I 1953 ble Onkel Skrue så deprimert da en mann ville låne penger at han tok med Donald og guttene til landet "Tralla La" for å slippe vekk fra alt pengemaset hjemme i Andeby. Her traff jeg både Kongen og Dronningen i landet som naturligvis heter noe helt annet enn i Carl Barks elleville eventyr som endte med at de måtte rømme landet.
By Ghazi Ghulamraza - Own work, CC BY-SA 3.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=40416940
Veien nordover fra Islamabad i Pakistan til Kina er for meg Skrekkens Highway som er usedvanlig dårlig og med en forferdelig, intens og farlig trafikkultur. Taliban er også tilstede enkelte steder. Den heter i virkeligheten Karakoram Highway.
Guiden Eshan og jeg farer nordover, sjåføren er dyktig og takler trafikken bra, men det gjør ikke jeg. Etter noen timer må jeg sette meg i baksetet for å roe nervene.
Indus elven ligger nede i avgrunnen på den ene siden og på den andre siden høye fjellmassiver som ofte gir både små og store ras. Dagsetappene varierer etter vær og føreforhold. I perioder må jeg ha med væpnet politivakt i bilen.
Kineserne bygger ny fantastisk fin vei i en vanvittig hastighet fra grensen og sydover mot Islamabad. De vil utvide markedet sitt med en ny og rask "Silkevei."
Målet var å komme til Hunza dalen og Karimabad (2 500 m.o.h.), samt folket som bor der, en etnisk gruppe kalt hunza. Folkegruppen består i dag av ca. 100 000 personer som bor spredt over hele Pakistan. I motsetning til tidligere tider så er de i dag den eneste folkegruppen i landet der alle kan lese og skrive. Selv små skolebarn snakker engelsk.
Dette er landet som Carl Barks kalte "Tralla La". Andre oppdagelsreisende trodde dette var Shangri-La. Landet ligger der verdens mektigste fjellkjeder møtes, Karakoram, Himalaya og Kashmir. Det er utsikt til flere fjell som er mer enn 7 000 m fra hotellet jeg bor på.
Landet heter Gilgit Balistan og har et indre selvstyre med Kongen mir Ghanzanfar Ali Khan II som øverste representant for myndighetene. Han er gift med Dronning Rani Atiqa. Jeg traff begge, samt den rojale rådgiver og staben hans på et morgenmøte som de har regelmessig med de eldre, d.v.s. menn over 65 år. Der diskuteres dagens problemer, utfordringer og politikk. Om nødvendig har de en demokratisk avstemning.
Her møtte jeg ellers lokalbefolkningen og nomadiske gullgravere som vasker gull i elvene samt noen få vågale engelsktalende turister fra Japan og Sør-Korea.
I fjellsidene ligger den gamle handelsveien / silkeveien som er så bred at to hester kan møtes. Lokalt heter den Kino Kutto og den er delvis farbar for fryktesløse reisende.
Etter noen få kilometer nordover er det forbud mot alt annet enn biler med firehjulsdrift.
I 2010 kollapset fjellsidene i Attabad i Gojaldalen som det heter her.
En 100 meter dyp og 21 km lang innsjø oversømmet flere lokalsamfunn, jorder og beitemarker. Det var få som omkom, men mange, mange tusen personer måtte evakueres til andre områder. Karakoram Highway forsvant også i dypet.
Ras i disse fjellsidene ikke uvanlig. I 1852 skjedde det samme, på samme stedet som i 2005. Da ble innsjøen 45 km lang! Noen 10år senere var rasmassene vasket bort av elven og menneskene begynte igjen å bosette seg der de hadde bodd tidligere.
I 2005 ble det etter hvert etablert en fergeforbindelse mellom rasstedet og den nordlige delen av innsjøen. Båtene er enkle fargerike fiskebåter fra kysten av Pakistan. Disse er flatbunnede, har en ensylindret vannkjølt dieselmotor med snorstart på hver side, montert ytterst på en planke og en lang propelleraksel ned i vannet. De har kun to funksjoner, start og stopp. En god bensindreven lensepumpe hører også med.
Siden vannstanden varierer med nedbør og snøsmelting så finnes det ikke permanente brygger for på og avlasting. Varer må lastes om med håndkraft og biler kjøres om bord på smale planker. Fallvind fra fjellsidene byr også på utfordringer. Etter å ha kjørt bilen ombord spør jeg om jeg kan styre båten. Eier og skipper ser på meg, men guiden forteller at jeg har egen båt hjemme og er en erfaren sjømann. Båtens eneste redningsvest får jeg og dermed er jeg utnevnt til styrmann.
Skipperen gir meg enkle instrukser med hånden om både andre båter og ikke minst fallvinder som kan være svært voldsomme. Vi snakker ikke samme språk, men vi forstår hverandre for sjøens og havets språk er temmelig likt i alle land.
Kinesiske anleggsarbeidere som bygger ny vei oppe i fjellsiden stopper arbeidet når de ser en europeer som rormann. De tar bilder og filmer.
Etter vi har fått bilen på land i den andre enden av sjøen så forteller båteieren at jeg kan få fast jobb her på Attabad sjøen! Jeg takker for tilliten, men nå er jeg kommet til Himmellandet, landet oppe i skyene og dalen som bare stiger opp mot grensen til Kina på 5 000 m.o.h.
Ferden går til Khunjerab Nasjonal Park, der jeg er så heldig å få se snøleopard og alle fem typer av villsau som noen få internasjonale pengesterke jegere kan jakte på pr. år.
Til saltvannsjøen Borith Lake kommer det noen fugletittere i året. Disse er spesielt interessert og bor på et enkelt hotell på stranden.
Jeg overnatter i Passu der jeg går sammen med guiden min til et par landsbyer. Landbruket er enkelt og bonden jeg snakker med må fortsatt gå over "verdens farligste bro" for å se etter dyrene som beiter på den andre siden av elven. Dyrene kan kun vade over når vannstanden er på det laveste. Barna syntes det er stas med besøk av fremmede som har tid å snakke med dem. Her som alle andre steder forteller de at de at de helst vil gå på skole. En av småjentene forteller at hun vil studere og bli lege! En (fot)ball er alltid noe barna ønsker seg.
I den nordligste byen i Pakistan blir jeg kontaktet av en mann på min alder: "You look like a man of the world." Han er fra området og arbeidet nå som guide, men har i yngre dager reist rundt i verden utenfor dalen. Han er selv er mann av verden. Vi hadde en lang og særs hyggelig prat på markedsplassen i Soost.
På tilbakeveien måtte jeg igjen ta ferge over Attabad sjøen for jeg er på reise videre vestover i grenseområdet mellom Pakistan og Afghanistan der jeg har tenkt å bli noen uker før hjemturen til Norge.
Det kan du lese om her: https://www.travellersclub.no/single-post/2019/06/06/Kalashfolket-i-Pakistan
Fergetrafikken over Attabad sjøen er over. Den kinesiske nye handelsveien i fjellsiden er åpnet og fungerer som den skal.