“The rose red city, half as old as time.” Slik omtalte John William Burgon i 1845 den eldgamle klippebyen Petra som ligger borgjemt i fjellene i Jordan. Adkomsten er gjennom en trang kløft som slynger seg i siksak gjennom sandstensklippene. Kløften er ca. en kilometer lang, bredden i bunnen er 3-4 meter og over hodet på deg smalner kløften til en smal sprekk av blå himmel, 70-80 meter oppe. Veggene i kløften er glattskurte av regnvann, sand og vind, og sandstenen spiller i alle nyanser av rosa-rødt, lilla og brunt, luften i ørkenen er klar og ren. Bunnen i kløften heller svakt nedover og for hver sving stopper du uvilkårlig opp: Her er hugget ut figurer og symboler; der beundrer du de teknisk avanserte vannkanalene som er hugget ut lengsmed klippeveggen. Men så: du runder den siste svingen i kløften, 40 meter foran deg vider kløften seg ut og du ser rett på fronten av “el-Khazneh” – den fantastiske fronten på templet som er hugget rett ut av selve fjellveggen.
Du blir stående målløs og stirrer på dette underverk av bygningskunst og tenker: hvordan var det mulig – for over 2000 år siden med primitive redskaper – å skape dette? Du kommer ut på selve plassen ved enden av kløften og i taus beundring setter du deg ned på bakken og bare lar øynene suge inn bildet.
Nabateernes hovedstad
Petra var en oldtidsby som var nabateernes hovedstad og senter for karavanehandel. Nylige utgravninger har vist at det var beboernes evne til å kontrollere vannforsyningen som ledet til at ørkenbyen kunne oppstå ved å skape en kunstig oase, og derved et stoppested for karavanene som ble avkrevd avgifter.Byens ruiner ligger i dag i Jordan, omtrent midtveis mellom Dødehavet og Akababukten. Byen befinner seg i en smal dal omgitt av sandsteinsklipper; adgangen til byen er gjennom en trang og flere steder meget smal kløft.Den er kjent for husene som er hugd ut direkte fra fjellet og store klippeblokker.Nabateerne var i oldtiden et nordarabisk folk som dannet et kongerike i området øst for Palestina. Dette riket ble dannet på 300-tallet f.kr. og hadde byen Petra som hovedstad.Man tror at nabateerne tilhørte en arabisk stamme som hadde innvandret sørfra i århundrene f.kr. Landområdet deres kom til å omfatte steder som tidligere hadde tilhørt edomittene. Nabateerne drev karavanehandel mellom middelhavslandene og Saba i Sør-Arabia. De var dyktige handelsfolk og handlet med myrra, krydder, silke fra India, elfenben fra Afrika og med dyr. Deres rike ble etterhvert ganske betydningsfullt og kom til å omfatte deler av Libanon og Syria, men med tiden kom det først under innflytelse av grekerne ved Alexander den Store og senere under Romerriket.
Byene i Negevørkenen
Nabateerne bygde flere byer i Negev. De gjorde seg også bemerket for sine vanningsanlegg og kanaler som ledet vann til store cisterner. De fremstilte mye kunst, som viser påvirkning fra grekerne.Aretas I var en nabateisk konge som levde samtidig med Alexander, dvs. ca. 330 f.kr. Flere av de etterfølgende kongene gjorde seg bemerket. Senere kom kongene til å være forpliktet overfor romerne. Flere tusen nabateiske innskrifter er blitt funnet, ikke bare i deres eget område, men over hele midtøsten. De hadde et eget skriftspråk som med tiden utviklet seg til det arabiske alfabetet.På 700-tallet bredte Islam seg fra Mekka og utover hele Midt-Østen. Karavaneveiene begynte å gå lenger nord – over Bagdad og Damaskus – og inntektene for Nabateerne falt bort. Gradvis ble området fraflyttet og gikk etterhvert i glemmeboken.
Gjenoppdagelse
I 1812 ble Petra gjenoppdaget av den sveitiske oppdagelsesreisende Johann Ludwig Burckhardt som gjennom sine muslimske kontakter hadde hørt om stedet. Petra ble en sensasjon i Europa og emne for allslags romantisk diktning. I moderne tid har den jordanske stat sørget for vitenskaplige utgravinger, og stadig mer av stedets rike kulturhistorie kan avdekkes.
