Kreta er Middelhavets fjerde største øy, og befinner seg syd for det greske fastland med Egeerhavet i nord og Det Libyske hav i syd. Øya strekker seg vest-øst 300 km og nord-syd varierende mellom 50 og 15 km, og er preget av tre store fjellkjeder. Lengst vest Lefka Ori (Det hvite fjell) 2452 moh, deretter Oros Idi 2458 moh og lengst øst Oros Dikti 2148 moh. Her finner vi også fjellsletten Lasithi ca 800 moh hvor Zevs skal være født i en hule. Denne sletten er meget fruktbar, vindmøller trakk tidligere vann opp til overflaten, og det kan høstes poteter tre ganger i året.
Omalos (1200 moh) i Lefka Ori er utgangspunktet for en tur gjennom den kjente Samaria-ravinen. Etter å ha passert den berømte Jernporten kommer man frem til havet ved Agia Roumali hvor det går båt tilbake til siviliserte omgivelser (Khora Sfakiaon) og buss til nordkysten. Forfatteren av disse linjer har gått gjennom ravinen to ganger med 18 års mellomrom. Den første gangen på tre timer, den andre på seks. Men det var etter to hofteoperasjoner.
Kreta er den europeiske sivilisasjons vugge. Kong Minos palass på Knossos var sentrum for den minoiske kultur som i tre perioder strakk seg fra 3600 til1400 f.Kr. Betydelige arkitektoniske og ingeniørtekniske arbeider ble utført, og utgravingen fant sted på begynnelsen av 1900-tallet. Både dennee og Kreta for øvrig er glimrende beskrevet av Henry Miller(1). Senere kom Kreta under syrisk, egyptisk, gresk, romersk og arabisk påvirkning og til dels okkupasjon. Fra slutten av 900-tallet kom øya under bysantsisk herredømme, men etter at Bysants ble nedkjempet under korstogene, ble Kreta solgt til Venezia i 1210.
Den venezianske perioden som varte helt til 1669, var på de fleste måter en svært gunstig tid for Kreta, selv om alle former for lokale opprør ble slått brutalt ned. Øya ble delt inn i de fire prefekturene Chania, Rethymnon, Heraklion og Sitia, og de tilhørende hovedstedene kraftig utbygget med venezianske havneanlegg, festninger, kirker og slott. Jordbruket ble prioritert med oliven-, drue- og sukkerproduksjon. Saueavl og dyrking av timianhonning må også nevnes. Eksporten av olivenolje og vin ble en vesentlig inntektskilde, og brenning av raki (ouzo og tsikoudia) kom i gang. Hjemmebrenning er fortsatt tillatt på Kreta, men man skal gjøre det i de offentlige destilleriene. Kulturen blomstret også, spesielt maling av ikoner. Den mest kjente ikonmaleren, Domenico Theotokopoulos, ble født i 1541 i en landsby nær Heraklion, og flyttet senere til Venezia og senere Madrid, hvor han ble verdensberømt under navnet El Greco.
Året 1645 innledet tyrkerne sitt angrep på Kreta, men venezianerne i Heraklion overga seg først i 1669. Den tyrkiske perioden som varte i nesten 250 år, var preget av korrupsjon og planløs utbytting, og førte til kulturelt og politisk forfall og alminnelig stagnasjon (2). Stadige greske opprør ble slått ned og offentlige henrettelser florerte. Det mest positive som kan sies om tyrkerne var at de lot språk og religion i fred, og nøyde seg med å gjøre noen kirker om til moskéer ved å sette opp en minaret. Et lokalt opprør i 1898 førte til en massakre hvor også 17 britiske soldater og den engelske visekonsulen ble drept. Da grep stormaktene inn og Storbritannia, Frankrike og Russland utnevnte den engelske prins Georg til høykommisjonær for et uavhengig Kreta.
Men kreterne var ikke fornøyd med dette. Den mest berømte statsmann i kretisk og gresk historie, Elefterios Venizelos ledet et opprør i 1897 som førte til et selvstendig Kreta. Han ble i 1910 også statsminister i Hellas og fikk også æren av å ordne opp med grensene på Balkan (Makedonia, Bulgaria, Jugoslavia). Flyplassen i Aten og den største gaten heter i dag Venizelos. Kreta ble i 1913 forent med Hellas, og er det fortsatt. Men i 1941 under 2. verdenskrig startet slaget om Kreta. Dette er imidlertid en annen historie som jeg eventuelt skal komme tilbake til (3, 4).
Dette ble en lang innledning og når det gjelde Georgioupolis som vi har besøkt minst en gang i året siden 1998, skal jeg nøye meg med hovedseverdighetene. Landsbyen, som har omtrent 400 fastboende om vinteren, vokser til flerfoldige tusen i turistsesongen (april til oktober). Den ligger egentlig på et våtmarksområde mellom to elver, som er drenert ved planting av store eukalyptustrær.
Her skal vi konsentrere oss om bostedet vårt, Papadakis Apts, et leilighetskompleks som drives av Rena og Nikos Papadakis. Bygningene er på inntil to etasjer, og ligger like ved byens kirke i et naturskjønt hageanlegg (bilde 1 og 2).
Det er et par hundre meter til den lengste stranden på Kreta, men man bør egentlig bevege seg et par kilometer østover til Mike's Oasis. Her driver driver Michaelis Christoforakis en strandbar med utleie av parasoller og liggestoler i en fantastisk beplantning av grønne vekster med et intrikat vanningssystem. Han serverer lettere lunsjretter og vin, men i hovedsak ølet Mythos (the most famous Hellenic beer in the world). Man kan også få ouzo, og innimellom dukker det stadig opp gratis små drammeglass med tsikoudia, den kretiske formen for hjemmebrent grappa (bilde 3, 4 og 5).
Middag eller aftens inntas etter en siesta og muligens en terrassedrink vanligvis ved 21-tiden hos Arolithos (omtrent 100 meter fra leiligheten). Også han serverer både ouzo og ganske god lokal vin. I varmen kan en rosé av typen Dourakis rizitis anbefales. Ari, som verten kalles blant venner, kan varte opp med en rekke greske og internasjonale matretter, og flere kan skaffes på bestilling (bl.a. fersk fisk og souvlaki av får). Stedet er meget populært slik at vi bestiller et fast bord for hele oppholdet (bilde 6 og 7). Det finnes for øvrig flere trivelige tavernaer i «vår lille by».
Synes man det er for tidlig å legge seg, er det mulig å stikke et par hundre meter opp på torvet til Tito's for å få seg en ekstra kaffe eller en paraplydrink som f.eks. mojito. Her kan man også se aktuell sport på store TV-skjermer. Det er forbløffende mange som finner en eller annen fotballkamp av interesse.
Litteraturhenvisninger:
Henry Miller: The Colossus of Maroussi (1941)
Adam Hopkins: CRETE: Its Past, Present and People (1977)
Antony Beaver: CRETE, The Battle and the Resistance (1991)
W. Stanley Moss: Ill Met by Moonlight (1950)
Lawrence Durrell: The Greek Islands (1978)