Av Thor S. Larsen, medlem Travellers’ Club nr. 880 1972 og tilbake igjen som nr.1149 i 2013
Da jeg begynte å studere biologi ved Universitetet i Oslo i 1961 var jeg på jakt etter en sommerjobb. En venn tipset meg om at Norsk Polarinstitutt ansatte assistenter for sommerekspedisjonen til Svalbard og jeg søkte. Direktør Tore Gjelsvik ville ha en assistent med militær bakgrunn og som kunne radiosamband. Han valgte meg fordi jeg hadde vært sjef for sambandstroppen i hærens feltartilleri. Det ble en skjebnesommer med innledning til mer enn 60 år «i isen» med alle mulige former for ekspedisjoner, først og fremst for isbjørnforskning. Månedslange turer med ishavsskuter i drivisen år etter år, feltarbeid i Barrow i Alaska og i Hudson Bay i Canada, timevis med isbjørnregistreringer over drivisen med Forsvarets Albatross fly, hundekjøring med Siriuspatruljen på Østgrønland, feltarbeid fra en stasjon på et isflak som drev ned langs Østgrønlands kyst (med en rask tur til Nordpolen med en Twin Otter), 14 måneders overvintring på Edgeøya på Svalbard, snøscooterturer både her og der, bl.a. to måneder på Nordaustlandet på Svalbard, spennende tur med den svenske isbryteren Ymer langt inn i drivisen nord og øst for Svalbard - mange fine turer til alle årets tider. Vårturene til Kong Karls land i østlige Svalbard står i en særstilling. To måneder hver vår mellom 1972 og 1982 for registrering av isbjørnhi når binna og ungene bryter etter mer enn seks måneder hiet. Base i den lille plankebua «Bjørnehjørnet» fra 1936 med skiturer på 10-12 timer dag ut og dag inn, ofte med vind og bitende kulde. Godt å komme i hus etter slike skiturer, til varme i ovnen og et glass whisky eller to. Isbjørnforskningen ble rundet av med en doktorgrad i 1985. Men det er en annen historie.
Det er mange minner fra turene «i isen.» Noen fra dramatiske hendelser – jfr. Polarboken 2007-2008 «Det vil helst gå godt eller: Lykken er ofte bedre enn forstanden.» De mange turene med små ishavsskuter i drivisen var helt spesielle opplevelser. Det var ofte trangt i ruffen, med små køyer og med en pumpeluft preget av diesel og stank fra gammelt selspekk som skapte problemer for de som led av sjøsyke. Vi hadde timelange rortørner med et ratt som hadde 11 omdreininger fra side til side og som var tungt å dreie når skuta gikk i isen. Jeg husker en episode da jeg sto til rors på den gode Brandal-skuta «Signalhorn» langt øst i Olgastredet. Skipperen Bjarte Brandal sto i tønna der han gav ordrer til rormannen over en skranglete høyttaler. Vi kjørte for halv fart i slakk is – et stort flak foran oss. Babord eller styrbord…? Taushet fra tønna – jeg valgte babord. Skuta hadde så vidt begynt å svinge da det lød skarpt fra tønna: «Eg har ikkje sagt babord!!» OK – rett opp igjen og vent på ordre. Ett halvt minutt og så kommer det: «Babord!»
Bjarte Brandal var av gammel ishavsslekt med lange tradisjoner fra Ishavet – fåmælt, men med naturlig autoritet. Første gang jeg traff ham var sommeren 1962 da vi skulle til Hornsund med «Signalhorn.» Isen lå langt fra land på vestkysten av Spitsbergen den sommeren og «Signalhorn» slet med å komme seg fram. Det gjorde det ikke bedre at jeg hadde med min kone på den turen – kvinnfolk om bord på ishavsskutene lovet ikke bra. Dessuten var det andre tegn på at vi ville få vanskeligheter – toppluer, ryggsekk, knickersbukser… Alt utstyr som forbindes med skog og fjell var bannlyst om bord og man skulle aldri nevne ord på husdyr som ku og hest ! Stormfuglen havhest har derfor et annet navn på Ishavet – tjalk. Det toppet seg en ettermiddag utenfor Bellsund. Min venn Magnar Norderhaug og jeg sto på hekken med hver vår «fleygahov» - stor hov montert på en lang bambusstang - for å fange tjalk som seilte forbi. Vi hadde allerede fire-fem vraltende på dekk som ventet på ringmerking. Da Bjarte kom akterut for å slå lens ble han forbannet. Tjalk om bord - ikke rart at vi satt fast i isen! Det var bare å få fuglene vekk og å avslutte fleyga-fangsten. Det tok en drøy uke og mye slit før vi endelig kom i land i Hornsund.
Bjarte var en sindig kar og det skulle mye til for å bringe ham ut av fatning. Jeg sto om bord da vi seilte hjem til fastlands-Norge etter sommerekspedisjonen – var det 1962 eller -63? Vi var i Grøtøyleia utenfor Steigen i Nordland midt på natten. Urent farvann med mange grunner og skjær og vi kjørte med halv fart. Jeg hadde stått til rors i lang tid og så snart jeg fikk avløsning gikk jeg ned i byssa for å ta en tørn. Så smalt det hardt på styrbord side og skuta krenget i det hun gikk på grunn - hump, hump, hump bortetter grunna. Full fart i maskinen og vi gled av. Jeg løp til rekka for å få overblikk. Bjarte kom også på dekk. Han kikket opp og ned langs skutesida et par minutter før han snudde seg mot meg som sto der og glante. «Steike…» sa han før han snudde ryggen til og ruslet tilbake til lugaren.
Tro eller overtro på Ishavet - kanskje det er noe i det..? Sommeren 1982 var jeg toktleder på Polarinstituttets ekspedisjonsfartøy «Lance» med 20 ambisiøse og utålmodige forskere om bord og med to helikoptre som skulle brukes i feltarbeidet. Vi seilte nordover langs vestkysten avv Spitsbergen i tykk tåke, dag ut og dag inn. Ingen muligheter for å få helikoptrene i luften og forskerne ble stadig mer frustrerte. Tåke, tåke, tåke… En dag ble jeg kalt opp på brua der styrmannen ventet på meg. «Du Larsen, jeg skal fortelle deg en historie… Det var en fiskebåt fra Senja som var kjent for å fiske veldig godt. De fikk om bord en maskinist som var hobbysnekker og som tok med seg høvelbenken om bord. Skuta dro til havs med høvelbenken, men det ble svart hav – ingen fisk. Da bestemte skipperen at høvelbenken måtte på land. Som sagt så gjort – høvelbenk på land, skuta ut på havet igjen og da var fisket godt…» Jeg var litt nølende…. «Ja og hva så..?» «Han assistenten din, han Egil Soglo fra Sjåk, han går rundt med filttøfler. Ikke rart at vi har skodde. Tøflene må på isen!» Egil ble kalt opp på brua og fikk forklart situasjonen. Filttøflene ble satt ned på et flak ved skutesida og vi ventet spent. Først kom en isbjørn som snuste på tøflene før den gikk videre og forsvant i tåka. Så sprakk flaket midt mellom tøflene som drev av sted i hver sin retning. Så gikk det et par timer – og tåka lettet! På resten av toktet hadde vi stort sett skyfri himmel. Helikoptrene kunne fly til alle døgnets tider og forskerne fikk gjort det de skulle. Og jeg satt igjen med tanker om at det kanskje kunne være noe i det - tøfler skal ikke med på Ishavet.
Sommeren 1968 var det Tromsø-skuta «Polstjerna» som var vårt ekspedisjonsfartøy. Etter å ha losset bygningsmaterialer, proviant og utstyr og 11 hunder for overvintring på Edgeøya og etter å ha stått på grunn i Tjuvfjorden i mer enn et døgn dro vi ut i isen for å fange isbjørn for merking og diverse prøvetaking. Ishavsskuta «Godønes» var i samme området med en italiensk filmgruppe. En ettermiddag kalte «Godønes» på radioen. Skuta hadde brukket rorkulten da den bakket inn i en stor is. Manøvrering i isen ble umulig, og skipperen ville ha slepebåt fra Norge. Men maskinsjef Håkon Svendsen på «Polstjerna» var av en annen oppfatning – dette kunne vi vel fikse selv. Noen timer senere kunne Håkon ta skaden i øyesyn. Rorkulten, et massivt firkantjern på halvannen meters lengde var slått tvert av på midten. Håkon bestemte at spjelking måtte til. Et solid jern over og under kulten og to gjennomgående bolter på hver side av bruddet. Det var sparsomt med utstyr om bord, men et grovt bor, en stor rørleggertang og en kraftig tvinge fikk duge. Hjelpemannskap hadde han nok av. Boret ble holdt på plass på jernet av en mann, en annen dreiet boret rundt med rørtangen mens en tredje holdt jevnt press på boret med tvingen. I løpet av et døgn var jobben gjort – solide bolter på plass i fire hull gjennom rorkulten og spjelkejernene og roret var så godt som nytt. Håkon kikket bort på meg med et smil da han samlet sammen redskapen: «Du Larsen – du skal vite at en ishavsmaskinist, han skal kunne lage et lommeur av en bjørnelort!»
De fleste av gode ishavsskutene som vi brukte på ekspedisjonene den gangen ligger nå på havets bunn, men «Polstjerna» ligger landfast i Tromsø som museumsskip. Når jeg ser henne vekkes mange gode minner om de fine menneskene om bord. Halfdan Jakobsen som var reder og skipper på «Polstjerna» og som styrte henne med sikker hånd for å komme fri fra grunnstøtingen i Tjuvfjorden. Birger Sørensen som var skipper på «Polarulv» i 1967 og som kjørte skuta så hardt i drivisen under bjørnejaktene at vi endte opp med skader på skroget og brukne spant ved returen til Tromsø. Han syntes det var så moro den gangen at han mønstret på som styrmann på «Polstjerna» i 1968. Stuerten Alf Kanestrøm syntes også det var spennende. Han tok fri fra lærerjobben på kokkeskolen for å bli med «Polarulv» i 1967 og rett som det var ble han med oss når vi løp etter isbjørnene på isen. Alf ble også med på «Polstjerna» året etter. Jeg lurer på om den gamle døra på styrbords akterlugar er der fortsatt. Det ble felt inn et trestykke der etter at en kollega mistet sin 44 Magnum revolver i dørken slik at et skudd gikk av og for gjennom døra.
Maskinen på «Polarulv» ble bygget om noen år etter vår tur og da fikk jeg rattet som jeg hadde slitt så mye med når vi bauget i drivisen. Det henger på veggen her hjemme og vekker uforglemmelige minner. Kanskje rattet bør henge på veggen i Travellers’ Club når den tid kommer..?
Thor Larsen
11 mars 2021
Vi har fått tilgang på Polarbøkene fra Norsk Polarklubb. Du finner alle bøker i digital utgave i vår biblioteket. Se : https://www.travellersclub.no/bibliotek-test/polarboken-1933---2020-digital-samling
Les mer om Thor Larsen i følgende utgaver av Polarboken :
Polarboken 2007-2008 Det vil helst gå godt eller: Lykken er ofte bedre enn forstanden. Side 75
Polarboken 2009-2010 Den internasjonale isbjørnavtalen– forhistorien og framtiden. Side 5