v/ 527 Reidar Nesseie
Trampbror 527 Reidar Nesseie mintes det julebordet og spesielt dagen derpå som han aldri kunne glemme. Datoene var nok forskjøvet en dag, men det er ikke det viktigste i denne sammenhengen.
Mange 10-år senere skrev han i Tramp:
Under krigen da klubben var stengt måtte vi møtes i smug. Da hadde vi ett udmerket krypinn i Torvgaten 7.
Det var vårt medlem (418) Jörgen Dahl som der hadde 3 kontorer, og som enestående viste hvilken TRAMP ånd han hadde ved å stille 2 kontorer til klubbens disposisjon.
Selv hadde han bare et lite krypin av ett kontor til eget bruk.
Klubben hadde da ingen möter men vi möttes her for å utveksle nyheter, og drev byttehandel. Vår suverene intendant Olav Bye formidlet nyheter og hjalp til med litt servering av rasjonerte varer.
Mange av oss möttes daglig her, som var for alle ett lyspunkt i krigens tid.
Vårt tradisjonelle julebord fikk vi arransjert på forskjellige restauranter bl.a. ett parr ganger på Hotel Norge i Storthings-gaten, hvor vårt medlem Direktör (543) Ole Iversen var eier.
Vårt medlem (425) Aslak Forsberg arransjerte ett privat julebord den 19. Desember 1943 på sin eiendom på Bygdöy.
Han hadde ett julebord som var helt fantastisk. Aslak hadde skaffet tilveie alle slags delikatesser som var på sitt vanskligste.
Festen fortsatte hele natten, da alle glemte siste avgang med Framnes færgen, som da var eneste transport til byen.
Frokost ble servert ca.kl.7,30 om morgenen, den var også eksklusiv, og noe oppbrudd var ikke i sikte.
Da klokken ble ca.kl.12 kom jeg til å huske på at jeg hadde 2 teater billetter i lommen til min hustru og datter til eftermiddag forestilling samme dag. Jeg bröt opp og fikk følge med (544) Sam Gasmann på Framnes færgen. Vi skilte lag på Skillebekk.
Jeg kledde av meg og la meg til å sove med en gang. Jeg hadde antagelig sovet vel en times tid, da det förste smell kom. Da eksplosjon nr 2 fulgte like etter stod jeg opp å vandret barbent i pyjamas rundt i leiligheten for å se hva som var hendt.
Eksplosjonnr.3 kom akkurat da jeg sto i entreen. Da raste veggen mellom kjøkken og entreen sammen så murstein fök omkring der jeg stod barbent og i pyjamas.
Jeg trodde da at det var Engelske fly som bombarderte oss, og fikk den vanvittige tanken at hvis jeg ikke ble begravet ved gårdens ödeleggelse, ville det kanske være en mulighet til å grave seg ut av ruinene.
Etter en stunn fikk jeg summet meg og forsökte å komme inn i soveværelset for å hente strömper og ett ulteppe. Jeg måtte bruke all min makt for å bryte opp dören, da denne var helt forvridd. Da jeg kom inn var alle vinduer knust, ikke bare i soveværelset, men ellers i hele gården. Akkurat på puten der jeg hadde sovet, van en stor glassplate spiddet midt i.
Jeg rasket i all hast strömper og ullteppe sammen og tok bare en frakk og töfler med meg. Derefter gled jeg nærmest i glass biter fra 4 etasje og helt ned.
Da vi ikke hadde tilfluktsrom i vår gård, var nærmeste tilfluktsrom Drammensveien 70C skrå over gaten. Jeg löp dit og hörte smell av eksplosjoner uavlatelig.
Da jeg kom ned til tilfluktsrommet satt Gasmann der, som jeg bare for et par timer siden hadde sagt farvel til. Jeg sa at det var ett merkelig treff at vi skulle mötes så hurtig igjen, og under slike omstendigheter.
Han fikk sendt bud opp i heisen til sin leilighet, og fikk ned smörbröd, øl og vin. Vi hadde det koselig der vi satt til det værste var over. Vi fikk senere vite at det var den store eksplosjons ulykken som skjedde på Oslo havn ved Fillipstad.
Da vi skilte lag for 2 gang den dagen sa jeg:
"Dette Julebordet og en slik avslutning KOMMER JEG ALDRI TIL Å GLEMME."
Om eksplosjonen på Filipstad kan du lese her:
971 Per Steffensen, 1. desember 2020
Comments