Jeg blir litt ubekvem når spørsmålet stilles, og for oss som reiser mye, stilles det ofte. Det avfeies med et standardsvar:
– Jeg er en entusiast, lar meg engasjere, så derfor: Det siste stedet jeg har vært er alltid min favoritt!
Så spør de hvor det var, og når jeg svarer, blir de fornøyde.
Favoritt, det betyr jo at jeg må velge mellom mine «venner», plukke ut én jeg mener er bedre enn de andre. Liker ikke det.
Men: Reiser ofte til Marokko, synes det er et land med store variasjoner. Fjell opp til 4100 meter, store ørkenområder, skyggefulle skoger med vann der ørreten vaker, strender som strekker seg mil etter mil og fargerike, interessante byer.
Tasjin - gryterett i mange fasonger.
Marrakech er en av de byene jeg besøker et par ganger i året og derfra er det bare noen timer med buss til mitt valg. For jeg velger meg Essaouira! En havneby ved Marokkos atlanterhavskyst, i riktig gamle dager kjent under navnet Mogador. Den gang var dette en viktig havneby, nå er det en viktig by for fiskeflåten. Fargerike båter i havnen, travel handel med ukjente fiskeslag – små matsteder som tilbereder fisken.
Så motsetningen: de lange strendene. Hver eneste morgen går jeg lang tur sørover langs stranden. Av med skoene, brett opp buksebeina, rusling langs strandkanten. Eller: kortbukse, et raskere tempo – mer sporty.
Fiskehavnen i Essaouira.
Jeg elsker stranden i Essaouira. Og alle elsker den, for det er her alle samles. Er det lavvann streker han som eier de små fotballmålene opp banen før lagene ankommer. For her er det langgrunt. Er det høyvann sitter jeg på kafé og nyter ungdommelig mot, av og til overmot, i kamp med bølgene. Dette er også kiternes favorittby, Essaouira er byen med den evige vind.
Gamlebyen er slik den alltid har vært, innenfor festningsmurene. Utenfor vokser nye boligstrøk opp, for byen er både gammel og moderne; en motsetning jeg selv føler som en befriende styrke. En by som ikke er for stor, ikke for liten.
Byen har forresten norske relasjoner! Det var her Thorbjørn Egner fant inspirasjonen til Kardemomme by. Det er den hyggelige forbindelsen.
Flere ganger om dagen passerer jeg gamlebyens største bygning, nå et skammens hus. Denne klassiske bygningen, jeg kan ane skjønnheten, var fra midten av 1700-tallet dansk-norsk konsulat som hadde som oppgave å pleie våre sjøfartsinteresser. Nå er det marokkanske myndigheter som eier bygningen, men Danmark har fått tilbud om å få den som gave, mot å sette den i stand. Og Danmark den gangen var kongeriket Danmark-Norge, så dette burde være en felles oppgave for våre to land. Ambassader har vært involvert, men det ser ut til å renne ut i sanden.
Jeg har sluttet å irritere meg over det, setter nok en gang kursen mot «min» lille strandkafé, bestiller piri piri, små reker stekt i olivenolje og hvitløk, får litt hvitt i glasset, skuer ut over de vide strendene. Som en norsk vidde, men med en helt annen temperatur!
Det dansk-norske konsulatet ble bygget på midten av 1700-tallet.