Norge har i mange, mange år vært flinke til å gi U-hjelp, men hvor vellykket har disse prosjektene vært? Vårt medlem 1127 Thore Hem tok for seg et eksempel han hadde vært involvert i på 80-tallet, nemlig byggingen av en fiskeforedlingsfabrikk ved bredden av Turkanasjøen.
Turkanasjøen ligger i et ørkenområde helt nordvest i Kenya, i Rift-dalen, 70 mil fra Nairobi og er befolket av Turkanafolket. Det fantes den gang om lag 200.000 av dem da Thore var der. Det er et nomadefolk som i alle år har levd svært enkelt med sine esler, kameler, sauer – og ikke minst kyr. Oksene er Turkanamennenes stolthet, og enhver mann har laget sin egen melodi hvor han synger til sine oksers pris. Selv om sjøen er full av fisk, har menneskene her ingen eller liten tradisjon på å fiske.
Deres mat kommer fra dyrene, og melk, blod og kjøtt er grunnstammen i deres diett. Fisk ble bare fanget hvis man var på sultegrensen.
Og det var hit norske hjelpearbeidere kom med den glitrende ideen om å hjelpe de innfødte ved å bygge en diger fabrikk, hvor de kunne fryse ned fisk, eksportere den til nærliggende stater og derved tjene masse penger...
Veletablerte norske arkitekter tegnet det moderne praktbygget.
Veier frem til sjøen ble laget av Veidekke og Furuholmen, med massiv innsats fikk de bygget på plass ved sjøens bredder, store strømaggregater ble installert (det fantes jo ikke strøm) og fabrikken ble høytidelig åpnet. I mellomtiden hadde
oljekrisen inntrådt og dieselprisen gikk i taket, en av tilførselselvene til sjøen hadde tørket inn – slik at vannivået sank dramatisk – og etter kort tid satt man igjen med et kolossalt fiskefryseri som lå flere kilometer fra bredden, uten drivstoff til å fryse ned fisken (man ikke hadde) i den dundrende heten i dette ørkenområdet.
Thore viste bilder og fortalte spennende om sin tid der nede og den fargerike kulturen til Turkanafolket. Han bodde sammen med dem i sin stråhytte og kom dem tett inn på livet. Han forsto raskt at å la dem plutselig få tjene penger ikke nødvendigvis var av det gode. Fikk de penger så kjøpte de flere kyr, og når alle fikk flere kyr ble det overbeiting og beitemarkene tørket inn. Så man må tilpasse sine gaver både i størrelse og etter behov slik at man ikke gjør folket en bjørnetjeneste i vennlighetens navn.
Foto over: Thore og hans lokale venner
En tradisjonell boplass. Det faller referenten ganske klart for syn at dette kanskje ikke er et samfunn som er helt klart for omfattende fabrikkdrift, produskjon, moderne markedsføring og eksportoppdrag..?
Er det da ingen positive spor etter den norske innsatsen?
Jo da, mener Thore. Selv om mange prosjekter har skutt langt over mål har veibyggingen vært viktig. Det samme har utdannelse vært. "Etter 40 år med internasjonalt arbeid er min erfaring oppsummert i følgende setning" – sa Thore. "Det handler ikke om hva vi gir – men hvordan vi gir."
Av: Gorm G. Lund