Søk

Reisen til minareten i JAM - Afghanistan 2013


Påwikitravel.com står det å lese: WARNING Travelling in Afghanistan is extremely dangerous, and independent travel/sightseeing is emphatically discouraged due to the armed conflict between Government forces and Taliban insurgents. The current Afghan government has little control over large parts of the country. Although parts of Kabul and the north are calmer regarding Taliban activity, the country is a war zone.

Videre står det: Threats are unpredictable and the situation can change very quickly. If you must go, see war zone safety. Trips should be meticulously planned and travellers should keep abreast of the latest security situation throughout their stay. If, despite the risks, you still find yourself heading there, see War zone safety and the "Stay safe" section below.

Etter nær 8 uker med visumprøvelser og utfordringer i sommer kom jeg meg avgårde til Kabul. Tidligere på våren oppdaget jeg at jeg er under overvåkning av USAs´ myndigheter fordi jeg hadde skrevet "Afghanistan" på en pengeoverføring til reiseleder/organisator i England. Jeg kom til Kabul 23 timer for sent p.g.a. en ekstremt dårlig service fra KLM. I tillegg var bagasjen min borte, men jeg har det aller nødvendigste i dagstursekken min, inklusive kamera med GPS, høydemåler og andre nyttige funksjoner. Det går ikke an å gå gjennom flyplassen i Kabul uten å smøre noen i dette landet der ledelsen tjener ustyrtelig mye penger på korrupsjon. De fleste klarer seg, mens andre er så fattige at det er så vidt de overlever. Den siste gruppen er ganske stor og det er greit å gi noen få Afgani til de som trenger det mest. Alle setter pris på at vi gir litt av vårt overskudd.

Mine reisefeller møtte jeg på Spiznar Hotel midt i sentrum av Kabul. Hotellet var i tidligere tider, det beste og fineste i byen. Det er blitt bombet flere ganger. Vaktholdet i området er ekstremt, for det ligger rett ved siden av offentlige bygninger og det mere kjente Serena Hotel som nå er en festning i seg selv. Når temperaturen ble +43 °C og det slitne hotellet vårt mangler aircondition, da er det bare å innstille seg på overlevelsesmodus så godt en kan. Men; hotellet har varmtvann i dusjen, god frokost og kanskje byens beste te.

Markedene i Kabul er spennende og alt kan kjøpes. Pengemarkedet er interessant, der vi veksler USD til lokale "Afgani" (AFG). Kursen er best for store sedler. Heftig prutning hører med. Det første jeg måtte kjøpe var en shalwar kameez for vi skulle til "Talibanland". De gutta godtar ikke vestlige klær. Shalwar kameez er det lokale klesplagget som ligner på en pyjamas.

Deler av Kabul er svært interessante, og andre deler er utilgjengelig p.g.a. landminer og udetonerte bomber. Områdene er merket, men likevel skjer det tragiske ulykker. I byen er det et minemuseum der barn og voksne kan lære om landminer, bomber og granater. Noen av landminene er fargerike og ligner på leker! Forbud mot slikt hjelper ikke når det ligger slike landminer "over alt" i enkelte områder. Over Kabul svever et luftskip med det mest avanserte overvåkingsutstyret som finnes.

Kl. 0515 en morgen er bussen som skal kjøre oss til Bamiyan dalen klar. Det er ikke betryggende når bussen har kulehull i siden og flatt dekk når vi skal starte ferden opp i fjellene. Langs veien stopper sjåføren ved et av de utallige dekk reparasjonsverkstedene vi etter hvert skal stifte bekjentskap med. Hele dagen er satt av til å kjøre til Bamiyan Hotel. Det ligger litt nord-vest for Kabul, men alt kan skje. Ny punktering, og et veldig dårlig dekk settes på. Så blir det fotoforbud. Rett etter det, en kort stopp der sjåføren overrekker en bunt penger til en mann i en Taliban kontrollert by. Vår videre ferd er så langt sikret, tror vi. Det er bare det at en parkert bil stopper en FN lastebilkolonne med mat midt i byen. Vi blir også hindret. Bilbombe, bakhold, ran eller feilparkering? Taliban i området har både skutt og kappet hodet av reisende. Da bruker de sverd. Det løser seg, og veien blir bare dårligere og dårligere etter som vi kjører opp i fjellet. Bensinlekkasje og løse hjulmuttere ordnes raskt. Bamiyan dalen er vakker og landsbyen er pittoresk her oppe på 2 500 m.o.h.

Hotellet er svært enkelt, men har rent sengetøy og strøm noen timer hver kveld. Maten er OK. Utsikten mot fjellsiden der de store Buddha figurene stod før Taliban sprengte statuene i 2001 er fantastisk. Det er fortsatt huler og ganger der munkene bodde for mange hundrede år siden. Og fortsatt mengder av udetonerte granater. De fleste er merket med rødmalte steiner på bakken.

Kulturlandskapet med rester av eldgamle byer og festninger oppe i fjellene er vel verd et besøk. Med godt fottøy og drikkevann i sekken er det bare å ta beina fatt der både Alexander den Store, Djengis Khan, russere og amerikanere har kriget.

Jeg ringer forsikringsselskapet, for bagasjen har jeg fortsatt ikke sett noe til. Jeg kan kjøpe klær og andre nødvendigheter for inntil NOK 2 000. Damen i den andre enden forteller at jeg må få kassalappen/kvitteringen på det jeg kjøper.

- Det går ikke, sier jeg.

- Hvorfor? Sier damen.

- De har ikke strøm her.

- Da kan de vel skrive en kvittering.

- Nei, det kan de ikke.

- Hvorfor kan de ikke det?

- De har ikke skrivepapir her i Bamiyan.

- Har du papir, de kan skrive på?

- Ja da.

- Kan du gi dem litt papir?

- Ja det kan jeg, men først må de lære å lese og skrive!

- Dessuten, sier jeg, for NOK 2 000 kan jeg kjøpe hus og 2 unge koner med burka.

Damen gir opp, ber meg skrive ned det jeg kjøper samt prisene på dette. Jeg noterer skadenummeret i notisboken. Jeg går ned i landsbyen der unge menn med AK-47 (Kalasjnikov) passer på lov og orden. Vareutvalget er svært begrenset, men jeg kjøper det meste av det jeg trenger for min videre ferd.

Etter noen dager får vi fatt på 2 minibusser (minibusser er stort sett gamle og slitne Toyota HiAce med en rad ekstra seter og bagasjegrind på taket). Det viktigste er at bussjåførene kjenner området og hvor mye de skal betale i veiavgifter og forskudds løsepenger til Taliban. Ferden videre vestover går til Afghanistans første nasjonalpark der de 5 innsjøene har forskjellige blåfarger. Midt i ødemarken, mellom høye fjell og utrolig mange landminer er det mulig å bade i en av innsjøene. Vannet er kaldt og fullt av fisk som ingen spiser!

Vi er underveis til JAM, langt inne i fjellene, der Taliban, krigsherrer og banditter sloss med myndighetene, og seg imellom, om herredømme og makt. Hvor lang tid vi vil bruke dit, og ut igjen, om vi kommer dit, og ferden videre vestover er høyst usikkert. Minimum 4 døgn, men kanskje en uke. Forholdene blir i alle fall utfordrende. Dette er "inshallah" land. (inshallah = hvis Allah (forhåpentlig) vil).

Veien blir bare dårligere etter hvert som vi kjører vestover. Byen Yakawaling er interessant, men vi tør ikke stoppe der hvor Taliban samlet 170 menn på torget og skjøt alle sammen. I dalene har innbyggerne bygget og utviklet vanningskanaler gjennom århundrer, men plutselig ser vi nye kanaler i betong, et materiale de ikke kan reparere. Og så, et skilt som forteller at Norge har vært med på å finansiere og sørget for at vanningskanalene i betong er blitt bygget. Tanken er god, men vi har allerede sett at midt i alle frukthager og grønnsakåkrer dyrkes det opiumsvalmuer i stor stil. Selv midt på dagen når det er veldig varmt står hele familier og pleier valmueåkrene. Norge bidrar til narkotika-produksjon i stor stil. Sjåførene er merkbart nervøse når de betaler veiavgift ved sperringene som Taliban har satt opp. Sperringene er bare et tynt tau over veien, men kjøre gjennom uten å stoppe vil medføre en brå død for oss alle.

Vi overnatter i et chai khana (enkelt tehus/herberge) i Chaghcharan. Byen ligger midt i Afghanistan. Her må vi få greie på siste nytt om forholdene videre fremover. Før solen står opp er vi underveis mot JAM, men kommer vi dit? Året før måtte reiseleder/organisator gi seg i et veikryss rett før dalen der Minareten i JAM ligger. Bussene svinger opp den siste kneika oppe i fjellene og der ser vi Minareten som lå "glemt" i flere hundrede år. Dette er helt utrolig; fjellene med rester av festningsverk på toppene, dalen, elvene og ikke minst minareten fra 1190-tallet. 65 m høy og bygget i murstein. Den er rikt dekorert med stukkaturer, glaserte keramiske fliser, fine border bestående geometriske mønstre med kalligrafi og vers fra Koranen. Vi er de eneste turister i år og første på flere år. (Det har vært 2 forskjellige TV programmer herfra. Det de ikke sier noe om er at først kommer hæren inn med helikopter og sikret området. Senere kom et helikopter med reporter og filmcrew som er der noen timer).

Ut fra JAM blir den dårlige veien vestover bare helt elendig. For første gang bruker reiseleder/organisator ordene very dangerous før neste Taliban landsby. Vi får bare håpe at løsepengene vi betalte tidligere var nok. Etter denne landsbyen er det en kort tissepause og beinstrekk på en slette. Jeg peker på den mørke flekken på bakken som ser ut som og lukter brent olje. Sjåføren forstår at vi snakker om dette og sier: "Bazooka - no Toyota" (Toyota = gammel sliten HiAce som buss).

Etter hvert kommer vi til et lite sted som heter Obay der vi i alle fall ikke er velkomne. I det lokale chai khana – herberget - er vi ikke ønsket, men med god betaling, etter lokal standard, i USD så ordner det seg. Denne chai khana er svært primitiv. Vi oppholder oss, spiser og sover i en fuktig murkjeller på brisker av betong og med nålefilt på toppen. Store politistyrker passer på oss.

Neste dag skal vi kjøre til Herat på en russiskbygd betongvei som har gått i oppløsning. Veien ble bygget for stridsvogner, en s.k. "tank road." Politiet stiller med en taxi der 3 karer med AK-47 og raketter ut av vinduene tar plass. I tillegg en Ford F-350 med en diger turbodiesel V10`er. Bilen har maskingevær på planet, og 7 mann med automatvåpen og raketter. I området er både Taliban, noen Al-Qaida og andre røvere absolutt tilstede. Taxi Toyota´n bryter sammen etter noen kilometer og blir stående i ingenmannsland. Vi andre kommer oss til Herat der vi skal være noen dager.

Herat ligger helt vest i landet mot Iran, og har en spennende historie. Hotellet som er bra, ligger midt i sentrum av byen. Markedene, moskeen og gamlebyen er severdige. Det smaker med G&T og mat bak høye murer og stålporter der menn med maskinpistoler holder vakt. Planen nå er å kjøre nord-øst til Meymaneh der NATO og norske styrker holder til. Vi endrer planer her og tar flyet tilbake til Kabul. På flyplassen blir jeg spurt om hvor mange skytevåpen jeg har. Ingen, sier jeg, jeg er jo bare en turist. De ser på meg som om jeg er en skikkelig raring. Passasjerer med våpen må ta ut ammunisjon og fjerne vitale deler. Alt pakkes, og tas hånd om av eget sikkerhetspersonale. I Kabul får de alt sammen tilbake når de henter bagasjen!

Vel tilbake på Spiznar Hotel reiser 6 personer av gruppen hjem. Vi andre 8 skal nordover med buss til Mazar-E-Sharif rett syd for grensen til Usbekistan. Derfra videre vestover til mot grensen til Turkmenistan. Det er i alle fall planen.

Bussen passerer den kjente og store flybasen Bagram nord for Kabul. Derfra går den eneste veien mellom syd og nord Afghanistan gjennom det beryktede Slangpasset. Elven i dalbunnen er vakker, trafikken er ekstrem og kjørekulturen er forferdelig. Veien ble bygget av russere på 60-tallet med en elendig kvalitet. Betongdekket har gått i oppløsning for mange år siden, skredoverbyggene er mørke, uten lys, og i dårlig stand. Ventilasjon mangler. Tunellen øverst i passet er verre. Sikten er 4-5 m og alle kjører som gale. Fjellsidene er bratte, veien er ustabil med sand og rullesteiner i alle størrelser. Nede i dalen ligger vrakene av kjøretøyene som har kjørt utfor. Inshallah. På 3 878 m.o.h. tar vi en pause for å ta bilder. Etter mange timer kommer vi ned på en lavlandslette som må kalles "halvørken"

Dette er et rolig og forholdsvis fredelig område. Menneskene er hyggelige og jeg handler nye klær. Hotellet i Mazar-E-Sharif er mye bedre enn forventet. Vi bruker dette som base for og utforske områdene rundt i distriktene. Senere kjører vi over slettene til Andkhvoi hvor vi skal overnatte før returen. Varmen er nesten uutholdelig og det eneste hotellet i byen er dårlig. Vi bor alle på samme rom. Sjåføren og politiet sover på tepper ute på gårdsplassen, noe vi ikke får lov til.

Neste morgen får vi politieskorte til bygrensen, mest for å gjøre ære på turistene som er de eneste i år. Tilbake i Mazar-E-Sharif spiser vi som tidligere på et sted gjemt bak høye murer, med piggtråd på toppen, og væpnede vakter. Restauranten ser ut som den ble bygget på 50-tallet. Øl til maten er bare fantastisk når sjansen byr seg. G&T smaker også, særlig når det er strengt forbudt. Noen klager på de høye prisene, men ikke jeg. Det er latterlig billig for en nordmann.

Returen til Kabul går tregt for veien blir bombet av Taliban mens vi er underveis til Salangpasset. Tyske styrker i panserkjøretøyer kommer til unnsetning. Bussen vår kjører forbi den lange konvoien mens vi henger ut av vinduene for å ta bilder. Det var lett å se at tyskerne reagerte og snakket om oss europeere i en vanlig liten buss. Trafikkaoset var nærmest ekstremt på bombestedet. Afghanere er praktisk anlagt, de døde var allerede fraktet bort, og alle som kan hjelper til med å fylle sand og stein i det krateret. Snart er vi underveis igjen. De tyske ingeniørtroppene som kom senere hadde vel mottatt beskjed straks bomben smalt, for også over Salangpasset svevet er førerløst luftskip som overvåker området 24/7.

Det var en internasjonal gruppe med svært reisevante personer som var med på denne turen. Flere hadde anlagt skjegg og latt det gro i lang tid før reisen tok til for og ikke skille seg for mye ut fra mengden. Det ble noen flere interessante dager i Kabul før jeg reiste hjem.

#1Public

21 visninger

©Travellers` Club, Oslo, Norway    ts@travellersclub.no      Proudly made by www.hattemannen.no