Tradisjonen tro var Trampbrødre med familie invitert til nasjonaldagsmarkering og en pust i bakken i Cluben 17. mai. Klokken 12 åpnet dørene og folket strømmet inn. Det ble ”stinn brakke” som vanlig. Barna gjorde som barn skal gjøre, nemlig spise pølser og is - og drikke brus, mens de voksne gratulerte hverandre med varme klemmer og faste håndtrykk. Kaffe, kaker og sprudlende dråper ble fortært med smil og velbehag. I lett oppløftet stemning ledet visetrampsjefen forsamlingen sikkert gjennom dagens program, og besetningen i byssa hadde full kontroll som vanlig.
Tore og Esten skal ha en stor takk for at dette arrangementet (og alle andre også!) glir så glatt som det gjør. De nedlegger et stort stykke arbeide som de fleste av oss ikke ser eller er klar over. Lokalene var pyntet med bjerkeløv og flagg, her var bløtekaker, kransekaker og mye annet godt. Sanger er lagt ut på bordene og alt er ”på stell”. Takk Tore og Esten!
Vår superintendant, Tore Oseberg og hans crew, fortjener en skål og en varm takk for alt de gjør for oss.
Thor Haraldsen åpnet med å fortelle at det snart er 200 år siden fedrene på Eidsvoll kjempet for vår grunnlov og selvstendighet, i en periode av vår historie som var preget av lidelser og hungersnød, beskrevet så glitrende i Henrik Ibsens ”Terje Vigen”. Det skulle gå mange år før vi fikk vår frihet og ble et selvstendig Norge, men også de som var med på å bygge nasjonalfølelsen trakk Thor frem. ”perleraden” med norske kjemper, fra Ibsen, Bjørnson, Nordraak, Grieg, Garborg, Hamsund og ikke minst Sverdrup, Nansen og Amundsen – som alle bidro til å gi den grå, underkuede norske husmann en ny følelse av stolthet og tilhørighet i eget land. En rask orientering om historien til det norske flagg ga overgangen til en hyllest av Fridtjof Nansen og hans enorme innsats på mange områder. Fra hans eventyr i ishavet som for alvor satt Norge på verdenskartet, til hans diplomati i forbindelse med å skaffe Norge sin egen konge – til hans innsats som den første høykommisær i Folkeforbundet og den humanitære hjelp han ga titusenvis av russere i den ytterste nød. Et arbeide som ga ham fredsprisen i 1922. Ja, vi elsker dette landet – avsluttet Thor med, og høstet fortjent applaus for sin tale. Deretter ble nasjonalsangen avsunget og vi utbrakte kongens skål. Dermed var det offisielle programmet over, og de siste rester av pølse og is forsvant med de siste besøkende.
Disse to timene i Cluben på formiddagen 17. mai er en god tradisjon, og kanskje også viktig for den oppvoksende slekt. Da redaktøren var barn, på 50 og 60-tallet, var det ingenting som slo 17. mai. Få lov til å dra til byen alene, ha egne penger til is og pølse, se på de gærne blå- og rødrussene og tigge russekort av dem. Høre de voksne snakke om hvordan de vant krigen, og ikke orke middag når vi kom hjem med iskremflekker på dressjakka. Det var spennende saker!
I en undersøkelse gjort blant 4. klassinger rundt om i landet rett før 17. mai i år, ble de spurt om hvilken dag i året som var den fineste, og svaret var ganske skremmende sett med norske tradisjonsøyne. På topp kom nemlig Haloween! – for da kunne de kle seg ut, skremme folk og få masse godteri… Deretter kom julaften, bursdager og andre dager hvor de fikk noe. Først på 6. plass kom 17. mai. Mange barn synes også det er kjedelig og litt flaut å gå i tog. Så ting forandrer seg, og tradisjoner trues av nye innspill og påfunn. Derfor er redaksjonen i Tramp glade for at vi er så konservative i vår Club at vi tviholder på de tradisjonene vi har.
Tre generasjoner feirer dagen i Cluben.
Dagens master of ceremony med datter og barnebarn koser seg i "klubben til pappa."