ERLING H. STØRE:Tramp nr. 546
Det var julen -27. Vi var et helt skipsmannskap som gikk og drog oss i Port Gizo på Saloffionsøyene og ventet på skipsleilighet til Sydney. Båten, hvis besetning vi utgjorde, var nemlig brent helt ned (eller opp -som man tar det), og der gikk vi og hadde ikke annet å foreta oss, enn å smøre oss med tålmodighet. Og det kan jo i lengden bli et litt ensformig tidsfordriv.
Der kom forresten en sjelden gang rekende innom en kopra-skonnert. Vel nærmest fordi skipperen ville se noen nye ansikter, og å få beskue den havarerte 12 000 tonner, som var satt på grunn. Den frembød jo et nokså bedrøvelig
syn der den lå, med overbygningene nede i skutebunnen og skroget knekket inn som på en gammel turritbåt. Og så en dag kom Tony.
jeg stod nede på kaien da hans lille hvitmalte skonnert pent og forsiktig seg inntil, og lydig la seg til hvile akku- rat der captain ville. -Det er en landsmann av Dem, sa Mr. Green, som jeg stod sammen med. Han var bestyrer av Burns Philip's filial i Port Gizo. -Han heter Tony, men kalles i dag bare Devil-Tony. jeg spisset ørene. -Men -hva har han bedrevet, som har skaffet ham et slikt tilnavn? Mr. Green flirte. -Spør Tony. Og dersom De får ham til å fortelle historien, så skal jeg holde Dem med gratis whisky så lenge De er i Port Gizo! jeg gikk ombord i skonnerten. Den var vel på sine 60 tonn, og foruten captain var der seks melanesiere ombord. -Der var en koselig liten salong, og der traff jeg da Tony, som jeg forestilte meg for. Han var liten og vind- tørr, og var godt og vel 60 år. Hans blå øyne hadde et humoristisk glimt, men også et glimt som sa at det var ikke verdt å gå til luvart av den karen. Han bød på en drink, og vi kom i prat. Det var svært sjelden han snakket norsk, så vår samtale ble ført på et blandingsspråk, som ville ha gitt en filolog gåsehud.
Han het rett og slett Anton jensen, og var fra en av våre Vestfold-byer .Som femtenåring var han dradd til sjøs og hadde seilt et par års tid, da den firemastede fullrigger han var med, forliste i en orkan på reise fra Portland, Oregon til Sydney med tømmerlast. Hvordan Anton kom fra denne katastrofe med livet i behold, hadde han i,kke den ringeste ide om. SåvIdt han visste var han den eneste over- levende. -Men han var blitt skyllet i land på en øy i Salo- mon-gruppen, og der hadde de innfødte tatt seg av ham. -jeg kan den dag i dag ikke fatte hvorfor de ikke spiste meg opp, sa Tony. Det var jo bare kannibaler der på den tid. Men jeg var kanskje den første hvite mann de så, og de betraktet meg da antagelig som en slags hel- eller halvgud. De stelte i hvert fall godt med meg. Etterhvert som jeg følte meg mere og mere på høyde med situasjonen, ble jeg også frekkere. jeg forlangte -og fikk -det ene etter det annet: Først en stor øy tilodel og eie. Det er der jeg har min plantasje nå. -Så fikk jeg all ønsket hjelp til å bygge hus, både materialer og folk, og arbeidshjelp til å høste kopra og annet. En slags båt bygget de også til meg, så jeg kom meg over til Tulagi, som akkurat da var blitt residensby. Det var snaue to døgns seilas, og jeg hadde fått rede på at det var hvite der. -En drink til? Og Tony fortsatte. Han hadde nå hatt sitt hjem der i mere enn 45 år og hadde aldri ønsket seg derfra. Han hadde etter hvert svunget seg godt opp, og hadde nå en stor, vel- drevet plantasje. Han hadde også skaffet seg en skonnert, som han drev litt trading med. Kone -irsk, -hadde han, og en drøss med unger. Nå likte han forresten best å ligge og daffe rundt i sin skonnert. -Det fortelles at du har fått et tilnavn, forsøkte jeg. -A, tøv -det er ikke noe. Folk sier så mye. -ja, men det må da være noe spesielt. Du kan da ikke ha fått en slik -jeg hadde nær sagt -hederstittel uten videre? . -Nå ja, det kan ha vært den episoden etter krigen på Malaita i fjor. Men det er da i'kke noe å snakke om. jeg forsøkte å få hull på Tony, men forbannet! Mr. Green fikk nok beholde sin whisky. -Men jeg fikk a1like- vel full rede på hvordan Tony fikk sitt tilnavn. Distrikts- offiseren fortalte meg historien, og her er den: Malaita er en av de største øyer i gruppen, og den ligger ca. 150 kvartmil fra hovedstaden Tulagi. Like over nyttår i -26 var en innfødt politisersjant og to boys blitt sendt ned til Malaita for å kreve opp skatt. De kom ikke tilbake. En hvit løytnant og ti politisoldater ble sendt avgårde for å undersøke mysteriet. En av soldatene kom tilb~ke. Han kunne berette at de tretten forsvunne var blitt drept, tilberedt og spist. Og så var fanden laus! Hele Malaita ble erklært å være krigssone, og den lille garnison i hovedstaden, med forsterk- ning fra resten av øygruppen, rykket i felten mot de ull- hårede snøffler, som ikke hadde mere respekt for skatte- oppkrevere og konsorter enn at de åt dem opp. (Gid vi kunne gjøre det samme her!) Men det var ikke så helt enkelt å tukte usurpatorene. Malaita er en bergfull øy, og i midten er det et platå, som er nesten utilgjengelig. Deroppe hadde kannrbalene satt seg i stilling, og de hvites sjanser var nesten lik null. De bad om forsterkning fra Canberra, men der hadde de ingen å sende, bortsett fra en håndfull menn. Så ble det sendt ut en appell til alle hvite i Salomongruppen om å melde seg fri- villig. Og der kom adskillige. Blant dem Tony. De fant ham i eldste laget med sine seksti år, men han ble da med, for de hadde ingen å unnvære. De fikk en jævla jobb, og kom ingen vei. I samfulle fem måneder lå de i felten i en slags beleiring. Og formodentlig ville de ha ligget der fremdeles hvis det ikke hadde vært for en overløper blant kannibalene. Han viste soldatene en godt skjult og nesten ufremkommelig vei opp til platået. Hele den hvite arm~ snek seg opp der i nattens mulm og mørke, og i grålysningen gikk de til angrep. Det ble et skrekkelig blodbad, idet praktisk talt alle de sorte ble meiet ned, bortsett fra de ti høvdingene. Det var gitt streng beskjed om at de skulle tas levende, da man ville ha dem for krigsrett i Tulagi. To av dem ble forresten skutt under fluktforsøk på veien ned til sjøen. Så dukket transportspørsmålet opp i hele sin bredde. De hvite var jo kommet i flere puljer, og måtte også sendes til- ba:ke porsjonsvis. Tony hadde sin skonnert der, og tilbød selvsagt å frakte så mange han hadde plass til. Men han ble bedt om å komme tilbake etter en ladning til. Og takket være gunstig bris var han tilbake allerede tre dager senere. Men så var det gått litt surr i skipningsprogrammet. Og nå var der igjen for transport bare de åtte kannibalhøv- dinger, deres vakter, som var 3-4 mann, samt 10-12 mann av garnisonen. Foruten Tonys skonnert var residensbåten der. Det var en flott liten kystbåt, særlig sammenlignet med skonnerten, som ikke hadde andre bekvemmeligheter å by på enn lasterommet. Alle de hvite ville reise med residens- båten, for nå hadde de slitt ondt lenge nok, mente de. Og slik ble det. Tony sa at hans melanesiere var helt pålitelige, så det skulle nok gå bra. Men for sikkerhets skyld fikk han med seg to skarpladde armerevolvere. Soldatene drev fangene ombord, fikk dem ned i rommet og skalket luken. Residens- båten forsvant med sine passasjerer, mens Tony og hans folk fikk opp ankeret og gikk under seil. Dette var ut på ettermiddagen. Det var en svak bris, så de gjorde 3-4 knop, og Tony satt og koset seg med en drink og tok livet med ro. De måtte gå over stag ved ni-tiden om kvelden. Da de lå på den nye kursen, gav Tony de nødvendige instrukser til sin number one boy, og tørnet inn for noen timer. Han hadde rigget til en slags løybenk helt akterut, for å kunne sove der når han var «alert». Der krøp han nå under lake- net uten en tråd på kroppen. Dette med underbevisstheten er noe besynderlig noe. Hvor ofte har ikke den varslet sin mann om en kommende fare. Men hvordan og hvorfor? Hvorfor våknet plutselig Tony og fant to av mannskapet like ved sin køye? Og i månelyset kunne han se at de hadde kniv. Tony fikk sin ene revolver frem under hodeputen og skjøt den ene svart- ingen ned på flekken. Den andre kastet seg over ham, men Tony fikk delvis vridd seg unna, så kniven bare flerret opp skinnet på venstre side av brystet. Kvitteringen var en kule .o . 1 maven pa svartillgen. Alt dette skjedde selvsagt på mindre tid enn det har tatt å fortelle det. -Tony var i ett nå fremme ved rattet, men da var allerede fangene på vei opp av rommet og kom stormende akterover. En gikk til angrep med et pinchebein, men han ble skutt rett ned. Likedan gik'k det en som brukte ett eller annet til kasteskyts og traff Tony i pannen så blodet rant. -Tony skjøt videre et par skudd på måfå, og såret en av fangene. Men så ble de visst en smule be- tenkt. De hadde nok ikke ventet en slik bekomst. Tonys number one boy, som vel hadde satt det hele i scene, skjønte antagelig at spillet var tapt. Han ropte til de andre at det var nytteløst, og bad om nåde. Tony kom- manderte da hele gjengen opp på luken, hvor de fikk be- skjed om å holde seg i ro hvis de hadde livet kjært. Han tok selv roret og jaget quartermasteren også opp på luken.
---
De som var med på seiers-festlighetene i Tulagi hadde tømmermenn i fjorten dager. For den gang ble det festet. De begynte da de første av de bol de krigere kom tilbake fra Malaita. Og begynte på ny frisk for hver pulje som kom. Og der var middag hos guvernøren, hos garnisons- sjefen, hos sjefen for Bums Phillip. Og de åt og drakk og festet og holdt taler så det var en fryd, inntil fjerde dag etter at de siste soldater var kommet tilbake. Det var lunsj på hotellet, og en eller annen kom i en tale til å nevne den forestående krigsrett.
Krigsrett! Dette brakte tanken hen på krigsfangene, og det ble spurt, hvor kannibalhøvdingene satt fengslet. Guver- nøren visste ikke, heller ikke garnisonssjefen eller noen an- dre militære. Men Herregud! Hvor er de da! Hvor er Tony! Han var jo alene med et dusin fanger. Hva er dette for slendrian! tordnet guvernøren. Ut og finn Tony! Hele selskapet vaklet ned på kaien hvor residensbåten lå, og i samme øyeblikk så de Tonys skonnert svinge inn rundt korallrevet. Men det gikk smått, det var nesten vind- stille, og skonnerten hadde bare så vidt styrefart. Residensbåten med hele koblet av øvrighetspersoner om- bord steamet ut til skonnerten. Der møtte det dem et syn! Dekket så ut til å være bestrødd med lik, og på luken satt et halvt snes vettskremte svartinger. Til rors stod der en hvit mann. Han var splitter naken, og helt vill i øynene. Ustelt og ubarbert var han; ansiktet var blodig etter et sår i pan- nen, og fra en flenge i brystet var det rent blod nedover maven og bena. -Han stod med ryggen til rattet og to armerevolvere var truende rettet mot fangene på luken. Slik hadde Tony stått i nesten tre døgn. Garnisonssjefen beskuet Tony gjennom en mild whisky- tåke. -But this can't be Tony, hikket han. -No, it must be the very devil himself, sekunderte guvernøren.
-The devil and Tony in one person makes Devil-Tony, snøvlet Bums Phillip -sjefen. Three cheers for Devil-Tony! Det var meget vanskelig å få rede på hva som virkelig var hendt på turen, men omsider fikk de da hele historien ut av Tony. Og da ble hans nye navn hengende på ham for godt.
Tony ble viden berømt for sin dåd, og fikk diplom, tak- keskriv fra kong George, og der var da visst en medalje også. Men det viktigste av det hele var nok det at hendel- sen ble et takknemlig samtaleemne, som naturligvis ,ble ut- brodert og forandret i det uendelige. Og skulle man ha et mål på en manns vågemot, så het det, at han var nesten like jævlig som Devil-Tony.