En del av Alhambra slik festningen fremtrer utenfor murene.
Det er en vakker dag tidlig i mars 2008 da vi forlater den tiltalende lille kystbyen Nerja, 4-5 mil nord for Malaga. Målet er Granada i alminnelighet og den mauriske festningen Alhambra i særdeleshet. Alhambra! Navnet i seg selv lyder som en fanfare - eller som et kulturelt begrep for en severdighet som man ikke kan tillate seg i gå glipp av på våre breddegrader. Noen av oss har et visst begrep om den historiske bakgrunn, om maurernes siste skanse i vår del av Europa under middelalderen. Man har også en viss fornemmelse av skjønnhet og kontemplative opplevelser. Alt er korrekt. Men la oss begynne med begynnelsen. Opplevelse fremfor komfort Vi reiser fra kysten, og velger den lengste og mest snirklede veien i stedet for å hive oss på motorveien nordover fra Motril. Hensikten er åpenbar. I dag gjelder det skjønnhet og opplevelser fremfor komfort og hurtighet, og vi blir rikelig belønnet. Vi kjører inn i landet fra den lille kystbyen Almunicar, retning Granada. De første kilometerne er veien svingete og ikke særlig severdig. Det retter seg snart. Veien er fortsatt svingete, men nå kommer vi opp i høyden, og til det ene utkikkspunktet etter det andre. Denne del av Andalucia utmerker seg med sine bratte og høye fjell. Vi kjører fra 0 og helt opp til 1600 meter, og fremdeles kneiser fjelltoppene over oss. Det er vilt, det er vakkert og det er der ”ingen skulle tru at nokon kunne bu”. Men det gjør de! Gårder og små landsbyer klamrer seg til fjellsidene, og på de mest utrolige steder ser vi dyrket mark i hyller og lommer. Oppstigningen fortsetter helt opp til en grønn og frodig høyslette der gårdsdriften later til å være et godt utkomme. Mot nord skimter vi det som må være utkanten av Granada, og mot øst reiser snødekte Sierra Navada seg som Spanias tak. I flere av landsbyene vi kjørte forbi kunne de skryte av 30 minutter til stranden og 30 minutter til alpinbakkene. Vi nærmer oss Granada – og Alhambra og vi forsøker å hente opp det som sitter igjen av barnelærdom, og det vi nylig har lest oss til. Tilbake til 710 La oss gå langt tilbake i historien, helt til 710 da de muslimske nordafrikanerne erobret den iberiske halvøy og frembrakte en andalusisk høykultur med sentrum i Granada. Navnet maurere hadde erobrerne fått etter det romeriske navn på befolkningen i det nordlige Algerie og Marokko som også ble kalt romernes Mauritania.
Maurerne, muslimer fra Midtøsten og Nord-Afrika, kom altså første gang til Spania i år 710 etter invitasjon for å ordne opp i en krangel mellom Visigother-konger som hersket den gang. Året etter vendte de tilbake og invaderte like godt landområdene. I løpet av bare ti år hersket de over nesten hele dagens Spania og Portugal, minus noen områder på nordvest- og nordkysten. De brakte med seg mye av kunnskapen fra den arabiske verdenen på områder som matematikk, byggekunst, arkitektur. I århundrene senere ble det innbyrdes krig og stridigheter, og de kristne kom etter hvert på offensiven. I 1085 falt Toledo i nord og dette løsnet kraftig på maurernes kontroll i det som er dagens Spania. I perioden 1175-1200 slo maurerne tilbake mot de kristne og vant
Fra citadellet er det strålende utkikkspunkter over Granada som slynger seg Alhambras høydedrag.
landområder, og i 1238 startet Nasrid-dynastiet i Alhambra. De første historiske dokumenter som nevner Alambra stammer fra 900-tallet, og de refererer til Sawwar ben Hamdrun som i 889 søkte tilflukt i Alcazaba der det var et fort. Da bygde man fortet Alhambra hvorfra det var et fantastisk utsyn over hele byen. På tross av den strategiske beliggenheten, var det ikke før vi fikk den første kongen i Nasrid-dynastiet på 1300-tallet at den kongelige residens ble etablert på Alhambra. Det var under Mohammed ben Al-Hamar 1238-1273. Det var i 1238 at Mohammed klatret opp til stedet, så seg om, skrittet opp hvor slottet skulle ligge, og overlot resten til arkitekter og håndverkere. Planene inkluderte seks palasser, vidunderlige haver, og selvforsynt med vann som ble samlet i cisterner Maurernes siste sukk Slottet markerte begynnelsen på Alhambras mest feirede periode, en tid som også gjorde slottet til en påminnelse om høydepunktet for den muslimske kultur i Vest-Europa. Det var også på den tid at Spania nådde sitt kulturelle høydepunkt under maurernes styre.
Besøk Alhambra før du går på oppdagelsesferd i Granada. Det vide utsynet gir deg et godt utgangspunkt for å utforske den vakre byen.
I 1472 mistet maurerne Granada og Alhambra. Kong Ferdinand og dronning Isabelle erobret hele regionen. Maurerne og jødene fikk valget mellom å konvertere til katolisismen eller bli drevet ut. Hele regionen opplevet tilbakegang og kollaps da grunnlaget for all fremgang ble borte. Begrepet ”maurernes siste sukk” som også er tittel på en bok av Salman Rusdie, stammer fra den mauriske herskeren Boabdil som under beleiringen av Granada, snudde seg mot Alhambra og så den vakre festningen og slottet for siste gang. Den berømte replikken står i stil med setningen som er risset inn på Alhambras murer: Det finnes ingen skjebne verre enn å være blind i Alhambra.
Dette er altså historien om Alhambra som vi nå alle gleder ss til å oppleve, Vi nærmer oss, og kjører snart inn på hovedveien fra Motril til Granada, veien vi også skal kjøre tilbake igjen. Granadas forsteder passerer revy, og etter noen minutter er vi ved Alhambras murer. Vi er vel tilfredse med at vi har forberedt oss godt. På forhånd fikk vi tips om at det er stor pågang og begrenset atkomst til festningen. Derfor hadde vi noen uker i forveien på internett bestilt inngangsbilletter. Selv klokkeslettet for inngang var forhåndsbestemt. Ved inngangen var det plassert billettautomater, og ved å mate dem med kontantkortet, spyttet de ut billettene og presis klokken 14 slapp vi inn i det mektige citadellet Alcazaba som tilhører den eldste del av Alhambra.
Citadellet Citadellet består blant annet av massive yttermurer som slutter seg rundt platået. Mye av den opprinnelige bygningsmassen er borte. Men det mektige observasjonstårnet er fremdeles intakt. Det var her Ferdinand og Isabella heiste flagget 2. januar 1492 for å markere at spanjolene hadde erobret Granada. Citadellet kan besøkes uten å betale inngangspenger og er et besøk verd i seg selv. Både på grunn av størrelse, utforming og ikke minst utsiktspunktene over Granada den ene retningen og snedekte og mektige Sierra Nevada mot øst. Før vi slipper inn i det avsperrede område, besøker vi Karl V palass som blant annet inneholder en storslagen plass kranset av søyler. Likevel er det litt trist å tenke på at den samme Karl lot rive et maurisk palass for å få plass til bygningen som bærer hans navn. Her er mange rom og saler å besøke, men de får vente. Viktigst i denne omgang er å komme inn i den opprinnelige mauriske del av dette enorme komplekset som innbyr til både konsentrasjon og kontemplasjon.
Bare vakkert, bare praktfullt Tiden er inne. Endelig vandrer vi inn i den mauriske fortid, og skjønner snart hvorfor Alhambra er en av nåtidens underverk. De mange saler, dekorasjoner og installasjoner lar seg ikke beskrive på vår hjemmeside med begrenset plass. Derfor må vi begrense oss til å omtale bare deler av det av det vi frydet oss over i de tre timene vi vandret rundt.
Det kongelige kompleks består av tre hoveddeler: Mexuar, Serallo og Harem. Mexuar er forholdsvis beskjedent dekorert, og har gitt rom for maurernes administrasjon og forretninger. Serallo, som ble bygget under Yusefs herredømme på 1400-tallet, er rikt dekorert og inneholder Patio de los Arrayanes. Endelig har vi haremet som også er rikt dekorert og inneholder
Et blikk inn i den pampede sentrale plassen i Karl Vs palass.
oppholdsrom for de arabiske kongenes hustruer og elskerinner. Denne delen inneholder dusjbad med varmt og kaldt vann. Haremet inneholder også bilder av mennesker, noe som er forbudt under islamsk lov. Det skyldes antakelig at bildene ble utført av kristne kunstnere, og de ble tillatt av de tolerante arabiske herskerne på en tid. Ambassadørenes hall er den største i hele Alhambra. Dette var en hall for de store mottakelser, og sultanens trone sto motsatt av inngangsdøren. Det var her Christoffer Columbus i sin ble tatt imot av Isabel og Ferdinand da han ba om støtte til å seile til den nye verden. På veggene er det en serie ovale medaljonger, tre på hver vegg. Både tak og vegger er rikt dekorert.
Løvenes plass En av de mest kjente elementene er Patio de los Leones – Løvenes plass. Den er avlang og 20 meter lang og er omgitt av et lavt galleri som holdes oppe av 124 marmorsøyler. Plassen er dekorert med fargede fliser. Midt på plassen ser vi den berømte Løvenes fontene, et flott springvannanlegg av alabast omkranset av 12 marmorløver. Da vi besøkte stedet, var dessverre fontenen under rehabilitering, og vi kunne bare ane den opprinnelige skjønnhet.
Vi vandrer gjennom saler og rom, alle dekorert med en nesten heseblesende hang til små detaljer. Vegg etter vegg, himling etter himling, de var alle så rikt og detaljert dekorert at i vår tid ville det kanskje ha tatt et år
En av de mange dekorasjonene som preger vegger og tak
i Alhambras mange byggverk.
eller to bare å fullføre en av veggene. Men i maurernes tid var verken måneder eller arbeidskraft mangelvare.
Havenes have
En frittstående del av Alhambra er den praktfulle haven Generalife som egentlig er et eget anlegg tilknyttet festningen med en bred spaservei. Generalife var sommerpalasset til de mauriske kongene og står på toppen av El
Sol, Solhøyden hvorfra man har en fantastisk utsikt. I motsetning til det store palasset vet man med nøyaktighet at Generalife ble bygd i 1318 av Aben Walid Ismail. I dag er det bare to bygninger igjen og de står på hver sin side av El Patio de la Acequia. I de vakre hagene fins utallige små kanaler, mange fontener og springvann. Alhambra og Generalife som ble satt på Unescos liste i 1984 hører til den siste perioden med maurisk kunst på den iberiske halvøya. De kunstferdig klippede hekkene er et syn verd. Med stor presisjon er hver eneste av dem utformet til kuber, kuler og figurer. I flere timer har vi nå vandret gjennom maurernes rike, deres største arkitektoniske prestasjon på Den iberiske halvøy. Det er over 500 år siden deres spanske æra var over, og mye av det de etterlot seg av kunst og kultur er borte, også på Alhambra. Spesielt var franskmennene på 1800-tallet hissige etter å rive ned. Men det ble satt en stopper for vandalismen, og på 1900-tallet begynte bevaringen og rehabiliteringen. Selv om mye er gått tapt, fremstår fremdeles Alhambra som Granadas og Andalucías juvél som hvert år millioner av besøkende kan glede seg over. Her er et par råd til de som måtte ha til hensikt å gjenta vårt besøk:
Noen gode råd - Bestill inngangsbilletter på Alhambras hjemmeside god tid i forveien - Sett av god tid, besøket tar flere timer, og lar seg gjerne kombinere med et godt måltid på en av restaurantene ved inngangen. - Har du planer om å oppleve Granada og Alhambra på samme dag, glem det! Granada fortjener en dag eller tos oppmerksomhet i seg selv. Men ta Alhambra først. Fra festningen har du storslagen utsikt over det meste av byen, og herfra kan du peke ut attraksjonene som du senere kan besøke. - Ekstra glede av besøket får du dersom du skaffer deg litt forhåndsinformasjon fra reiseguider eller internett, - Og når du først er i Andalucía med egen bil, passer det utmerket også å oppleve Cordoba, Sevilla, Marbella og Ronda. Dette vil gi deg en ukes minneverdige opplevelse, minst, dersom tiden på stranden faller deg for lang. Og apropos bil: Vi leide hos Centauro, via internett, på flyplassen i Malaga. En firedørs Ford Fusion kostet en tusenlapp for en uke. Vi ble hentet på flyplassen og kjørt til utleieren noen minutter unna. Det var en stor fordel, fordi motorveien gikk rett forbi og dermed var det enkelt å orientere seg i begge retninger, enten man skulle i retning Marbella eller Motril, og like enkelt var det da vi skulle levere bilen tilbake.
Siri, Anders og Turid beundrer mangfoldet og skjønnheten i en del av Generalife.
Og til slutt: Hvem var ”vi” som jeg omtaler hele tiden? Der var Anders Lorange og Turid samt Siri og undertegnede. ”Og alle var vi enige om at vi hadde hatt en hyggelig tur”.