Tekst og foto Oddbjørn Monsen
I byen Chiatura i Georgia fins verdens største nettverk av taubaner. Mange av de rustne banene er 70 år, men opereres fortsatt på samme måte som i Stalintiden.
Jeg befinner meg dinglende i en taubane over Moder Jord – i en av gondolene som på folkemunne er blitt kalt for Stalins likkister. Ferden går fra sentrum i gruvebyen Chiatura til den øvre stasjonen, i taubane Perevisa-mine 25. Banen er det tidligere Sovjetunionens første taubane. Midtveis til toppen passerer vi den andre «likkisten» på banen, på vei ned mot Chiatura. Den 526 meter lange pendelbanen gir, i likhet med de øvrige banene, et foruroligende inntrykk.
De 11 passasjer-taubanene i den vesle, grå og forurensede gruvebyen Chiatura i Georgia er unike i verdensmålestokk. Ingen andre steder på kloden finnes så mange passasjertaubaner på ett sted. Daglig transporterer banene mer enn 3000 gruvearbeidere samt de øvrige innbyggerne. Total kapasitet på alle banene er 10 000 passasjerer pr. dag.
Driftsikre holker
De rustne og trekkfulle gondolene, noen over 70 år, er preget av tidens tann. Men utrolig nok har det aldri skjedd en eneste dødsulykke på noen taubanene. Kun en gang har passasjerer blitt hengende i en gondol noen timer på grunn av teknisk feil. Alle ble reddet ned uten dramatikk.
Taubanene er Chiaturas varemerke
- Hvor mange baner har du prøvd, spør en lokal ungdom jeg møter på en av byens kafeer.
- Syv stykker i løpet av to dager, svarer jeg.
- Det er flere enn meg. Og dessuten, flere enn jeg tør å ta turen i, sier han og ler.
Hver taubane har sitt særpreg. Den eldste ble tatt i bruk i 1952. Den bratteste har en stigning på 48 grader. Den lengste er på 950 meter. En annen har en høydeforskjell fra dalbunnen til toppen på 190 meter.
Mange av de gamle «hermetikkboksene» blir skiftet ut med nye, moderne gondoler. Moderniseringen er til sorg for nostalgikerne, men til glede for de fleste. Taubanene har ikke vært modernisert siden Sovjetunionen kollapset. Gruveselskapene har, tross god inntjening, vært ytterst sparsomme med å investere i materiell og sikkerhet. Banene surrer og går, slik de alltid har gjort.
Utbyttet forsvinner
I Chiatura utvinnes nesten halvparten av verdens mangan, et grå-hvitt tungmetall som brukes hovedsakelig til jern- og stålproduksjon. Mangan brukes blant annet også i flere myntenheter.
– Det var bedre tider tidligere, før gruvene ble privatisert, sier en 26-år gammel mann som har returnert til Chiatura, etter å ha jobbet to år i Tyskland. Byen er fattig, tross enorme mangan-rikdommer. De utenbys eierne forsvinner med nesten all profitten. Bare smulene lar de være tilbake i Chiatura, hevder han.
Nesten ingen turister
Chiatura bærer preg av å være en sliten gruveby. Av byens ca. 20 000 innbyggere arbeider 20 prosent i gruvene. Ungdommen har få andre valg enn å bli gruvearbeidere. De som har høyere ambisjoner forsvinner som oftest til hovedstaden Tbilisi, beliggende ca. 200 kilometer sydøst for byen.
En turist - som oftest er på vei til eller fra Kaukasus - er en sjelden skapning i Chiatura. .
Byen er definitivt ikke stedet for festløver, begersvingere eller «table dancers». Er du heldig, er det varmt vann i dusjen på hotellet. En luksus jeg hadde glede av den andre dagen under oppholdet.
Men vil du ha en avstikker utenom turistløypene, er en tur i Chiaturas «likkister» en eventyrlig opplevelse.
