KASPAR GUDMUNDSETH: Tramp nr.738
Julen 1944, den siste krigsjul, feiret vel de fleste tramp- brødre litt spesielt. Selvom stort sett hele verden fremdeles var i krig, så vi alle tydelig slutten på elendigheten. Men for oss som lå nede på kontinentet og sloss, var det nok enda blodig alvor. Den norske Commando-avdeling, underlagt de britiske styrker, hadde gjort seg ferdige med fremrykningen fra Normandie-kysten, gjennom Nord- Frankrike og Belgia. Forøvrig i all sin elendighet en for- holdsvis «behagelig» oppgave. Vi rullet frem som befriere, sloss litt, men feiret og ble feiret mere. Så forlot vi landjor- den for sjøveien å innta øya Walcheren i Holland. Det var ingen behagelig oppgave. Men etter et drabelig basketak, med 8 døgns sammenhengende forbitret kamp, natt og dag, klarte vi, sammen med våre britiske, belgiske og franske Commando-kamerater å erobre øya, eller det som var til- bake av den. Men det hadde kostet mye blod, og vi tok det nærmest som en selvfølge at vi ble trukket tilbake i «hvilestilling» for å slikke våre sår og lappe på de verste skader. Vi fikk ordre om å dra til byen Bergen op Zoom i Hol- land og der gjøre oss livet så behagelig som mulig og få av- delingen på bena igjen. Vi var jo en spesialavdeling og som sådan ble vi vesent- lig brukt til spesielle og helst litt vanskelige oppdrag. For oss eksisterte ingen frontlinje. Vi kunne settes inn hvorsom- helst, enten over land, over sjø eller gjennom luften. Ved siden av annen spesialutdannelse var vi også fallskjermut- dannet. Vi visste at for fienden representerte vi en angreps- fare over store områder. Fienden var fullt klar over vår til- stedeværelse, og så lenge vi ikke var innviklet i kamp, måtte han regne med at vi kunne komme hvorsomhelst, og han måtte disponere sine styrker med det for øye. Vi var med andre ord en latent fare for fienden, selvom vi lå i ro, og vi begynte så smått å håpe at vi skulle få fort- sette denne behageligere måte for krigføring et par uker fremover -idet det nærmet seg jul, og vi kunne godt tenke oss å få feire julen så noenlunde komfortabelt i vår hvile- stilling i Bergen op Zoom. Vi drev selvsagt ikke dank. Vi skaffet oss nytt materiell og utrustning, vi drev intense patruljetjenesteøvelser og nyt- tet anledningen til å utdanne en nyankommet kanadisk av- deling i krigens realiteter. Vi påtok oss også å rydde en nærliggende erobret flyplass for miner, og da det var gjen- nomført, hadde vi den glede å se flyplassen tatt i bruk av en squadron norske jagerflyvere. Mens dette pågikk hadde vi begynt forberedelsene for julefeiringen. Vi var fort klar over at med våre rasjoner av kjeks, corned-beaf, baked beans og noen oppsparte bokser hermetisk frukt, påspedd lokalt anskaffet rosenkål og pote- ter ville det ikke bli store julestemningen. Corned-beaf og bønner i saus hadde vært vår meny de dager vi fikk varm mat helt siden slutten av juli. Og kjeks, som erstattet brø- det, hadde påført de fleste av oss yrkesnevrose i kjevene etter all tørrtyggingen. Vi hadde ved de foregående julefeiringer som soldater i fremmed land fått utdelt ekte norsk aquavit -til og med linjeaquavit -som våre Wilhelmsen-båter hadde vært så forutseende å medbringe i lasterommet. Dette måtte vi skaf- fe oss også denne jul. Vi visste at lagrene var knappe og at «Gubbew> sjøl, Nygårdsvold, hadde det avgjørende ord i disponeringen av stoffet. Men vi hadde taktikken klar. Vi hadde en fenrik fra Trondheim, og han dukket opp i London og gav seg ikke før han sto foran «Gubbew> sjøl. Der la han ut om hundre norske commando-soldater som nå omtrent alene holdt hele Vest-fronten, at krigens utfall var avhengig av disse utvalgtes moral, at aquavit til jul var et absolutt krav skulle krigen i det hele tatt vinnes. Han fikk aquaviten, to kasser, tilsammen 24 flasker. vi- dere fikk han med seg en julepakke til hver enkelt soldat fra Røde Kors, så dette så jo lyst ut. Det vi nå trengte var julemat. På ny ble vår trønderske jubelfenrik sendt ut. Han fikk låne en jeep, lastet den med haugevis av oppsparte kjeksbokser, noe corned-beaf, bønner og litt tobakk. I to dager var han borte. Men så endelig kom han til- bake. All elendig kjeks han hadde hatt med seg var borte, og i stedet var jeepen lastet med en hel gris, to radioappa- rater, en hagle og resten av plassen fylt med hodekål. Forklaringen vår mann gav var at han hadde sett seg ut det største gods han fant, ett eller annet sted i nærheten av Eindhoven. Til godseieren hadde han selvsagt fortalt at det var vår avdeling som hadde ført an i krigen hittil i Hol- land, videre hadde han invitert godseieren på fisketur i Nid- elva og jakt i Bymarka så snart krigen var over, (samt for- talt et par selvlagede trønderskrøner). Mens dette pågikk hadde gårdens folk slaktet stasgrisen og lastet den, samt kålhodene, inn i jeepen. Vår mann gav fra seg sitt bytte- middel med den største glede. Gårdens folk hadde friske kjever og kunne gå løs på kjeksen med god appetitt. Enten måtte trønderskrønene være gode eller godseieren hadde trodd på jaktmulighetene i Bymarka, for idet vår fenrik skulle ta farvel, forærer godseieren ham en første- klasses belgisk hagle som personlig gave. Vår venn hadde nå fått blod på tann. Han var jo i nær- heten av Eindhoven, og der ligger som kjent Philips- fabrikkene. En jul uten radio ville være trist. Like etter står vår fenrik foran Philips' direktør og forteller at skal det bli mulig for Philips å komme inn på det norske marked etter krigens slutt, må bedriften først og fremst stå på god fot med de norske commandos. Diskusjonen var meget kort, men resultatet var to store nye radioapparater, ett for lys- nett og ett for batteridrift. Det var en stolt fenrik som meldte seg tilbake til avde- lingen. Nå skulle alt ligge vel til rette for en dundrende julefeiring -trodde vi. Det var jo allerede lille julaften og noen forflytningsordre hadde vi ikke mottatt. Klostersko- len vi hadde lagt beslag på, var ypperlig egnet for jule- arrangement. Men en grytidlig motorsykkel-ordonans neste morgen varslet ille. Vi skulle omgående forflytte oss til Breda og der være klar til innsats på kort varsel. Vel, Breda var jo også en by og nesten en mil fra fronten, så vi mistet ikke troen på at jul skulle det nå allikevel bli. Ved fremkomsten til Breda satte kokken med hjelpere øyeblikkelig igang med forberedelsene til grisemiddagen. Vi fant oss også der en skole, og kokingen, ja, vi hadde ikke annen mulighet enn å koke grisen, måtte foregå i skolegår- den. Andre begynte klargjøringen av gymnastikksalen til festsal. Ikke mere enn kommet i gang, grisen i gryta og salen i uorden, kom neste ordre. Avdelingen skulle forflyt- tes til Osterhout og sette i gang patruljering av et nærmere angitt fiendtlig område. Nå begynte det unektelig å bli litt vanskelig. Men hvor- for gi opp? Kokken fikk beskjed om å forsette mattilbe- redningen hvor han nå var. Vi andre skulle flytte frem- over, sette i verk vårt oppdrag og treffe forberedelser til julefeiring så langt det var gjørlig der vi kom. Når vi senere fikk tid, skulle vi hente både maten og kokken. Fremme i Osterhout fant vi oss en snekkerskole som passet oss utmerket. Vi måtte ha ut to patruljer til kvelden og natta, så begge patruljeførere ble sendt frem til en vind- mølle nær frontlinjen for derfra å studere kveldens og nat- tens operasjonsterreng. Mannskapet forøvrig gikk i gang med å forberede kvarter, vakthold og ikke minst å gjøre om en meget brukbar tegnesal til festsal. Ved å gi første patrulje ut et kort oppdrag og deretter sende ut neste patrulje for resten av natten, kunne vi være samlet alle sammen omkring kl. 19 om kvelden. Jo, julemåltid skulle det bli. Kokken ble hentet og med ham duften av ferskt, kokt flesk fra containerne. Forventningene sto å lese i øynene på de sultne soldater. Her skulle det bli julefest med juleflesk. Langbord i firkant var dekket av skolens tegnepapir, våre egne kokekar og emaljekrus og levende lys overalt. Vi hadde jo ikke annet. Menyen var: Kokt, ferskt flesk, surkål, poteter, hermetisk frukt, hertil øl og aquavit. Først nærmere klokken 20 ankom den utsendte patrulje hesblesende, fikk vasket av seg den verste kamuflasjema- ling fra ansikt og hender, og så gikk vi til bords. Her skulle det bli smøring for kjekstørre kjeveledd. Sjefen tok ordet og ba oss, for å få opp den riktige jule- stemningen, synge en av våre kjære, kjente julesanger. «Glade jul, hellige jul» ljomet ut fra hundre sterke struper. Kanskje spratt en liten tåre her og der. Nei, vi var vel for råbarkede og hardhudede da til slikt. Bare vi kunne få komme oss i gang med spisingen -dunsten av flesket rev I nesen. Sjefen tok nå ordet for i velvalgte ord å ønske velkom- men tilbords. Han skulle være kort, maten sto jo rykende varm foran hver enkelt. Han ville bare takke alle som tross alle vansker allikevel klarte å få i stand julogså denne gang. Denne jul har vi fått hilsen fra alle hold. -Aquaviten (som var behørig porsjonert ut i krusene) fra våre styresmakter -Pakkene kunne vi betrakte som en hilsen fra våre kjære -Grisen var en hilsen fra det hollandske folk -- ---i samme øyeblikk fulgte et øredøvende brak. Inn i salen kom hvert et vindu i tegnesalen. Begge langveggene og en kortvegg hadde vært vindusvegger. Nå så vi rett ut i den kalde julenatt. Det ble et øyeblikks stillhet etter skrallet og de fykende glassbitene. -og der fikk vi sannelig en voksen hilsen fra våre mot- standere også, fortsatte sjefen som om intet var hendt. Må jeg få ønske dere alle en god jul og takke alle som har bidratt til å gjøre denne julaften til en uforglemmelig hendelse, hver på sin måte. -«SKAL». Krusene kom fort til leppene og den velgjørende, bren- nende aquaviten ble rullet mellom gane og tanngard lenge og vel for å få med mest mulig av smaken, hvoretter den velgjørende brente seg nedover spiserøret. Men hva med gri- sen? De største glass-skår ble plukket ut, og glassbiter eller ikke, flesket skulle vi ha. Det ble tygget godt, både av vel- lyst og som sikkerhetsforanstaltning for å hindre at glass- biter fant veien til magen. Bare et par hundre meter ut på jordet, bak skolen, hadde en av Hitlers V-2 raketter på vei til Antwerpen funnet det for godt å lande. Vi overlot til den patrulje som skulle ut etter festmål- tidet å takke for julehilsenen over på den andre siden av frontlinjen. Og det gjorde den til gagns. Men det er en annen historie.