top of page
Søk

DET GLEMMER JEG ALDRI


Av: Johan Bondi (Tekst og foto)


Kjære Trampebrødre, Vår trampebror Oddbjørn har spurt om jeg kunne

dele noe fra mitt tre måneders opphold i Sør-Sudan høsten -22. Det er en glede og ære. Og

jeg tenker en konkret episode kan være ganske illustrerende for landet og folket.


Sør-Sudan er som mange av dere vet, verdens yngste nasjon, bare 11 år gammel. Den er et

resultat av frarivelse fra det øvrige Sudan i en blodig borgerkrig, og der det fortsatt ikke er

stabil fred hverken mellom de to nasjonene eller innad i landet. I tillegg er det ikke uventet et

meget fattig land og dermed også svært korrupt. Befolkningen består av minst 64 ulike

stammer, der Nuer, Dinka og Murle er de største. Mellom disse stammene er det rivalisering

og en rekke militser som ryker i tottene på hverandre. Utover dette er det fortsatt slik at kveg

utgjør en svært viktig verdi for folket. Både gjennom kjøtt og melk, men også som valuta og

status. Man kan ikke få seg en kone uten å bidra med minst 30 kyr i medgift. Dette fører til

stadige tjuvtokt og der skytevåpen, spyd og machete benyttes. Det er derfor mange som er

skadet av våpen til enhver tid. Det er ikke et land som tiltrekker seg turister og mangelen på

infrastruktur gjør det også både vanskelig og til dels farlig å ferdes i landet.


Men det er et land som byr på en helt genuin opplevelse av det rurale Afrika slik det har vært i

århundrer og med menneskemøter som gjør uutslettelig inntrykk.


Som kirurg utsendt for det Internasjonale Røde Kors, hadde jeg i oppgave å operere pasienter

med våpenskader. Dette gjorde jeg på et sykehus i hovedstaden Juba. I tillegg reiste vi ut i

bushen med helikopter og hentet skadde personer og fraktet tilbake til Juba for å behandle

dem. Det er en slikt oppdrag jeg vil fortelle om.


Ute på jobb.

Vi hadde fått melding om en person som var skutt i buken dagen før, i en trefning av noe

uklar karakter. Dette hadde skjedd omtrent midt i landet i utkanten av en landsby. Uansett var

det ønske om at Røde kors kunne hjelpe ham. Hvordan får de tak i oss? Fra en landsby langt

fra alt annet, er det stafett som gjelder. Det løpes til neste landsby, som så ordner en som kan

løpe til neste, osv. Helt frem til et sted der de har satellitt-telefon.


Jeg drar så med to bag’er med akutt-utstyr ut til flyplassen. Der venter et av Røde kors sine

Bell-helikoptre. Det er samme type som vi kjenner fra Vietnamkrigen, men disse er helt hvite

med et rødt kors på siden. Vi tar av og flyr mot landsbyen der den skadde venter oss. Vi ser

for det meste grønn, lav vegetasjon, Nilen og side-elver, noe tørre partier og kun en og annen

frittstående åskolle. Her og der hopper det antiloper, og noen steder ser vi krøtterflokker. En

og annen landsby sees også. Det er fortsatt slik at de fleste bor i tukuler, slike runde hytter

med stråtak.


Sør-Sudan er for det meste flatt, brutt opp av Den hvite Nilen og dens side-elver.

Vi nærmer og landsbyen vi skal til og flyr sakte og lavt inn mot denne. Den ligger i et tørt

område og støv og sand hvirvles opp når vi flyr inn. Vi går ut av helikopteret når dette har lagt

seg. Vi møtes av noen unge menn som peker og geleider oss bort i retning av en stor flokk

mennesker. Når vi kommer dit trer det frem en mager høyreist eldre mann med et fargerikt

klede rundt seg og et langt spyd i hånden. Han rekker frem hånden! Han sier noe og vi blir

forklart av en av de unge mennene som kan engelsk at dette er høvdingen og at han er glad vi

kommer.


Vi blir så vist frem til den skadde som ligger under et stort tre i utkanten av landsbyen. Han er

skutt i venstre side av buken fortil. Ingen utskuddsåpning. Kulen er fortsatt i buken.


Utskuddsåpningene er som regel betydelige og gir ofte massive blødninger. Det er nok

mangelen på denne som gjør at han fortsatt er i live. Men det er bare så vidt. Det er skygge

under treet, men nærmere 40 varmegrader og han er i et svingende bevissthetsnivå og med

meget rask puls og med et blodtrykk jeg ikke klarer å måle. Det første jeg og min sykepleier

Joseph gjør er å henge opp væske som går rett i blodbanen. Jeg klemmer på posen så væsken

måkes inn i ham. Han kommer seg litt, og vi setter også smertestillende og kvalmestillende.

Han virker å komme seg enda litt.


Det er imidlertid meget usikkert om han kan overleve. Rundt oss står nesten hele landsbyens

befolkning. Jeg spør om det er familie i nærheten. En mann trer frem og presenterer seg som

bror av pasienten. Jeg forklarer at dersom hans bror blir værende her vil han dø. Dersom vi tar

ham med oss vil han kanskje også dø. Kanskje til og med på veien til Juba og operasjon der.

Han ser meg i øynene og uten en tåre, men uten å vike, sier han at Gud har sendt oss og at

guds vilje vil skje. Han stoler på oss og det vil ikke være noen skyld lagt på oss om han skulle

dø. Han ber oss igjen om at vi tar med hans bror.


Pasienten bæres om bord i helikopteret.

Det er et hensyn til som må tas, og det er at pilotene våre aksepterer den risiko det er å ha en

pasient om bord som vi kanskje ikke klarer å holde i live. Det er svært strenge regler for

pasient-transport i Sør-Sudan og i Røde Kors. Pilotene forklares situasjonen og jeg

understreker at hvis han skulle dø om bord, skal jeg holde ham «i live» til vi er jeep’en på vei

ut fra flyplassen. De aksepterer dette uten videre. Jeg blir både glad og lettet av dette, for det

er et poeng til i settingen. En livsfarlig skadet pasient med hele landsbybefolkningen rundt.

Dersom vi ikke tar ham med kan situasjonen potensielt bli meget farlig for oss.


Det var ikke mangel på folk som ville bære båren til helikopteret. Vi fløy tilbake til Juba og

opererte ham umiddelbart. Vi måtte fjerne milten og en del av tarmen. Han overlevde

operasjonen og var i bedring da jeg en uke senere reiste hjem fra Sør-Sudan. Hans smil og

hvordan pannen hans med alle de rituelle arr-stripene i pannen rynket seg når han gjorde det,

var ubetalelig.


Om bord i helikopteret.

Det var mange sterke og fine øyeblikk den perioden jeg var i Sør-Sudan. Men dette møtet med

det rurale, nesten uforandrete Afrika i en setting på liv og død var blant de aller sterkeste og

noe jeg nok aldri kommer til å glemme.

87 visninger1 kommentar

Siste innlegg

Se alle

1件のコメント


Per Steffensen
Per Steffensen
2023年3月06日

"Det går alltid et tog" reklamerte NSB med i gamle dager. Den reklamen måtte de slutte med for stadige forsinkelser og innstillinger var og er det mange av. Jeg har tatt toget mellom Oslo og Bergen mange ganger i yngre dager, heldigvis uten de store forsinkelsene. Vi behøver ikke en gang reise ut av Oslo før vi er usikre på om toget går eller ikke. Kanskje Blix tunellen og utstyret der fungerer pr. i dag?


いいね!
bottom of page