Ernest Shackletons´ Trans-Antarktis-ekspedisjonen fra 1914 - 1917 er en utrolige eventyrhistorie. Målet med denne ekspedisjonen var å krysse det antarktiske kontinentet fra den ene kysten til den andre via Sørpolen. Dessverre ble eventyret fort til ett mareritt og de satte aldri sine føtter på det kontinentale Antarktis. Men, mot alle odds, klarte de å overleve på mirakuløs vis i det farefulle Antarktis.
Stillingsbeskrivelsen var med vilje ikke skrevet på en fristende måte. Han ønsket kun de beste og de sterkeste, og skisserte med klarhet hva kandidatene kunne forvente underveis.
Det sies at han fikk mer enn 5000 søknader. Men det sies også at historien rundt annonsen er det President Trump kaller for ”fake news”. Who knows?
Skipet som skulle brukes var faktisk norsk og ble tegnet av Ole Aanderud Larsen og bygd ved Framnæs Mekaniske Værksted i Sandefjord og sjøsatt 17. desember 1912.
Skipet ble opprinnelig døpt «Polaris» og var konstruert for seilaser i polare farvann med lettere pakkis. Skipet var ikke konstruert for opphold i ismasser med stort trykk. Hun var bygd i eik og edelgran. Lengden var 44 meter (144 fot), 7,6 meter bred (25 fot) og veide 350 tonn. I tillegg til seil hadde «Polaris» en kullfyrt dampmaskin på 350 hk, som oppnådde en toppfart på 10,2 knop.
«Polaris» ble bygd for Adrien de Gerlache og Lars Christensen, som hadde planer om å frakte turister til polare strøk for jakt på isbjørn. Økonomiske problemer gjorde at de Gerlache trakk seg fra prosjektet og Christensen solgte skipet til Ernest Shackleton for 11 600 britiske pund, som var mindre enn byggekostnaden. Shackleton omdøpte skipet til «Endurance» etter Shackleton families motto «Fortitudine vincimus» (engelsk: By endurance we conquer).
Ekspedisjonen ble oversvømt av søknader fra frivillige til å bli med, til tross for (eller kanskje på grunn av) den tragiske avslutning av Robert Scott og hans lag som ankom på Sørpolen bare to år før.
Finansiering ble et problem, og Shackleton jobbet med rekruttering og forberedelser, samtidig som han slet desperat etter midler. Ekspedisjonen var i fare men til slutt lykkes han med finansiering, og i slutten av juli 1914 var forberedelsene nesten fullført.
Mørke skyer og første verdenskrig truet. ”Endurance” som var forankret utenfor Southend og den 4. august 1914 leste Shackleton i avisen om ordren for generell mobilisering av tropper, forsyninger og frivillige soldater. Han gikk straks tilbake til skipet, samlet alle hender og fortalte at han ville sende et telegram til Admiralty og tilby sin skip, utstyr og tjenester til landet i tilfelle krig skulle bryte ut. Innen en time etter at han sendte telegrammet, mottok Shackleton et svar fra Winston Churchill, som var First Lord of the Admiralty, med et eneste ord "Fortsett !!". Den kvelden, ved midnatt, brøt krigen ut.
Den 8. august seilte ”Endurance” for Antarktis via Buenos Aires og den sub-Antarktis-øya Sør-Georgia hvor det var en norsk hvalfangst stasjon. Det ble antatt at krigen ville være over innen seks måneder,
Den 5. november 1914 ankom de Sør-Georgia. Shackleton lærte mye fra hvalfangstkapteinene om forholdene der og Weddellhavet, og det viste seg at det var et spesielt tungt is år. Planen var å tilbringe noen dager her for å samle krefter, men i stedet ble ”Endurance” i Sør-Georgia i en måned for å la isen åpne seg lenger sør. I løpet av denne måneden ble det skapt vennskap og gjensidig respekt mellom mannskapet på ”Endurance” og de norske hvalfangerne. Vennskapet som skulle vise seg å være uventet nyttig for Shackleton og hans menn noe senere.
Han og en besetning på 22 var om bord i Endurance, som 15. januar 1915 satte seg fast i isen uten å ha nådd land. Shackleton innså at de måtte overvintre i isen, men da våren kom i september, ble situasjonen verre. Vannet fosset inn i skipet, og i november gikk hun ned.
Etter enda noen måneder på isen, bestemte Shackleton seg for å gjøre noe, og etter fem grufulle dager i redningsbåtene fra Endurance kom ekspedisjonen frem til ugjestmilde Elephant Island. Da hadde de ikke hatt fast grunn under føttene på 497 dager.
Shackleton visste at han måtte komme seg til hvalfangerkoloniene på South Georgia for å hente hjelp, så sammen med fem mann bega han seg videre i en av de åpne redningsbåtene. De greide å gjennomføre den 800 sjømil lange turen, der de var i konstant fare for å kantre i det stormfulle havet, og den chilenske slepebåten Yelcho ble deretter sendt ut for å redde restene av ekspedisjonen.
Til tross for tilbakeslag etter tilbakeslag, katastrofe etter katastrofe, fare etter fare, ga Shackleton aldri opp.
"Vanskeligheter er bare ting å overvinne, tross alt." - Sir Ernest Shackleton
Til slutt oppnådde han aldri sine mål. Han mislyktes i sin opprinnelige hensikt. Men ved å feile, klarte han fortsatt å holde sine menn levende under de mest ekstreme forholdene, på det mest episke eventyret noensinne.
Shackleton skapte lagånd. Han ignorerte klassegrenser og behandlet alle menn likeverdige. Han passet på de var alltid opptatt. Han fikk dem til å spille fotball og synge sanger. Han var positiv. Han fokuserte på de tingene han kunne kontrollere. Disse tingene var avgjørende for overlevelse.
I deres lange opphold i Antarktis fortalte Shackleton sine menn historier om hva de ville spise og drikke hvis de noen gang klarte å komme hjem, og opprettholdt motivasjon med sanger akkompagnert på ekspedisjonens banjo, som Shackleton selv beordret reddet fra vraket av Endurance. Han forlot gullet og til og med bibelen, men han reddet banjoen og beskrev den som "Vital Mental Medicine."
Jobb beskrivelsen var nesten riktig . Det eneste som ikke stemte var ” Safe return doubtful” .
Under hans fremragende ledelse overlevde alle sammen.
