Oktober for en del år siden. Jeg hadde vært en internasjonal konferanse i Ankara, og etter at konferansen var slutt ble jeg invitert på en utflukt for noen få utvalgte konferansedeltagere. Turen skulle gå til Kappadokia, nærmere bestemt til et område seksten mil sydøst for Ankara og ti mil nordøst for byen Kayseri, som vi skulle avslutte utflukten i.
Kayseri har en lang historie, og var også en gang hovedstaden i kongeriket Kappadokia. Man tror at området byen ligger i har vært bebodd i over 5 000 år, og at det var en del av Silkeveien. Området mellom Kayseri og Ankara er kjent for sine kjegleformede sandstensklipper. Det er farger og formasjoner man lett kan forbinde med Arizona, New Mexico og Utah om man vil ha en vestlig parallell. Høyden på sandstenskjeglene kan variere fra et par meter til ti - femten, og i et par årtusener har lokale innbyggere bokstavelig talt meislet ut sine hjem i disse klippene. Sandsten er lett å bearbeide. Når barna etablerte seg med egne familier, hulte man bare ut en annen klippe i nærheten av foreldrenes.
Disse klippehusene er bebodd den dag i dag. Både de fantastiske steinformasjonene og fargespillet i dem, og bosettingen er en severdighet, selv om bostandarden i klippehusene er sterkt modernisert nå. Det er generatorer som leverer strøm til TV, fryser og komfyr. Men bortsett fra noen malplasserte TV-antenner er det visuelle inntrykket i det store som for to tusen år siden. Et par av stedene der klippehusene står tett er kommersielle severdigheter i dag.
Guiden vår kom fra en familie i dette området. Via en tante til en onkel til en morfar hadde han fått anledning til å ta vår lille gruppe med på besøk i et av de private hjemmene i en av de omvendte kremmerhusene i en av de få bosetningene litt utenfor allfarveg, og følgelig var den ganske uberørt av den eksplosive veksten av turister i dette området. Vi måtte love å ikke ta bilder inne i huset, og det forstod vi. Vi var forventningsfulle..
Minibussen stanset på en støvete slette mellom den meget slitte asfaltveien og kjeglehusbosetningen. Vi ruslet opp på en liten, naturlig voll som omkranset området, og guiden løp i forvegen for å sikre at alt var klart til besøket. Han ble borte bak noen tette busker som sloss for sin eksistens i den tørre jorden. Som folk i alle slike grupper gjør, begynte vi å ta små, individuelle avstikkere mens vi ventet selv om instruksen lød «vent her».
Jeg begynte å gå mot nord oppå ryggen av vollen. Etter noen få skritt ble min nysgjerrighet vekket av en svak lyd av plaskende vann og leende kvinnestemmer fra et sted ikke så langt unna. Jeg gikk rundt hundre meter videre mot der jeg mente lydene kom fra. Og ganske riktig: Nedenfor vollen var det en vaskeplass. Fire kvinner i ubestemmelig alder, godt innhyllet i den lokale klesdrakten, holdt på med ukas klesvask. Varmtvannet hentet de fra et digert fat som stod på en sokkel av en sirkelformet mur. Under fatet glødet det av brennende kull. Vasken foregikk i medbrakte, store bøtter, og skyllingen skjedde ved hjelp av vann de pumpet opp fra grunnen fra ved en rusten pumpe. Spillvannet hev de over et beplantet lite område rett ved siden av pumpen.
Jeg iakttok den huslige, tradisjonelle sysselen og fiklet ubevisst med kameraet. Den nærmeste kvinnen fikk plutselig se meg der jeg stod oppå vollen, ti-femten meter unna, og gjorde et lite anskrik. Hun var ung og slank og sikkert pen. Heldigvis hadde jeg ikke falt for fristelsen til å løfte speilreflekskameraet i posisjon; motiv, lys, kontraster og farger innbød meg til å komponere et uttrykksfull bilde men jeg hadde latt det være. Jeg har reist nok i fremmede kulturer til å vite at et fotoapparat kan være en provokasjon.
Kvinnene stivnet i vaskebevegelsene sine og stirret mot meg. Jeg følte meg som en inntrenger og hadde ingen trang til å forklare mitt nærvær. Jeg vinket bare høflig før jeg raskt snudde meg og begynte å gå tilbake mot plassen gruppen min skulle vente på guiden.
Men da jeg kom fram var gruppen min borte. Forsvunnet. Jeg skjønte jo at de var inne i klippehuset de hadde fått tilgang til, men hvilket var det..? Det var tre aktuelle alternativ i en halvsirkel på tretti - førti meter foran meg. Ikke en lyd, ikke en bevegelse. Men i huset helt til høyre stod døren åpen. To pluss to blir som regel fire. Jeg gikk raskt mot sandstenskjeglen, opp de syv innhugget trappetrinnene som ledet opp til den åpne inngangsdøren og gikk inn.
Jeg kom inn i et lite, dunkelt rom med vevd teppe med persisk mønster på gulvet. Luften var kjølig, med en duft av krydder jeg ikke kunne identifisere. Det eneste vinduet var en liten, rektangulær åpning oppe på veggen til venstre for døren. Det stod en krakk langs den ene veggen, ellers ingen møbler. Men en bred trapp med tre trinn ledet opp til neste nivå: Et mye større rom, med en lokal variant av åpen kjøkkenløsning på venstre side og stue til høyre. Igjen var gulvene dekket av myke, vevde tepper. Innredningen i kjøkkenet var enkel: Det var en trebenk oppå to lave skap - underskap, kaller vi slikt. Skapdørene hadde forseggjorte håndtak i messing. På veggen over benken hang det et par bilder med naturmotiv ved siden av en hylle med noe jeg trodde var små krydderbeholdere. På kortveggen stod en moderne komfyr, og oppå kjøkkenbenken en eldre mikrobølgeovn.
Jeg ble så oppslukt av denne blandingen av nytt og gammelt at jeg ikke reflekterte over at jeg ikke så noe til gruppen min. Men jeg hadde sett at det gikk en ny trapp opp fra stuen, og regnet med at de andre var kommet opp i etasjen over.
Så ble jeg var en bevegelse ved siden av meg. En middelaldrende, mørk mann med sorte,vide bukser og en hoftelang, brodert jakke i flaskegrønt gled lydløst fram fra den halvmørke stuedelen på venstre side. Han så på meg med et lite, spørrende smil og jeg prøvde meg med en rask forklaring på engelsk, og pekte på trappen opp til etasjen over. Engelsk skjønte han ikke, og det eneste jeg kunne på tyrkisk var «Teşekkür ederim» for «takk». Mannen stirret på meg et øyeblikk før et smil gled over ansiktet hans, og han bukket lett og gjorde en innbydende bevegelse mot trappen. Jeg tok den i raske byks og undret meg på hvorfor jeg ikke hørte stemmene fra den lille gruppen jeg var med i.
Jeg kom opp i soveavdelingen. Igjen var det en liten vindusåpning øverst på venstre vegg. Ovalt, denne gangen. Til høyre for trappen lå to madrasser på gulvet, med fargerike puter stablet inntil veggen og vevde tepper rullet pent sammen på madrassen. Gulvet til høyre lå et par trappetrinn opp, og ledet inn i en alkove med en stor dobbeltseng, også denne dekket med masse fargerike puter og tepper. Det meste av gulvene dekket av myke tepper.
Men det var ingen vestlige besøkende her.
Forvirret gikk jeg ned i stueetasjen igjen. Mannen stod på samme sted, med det samme smilet om munnen. I det samme hørte jeg kjente stemmer gjennom den åpne utgangsdøra. De kom fra et sted et stykke unna. Jeg kikket ut og så at gruppen min var på veg ned en trapp fra utgangsdøra i huset på den andre siden av den lille plassen. Og det gikk opp for meg at jeg hadde gått inn i et privat, tyrkisk familiehjem. Jeg kjente skamrødmen stige i kinnene, men det var for mørkt til at min ufrivillige vert kunne se det. Jeg gestikulerte og snakket med engelske ord jeg visste at han ikke forstod. Men han hadde sett gruppen min komme ut av et nabohus og skjønte situasjonen. Han smilte, bredt nå, og gjorde en avvæpnende bevegelse med hendene og sa mye jeg ikke skjønte. Fremdeles ubekvem med situasjonen fisket jeg opp en tyrkisk pengeseddel jeg hadde i lommen; jeg visste at familien i huset som hadde fått besøk av gruppen min fikk en påskjønnelse for det og min «vert» burde jo også selvfølgelig få det. Jeg la pengene på kanten av kjøkkenbenken, bukket og takket og skulle til å gå. Men da rettet mannen seg. Med en bestemt bevegelse og stemme gjorde han det klart at jeg skulle bli stående. Han gikk bort til et lite skatoll i det som var stua og tok opp noe. Så skrittet han raskt bort til kjøkkenbordet og tok seddelen jeg hadde lagt der i en grov hånd. Så stilte han seg foran meg. Seddelen fikk jeg tilbake med en streng bevegelse. Så smilte han igjen, med øynene også denne gangen, og gav meg en liten, jadegrønn og glattpolert hanefigur utskåret av sten. Han lukket fingrene mine om den. Jeg skjønte ikke ordene hans, men var ikke i tvil om hva han sa:
Gjestfriheten vår er gratis. Men jeg ønsker å gi deg et minne om besøket og et tegn på at jeg er takknemlig for det.
Vi utvekslet et langt og fast håndtrykk og jeg sprang ut og ned og bort til den ventende minibussen. Da jeg snudde meg for å se på kjeglehuset jeg hadde besøkt, så jeg den unge damen jeg hadde sett ved vaskeposten gå mot trappen jeg hadde gått ned for litt siden. Hun bar tungt på et brett med vått tøy.
Den lille hanefiguren fulgte meg lenge og minnet meg om at man ikke kan kjøpe seg til ekte gjestfrihet. Teşekkür ederim!
