Kanskje burde aktørene i norsk helsedebatt låne sine ører til dr. Kjell Aas som i 1953/54 praktiserte på Svalbard, nærmere bestemt på Kings Bay. For maken til fattigslig og uverdig infrastruktur i helsevesenet kan ikke denne observatør huske å ha hørt maken til i nyere tid i vårt kongerike etter å ha lyttet til foredraget til Kjell Aas 11. oktober 2006. Kjell Aas hevdet at han i 1953, som nyutdanne medisiner bokstavelig talt ble bondefanget av to departementale
byråkrater til å praktisere ett år på sykehuset i Kings Bay. Det sa han ja til. Men først sørget han for å skaffe seg selskap ved å fri til sin kjæreste pr. telegram. Han mottok et ubetinget ja, også pr. telegram, og dermed var det gjort. Det ble et bemerkelsesverdig og tankevekkende år som vi fikk ta del i 53 år senere. Betraktningene til Kjell Aas ble fremført på et underfundig måte, spekket med kloke observasjoner, gjerne iført en god dose understatement.
Lekk som en sil
Da det ferske ekteparet Aas møtte frem til sykehusbrakken i gruvesamfunnet Kings Bay i 1953, falt de i dype tanker da de oppdaget at
brakken, en gave fra svenskene rett etter krigen, lakk som en sil og det gjaldt både fuktighet og kuldegrader. Sykehusbrakken inneholdt også en boligenhet som var så trekkfull at de vinterstid kunne ble 20 kuldegrader innendørs og de måtte sove både med klær, votter og lue. Dertil var sykehuset elendig utstyrt. Det var eksempelvis ikke mulig å gi lokalbedøvelse! Med på kjøpet fulgte også en tannlegestol dersom det skulle trekkes en tann eller to. Strømmen til tannlegeutstyret ble besørget fra en sykkel som praktiserende tannlege måtte tråkke på for å få fart på sakene. Dette fordi kraftstasjonen viste seg å være grunnleggende upålitelig. Det fantes ikke muligheter til å gi tannlegepasientene bedøvelse. Den forrige legen ga gjerne et glass cognac eller to til pasienten og seg selv før behandlingen begynte.
Skitt au!
Kjell Aas fant forholdene oppsiktsvekkende, selv etter datidens forhold i norsk utmark. Men heldigvis fikk han støtte av en kvinnelig operasjonssykepleier trodde han. Men under første operasjon oppdaget han at sykepleieren var komplett uten erfaring, og hun segnet om da hun så blod. Dermed hadde Kjell Aas plutselig to personer i stabilt sideleie!
Gruvearbeiderne levet heller ikke et liv i luksus. Sitt fornødne gjorde de i dobøtter, og disse ble tømt opp i lia over sykehusbrakken. Da våren kom, rant skitten ned til brakken og ble liggende som en illeluktende dam foran trammen. Rottene hadde store dager. Men de på innsiden av brakken ofte måtte konstatere at maten var uspiselig.
Vi har ikke glemt Kong Bay-ulykke i 1962 da 21 gruvearbeidere omkom og landspappa Einar Gerhardsen måtte forlate sin statsministerpost.
- Hvis de rette myndighetspersoner hadde lest min rapport etter at jeg kom hjem, ville det ikke overrasket noen om Gerhardsen hadde måttet gå lenge før 1962, sa Aas som påpekte oppsiktsvekkende brister i sikkerheten i gruvene.
I gruvegangene ble det blant annet holdt liv i en evig brennende flamme. Dersom det siget inn farlig gass, skulle flammens farve forandres, og noen fikk i spesialoppgave å vokte denne flammen.
- Jeg hadde helsesjekk av flere av disse flammevokterne og et par av dem var farvesvake og en av dem var komplett farveblind! Og han skulle vokte alle farveforandringer. Dette måtte gå galt.
Industriskandale av dimensjoner
Og galt gikk det. Ikke bare i 1962 men også 1948 (15 drept), 1952 (9 drept) og i 1953 (19 drept). Kings Bay må være Norges største industriskandale i nyere tid, spesielt etter som det var en statsbrevet virksomhet. Gruvedriften ble nedlagt i 1963.
De farverike betraktningene fra Kjell Aas ble fulgt av fotos og illustrerende tegninger som bidro til at det ble en sterk og stor aften for de tallrike tilhørerne. Denne gang var vi 55, og det er på grensen av det vi har plass til. Det store fremmøtet skyltes ikke bare forventningene til et godt foredrag, men også at 5-6 av håndverkerne bak restaureringen var invitert samt at Tore serverte erter, kjøtt og flesk etterpå!