FĂžrste Clubkveld etter ferie og oppussing. 56 karer var mĂžtt fram for Ă„ se hvordan det var blitt, og Bentein Baardson (sĂžnn til medl. 782 Brynjolv) skulle snakke om Ibsenfeiringen i kulturlandet Norge.
âJeg har besĂžkt denne Cluben siden jeg fikk sertifikatâ.. var Ă„pningsreplikken til kveldens kĂ„sĂžr. âFordi da mĂ„tte jeg hente fatterân ut i de sene nattetimer. Og det er ikke fĂ„ ganger jeg har bĂ„ret den 110 kilo tunge gubben ned trappene.â
Bentein er direktĂžr for IbsenĂ„ret, og vi fikk et lite innblikk i hvordan den norske stat og vĂ„re politikere prioriterer og tar vare pĂ„ vĂ„r kulturarv. Men fĂžrst fikk vi hĂžre om hvordan han ville gripe det hele an. Hvilken annen person i verdenslitteraturen kunne vi sammenligne med? Hvem har slike personligheter, og hva har de gjort. Det viste seg fort at alle de store, Shakespeare, Shiller, Göethe osv. var godt tatt vare pĂ„ av sine land. Det var bygget museer og bevilget masse penger, slik at disse ble behĂžrig markert og tatt vare pĂ„. Ikke i Norge. Her hadde vi en sliten leilighet i Arbiensgate, som nesten bare turisten vet om. For i utlandet er Ibsen stor! Bare i Ă„r er det 8.000 Ibsen-arrangementer rundt om i verden, og da websiden ibsen.net ble etablert, fikk den besĂžk av 1.700.000 treff pĂ„ kort tid â til UDâs store forbauselse⊠De syntes ikke det var sĂ„ interessant Ă„ satse pĂ„ noen som var dĂžde, de ville heller bruke penger pĂ„ Lene Marlin, RĂžyksopp og Aha.
Vi sitter pĂ„ en verdensskatt og gjĂžr intet ved den. Ibsen og Shake-speare spilles like mye ute i verden og til sammenligning besĂžker 4,6 millioner mennesker Stratford upon Avon â hvert Ă„r. Den norske stat ga tre millioner for Ă„ ruste opp ledigheten til Ibsen, og det har vĂŠrt kĂž utenfor etter at de var ferdige. Stort sett av utlendinger.
Da Ibsen dÞde ville hans enke gi leiligheten med alt dets innbo til staten, men de sa nei takk. Deretter spurte hun Oslo kommune, men de sa ogsÄ nei.
Etter mye strev ga staten 35 millioner (over tre Ă„r) til Ibsenfeiringen. (Danmark ga 300.000.000 til H.C.Andersen markeringen. Ăsterrike ga 1 milliard.) Bentein hadde allerede fĂ„tt over 200 forespĂžrsler fra hele verden om hjelp til Ă„ markere Ibsenjubileet, men det fattige budsjett ga ham kun rom for ett stort prosjekt, og det blir Peer Gynt, i Egypt. Der nede var de overbegeistret over ĂŠren, og ga fluksens 100 flybilletter og 1000 hotellovernattinger slik at han kunne sette i gang. Da nyheten ble kjent ble alle de 4000 norske billettene straks utsolgt. Det samme gjorde resten av billettene rundt om i verden. Bentein tok gledesstrĂ„lende kontakt med NRK og fortalte om denne unike muligheten med en forestilling i Ăžrkennatten rett foran Sfinxen â men det var de ikke interessert i. Til og med Kina har en stĂžrre markering av IbsenĂ„ret enn Norge.
Noen burde virkelig skamme seg.
Bentein fortalte livlig og engasjert om sine kamper, nederlag og seire i dette maratonlĂžpet dette Ă„ret har vĂŠrt. Og vi satt vel alle igjen med en flau fĂžlelse av at vĂ„re folkevalgte ikke helt har forstĂ„tt hvilken skatt vi sitter pĂ„. Hvilken unik mulighet vi har til Ă„ sette Norge pĂ„ kartet og lokke til oss turister og dermed inntekter. For det er visst bare penga som teller, der i gĂ„rân.
Ibsen var en verdenskjendis allerede da han levet, men de trange norske kĂ„r jaget ham fra landet. I over tretti Ă„r levde han i utlandet, men han skrev om det norske. Og han hadde en egen definisjon pĂ„ sitt hjemland: âI Norge er det smaa forhold. Der gror det smaa sjele..â
Ibsen var en farlig forfatter i sin tid, og jeg spĂžr meg selv om han ikke er farlig fremdeles.
Jeg spĂžrger kun. Mitt kall er ei at svareâŠ