selvstendig nasjon og jeg skulle bli nasjonens konge.
Ukene som gikk var preget av melankoli, håp, frykt og ensomhet. Hva ville det bringe meg å konfrontere seiersmaktene med vår beslutning. Jeg diskuterte situasjonen nøye med både Georg Sverdrup og Carsten Anker. Hva burde vi gjøre? Jeg fremla ideen til min fetter Kongen, og nordmennene applauderte for ideen om å innkalle landets fremste menn til en riksforsamling på Eidsvold. Der kunne vi vedta landets lover – og uavhengighet.
Nå skjedde alt raskt. Fremtredende menn kom 10. april sammen, mange av dem med forbausende integritet og kunnskaper. I løpet av noen uker klarte de å utforme utkast til en grunnlov som, med få revideringer, alle samlet seg om. Den dagen glemmer jeg aldri, kanskje den lykkeligste dagen i mitt liv. 112 stolte menn vedtok en grunnlov som ingen andre europeiske land kunne vise maken til – og der og da vedtok de samme menn at jeg var nasjonens konge. Jeg satt rakrygget og forsøkte å fremstå som en statsmann, en leder for hele nasjonen, men kjente likevel tårene i øyekroken. Endelig skulle jeg få lov til å lede et land som også var tuftet på en grunnlov som i seg selv var bemerkelsesverdig. Den prediket demokrati og menneskerettigheter. Jeg tror faktisk at det bare var en samling stater på den andre siden av Atlanteren som kunne vise til noe tilsvarende. At den også satte bom i kongeriket for jøder og jesuitter var en parentes som var til å leve med.
Denne kvelden satt Sverdrup, Anker og jeg med et generøst glass vin og snakket om fremtiden for Norge og oss. Jeg var lykkelig over snart å bli kronet til konge i landets jeg hadde lært å elske, og jeg ville gjøre alt får å oppnå folkets hengivenhet.
Den lykkeligste dagen i mitt liv ble snart forvandlet til stummende mørke. Den svenske oppkomlingen godtok ikke noe som helst og raslet ned våpnene. Svenskenes makt var overlegen. Selv min fetter kongen mente det var utenkelig å ofre Norges sønner i en krig vi var dømt til å tape. Min kongegjerning endte etter tre bitre måneder. Slutten kom 14. august da mektige og hovmodige menn møttes i Moss og besluttet unionen med Sverige. Jeg måtte frasi meg kronen. Norge fikk smuler og jeg fikk ingenting. Landet skulle få beholde grunnloven men måtte akseptere en union.
Når jeg nå sitter og skriver disse linjer, må jeg medgi at dette er den bitreste dagen i mitt liv. Jeg innser at jeg omgående må forlate mitt elskede Norge og returnere til Danmark. Det hele er over. Gleden over det som skjedde på Eidsvoll, er pulverisert. Kan knapt nok huske når det skjedde. Var det 16. eller 17. mai? Det spiller ingen rolle for uavhengigheten var likevel gått tapt og dagen vil snart gå i glemmeboken
Christian Frederik
Moss 14. august 1814.
Kjære venner. 199 år senere er vi samlet her for å minnes den dagen da Norge fikk en grunnlov og Christian Fredrik nesten ble vår konge. Javisst var dagen den 17. mai som i 1836 ble innstiftet som vår nasjonaldag. Men friheten, den vant vi først i 1905 da både dansker og svenskers overherredømme ble historie. Likevel, det som skjede i 1814 førte til at vi var godt rustet til å møte 1905. Vi hadde en fremragende grunnlov, vi hadde vårt Storting og fra 1814 hadde vi brakt med oss et brennende ønske om frihet etter et halvt årtusen under fremmed åk.
Gratulerer med dagen, og en hilsen til Christian Frederik som også bidro til at vi sto så godt rustet.