Petter lener seg mot denne steinen på Lamu, en brennhet øy i Det indiske hav utenfor kysten av Kenya
Da Petter ble medlem av vår klubb i 2001 var søknaden fyldig og viste til et potensielt medlem som var bereist. Det er nå syv år siden. Mye vann har rent i havet, mye flybensin er brent av og mange nye land er besøkt siden den gang. Hvor mange? - Pr. i dag – 2. mars anno 2008 – mener jeg å ha besøkt tilsammen 102 land. Dermed er jeg underveis. - Til hva? - Til å besøke alle land i verden selvfølgelig, selv om jeg er noe i villrede om hvor mange det totalt er. Under sommer-lekene i Sydney deltok angivelig 200 nasjoner, teller jeg alle flagg i atlaset er det 197. Pr. i dag har jeg altså besøkt 102 land, så jeg har fortsatt mye ugjort. Som ovenstående viser, er ikke Petter som oss andre. Han har gått diverse fotturer på sine reiser, dykket i mange eksotiske farvann og jaktet over hele verden. Han elsker jakt like mye som å reise og han klarer å kombinere begge pasjoner. Stort sett til glede, men ikke alltid uten viderverdigheter, for det hender det inntreffer begivenheter som forløper helt annerledes enn planlagt. - Jeg glemmer aldri det som skjedde i Nepal. Vi skulle hilse på en hyggelig elefant og hadde lært at vi skulle si god dag på følgende måte: Du tar tak i snabelen og blåser inn i denne slik at elefanten skal kjenne bli kjent med deg via lukten. Det gjorde jeg uten å tenke på at jeg på forhånd hadde gjort en tabbe, nemlig styrket meg på en Underberger (du vet jo at du må passe på magen under slike himmelstrøk). Jeg ga elefanten et solid pust. Den reagerte momentant med å gripe tak i hele meg, løftet meg opp og sendte meg seilende i god fart langsetter ryggraden. Ferden endte på bakken bak halen. Etterpå ble vi venner.
16-åring med utferdstrang Petter begynte sin reisevirksomhet i ung alder. Han var ikke mer enn 16 år da han reiste til sjøs etter turbulente forhold på hjemmebane. Ferden gikk blant annet til Fjerne Østen. Da han kom hjem igjen, sendte pappa Nørholm ham til Tyskland i seks måneder for å lære språket, til en fabrikk som produserte damestrømper! - Tilbake i Oslo som rotløs 17-åring, ble jeg et entusiastisk medlem av Club 7. En torsdag aften inviterte jeg generøst alle de tilstedeværende på Club 7 med meg hjem. Vi hadde en fantastisk aften, og deretter en grenseprengende innsats for å sette stuen i orden igjen før mor kom tilbake, noe vi ikke lyktes helt med. Jeg forsvant derfor til Tyskland nok en gang for noen måneder, denne gang for å arbeide på jernbanen. - Før jeg havnet i 15 måneder i Marinen, var jeg også syv måneder i London hos Harrods, der jeg solgte ski til pengesterke briter. Etter Marinen reiste jeg til Chicago. Meningen var at jeg skulle være der noen år, men like før avreise traff jeg Brit. Derfor returnerte jeg moderlandet etter bare få måneder, til min fars fortvilelse. - Du har altså 102 land på samvittigheten. Når du ser tilbake, hvilket land er det du ser tilbake på med størst glede? - Syd-Afrika, uten tvil. Landet har alt: Naturen. Menneskene. Dyrene. Klimaet. Mat og Vin. Det hele i en forunderlig og tiltalende blanding som gjør at landet aldri slipper tak i deg. Jeg har vært der fem ganger, og kommer ganske sikkert til å reise dit igjen.
Ut på tur – aldri sur. Her ha Petter sørget for å utstyre
seg for morgenens spasertur i Masai Mara etter nattens mange utflukter til nærmeste toalett..
Med den gode historien på lur Petter er en lystig fyr. Latteren og den gode historien har han alltid på lur. Og om du skulle be om en tjeneste, sier han ja. Dessuten vil han nødig gå glipp av nye opplevelser: Vi var 8-10 venner i Masai Mara og hadde tilbrakt natten på en camp ute i ødemarken. For Petter hadde ikke natten vært særlig god med hardkjør både oppe og nede. For å si det enkelt: Den natten lærte Petter seg veien til dass, selv i stummende mørke. Neste morgen, da solen vippet opp over bakkekammen og ga savannen dette underlige fargesterke lyset som er en ave for enhver amatørfotograf, dukket Petter opp i all sin skrud. Vi skulle bli med masaiene på en morgenvandring og ble bedt om å ta med det vi trengte de nærmeste par timene. Petter hadde tatt med seg det han trengte: han var innpakket i toalettpapir fra topp til tå. Nærmest som en slektning av Michelin-mannen. – Ja, så er vi klare til å dra, sa han muntert med spak og ”diarektisk” stemme. Men jammen holdt han turen ut, og det uten sutring.
Brit og Petter på safari i Masai Maras nasjonalpark. De fikk se tusenvis av dyr, blant annet de fem store – nesehorn, elefant, jaguar, løve og gepard.
Dramatiske opplevelser Det er ikke i denne hjemmesides makt og ta med mer enn en liten brøkdel av Petters opplevelser, mange av dem ganske dramatiske. Vi får nøye oss med noen smakebiter fra Petters rikholdige buffèt:
- Jo, jeg husker godt da vi var i Honduras. Hver gang vi la oss hørte vi skyting rundt hushjørnene. Riktig utrivelig var det. Jeg husker også godt da vi var i Canada for 15 år siden. Vi var ute i ødemarken. Det var kaldt og det var vilt. Vi tok peiling på en åsrygg som vi trodde var smal, men som utvidet seg som et strykejern, Vel oppe mistet vi fullstendig retningssansen, og holdt på å gå oss vill. Jeg tror vi bare var en hårsbredd fra å bli oppslukt av villmarken. Det var forresten også i Canada jeg var på jakt etter bjørn og puma. Uten våpen var vi en gang 10 minutter borte fra bilen for å rekognosere. Da vi kom tilbake så vi fotavtrykkene etter en grizzly som hadde vandret over bilsporene. Senere på dagen trodde jeg hundene hadde drevet en puma ned i en hule. Ved nærmere ettersyn viste det seg at det der lå en grizzly i hi. Jeg kom meg raskt vekk! En annen dag, alene på post, ble jeg plutselig omringet av 5 bjørner. Gode råd var dyre. Egentlig hadde jeg bare lov til å felle en, men situasjonen gjorde at jeg var nødt til å felle to av bjørnene. To av de andre klarte jeg å skremme vekk ved å skyte rett foran labbene deres, mens den siste inviterte nesten til nærkamp før den trakk seg tilbake.
Dagros` våte kyss Spennende var det også da vi var på walking safari i Zimbabwe og plutselig kom for nær en elefantmor og ungen hennes i bushen. Da var moren ikke i godt humør! Får kanskje også ta med historien fra en villsvinjakt i Polen, der jeg jaktet sammen med en kjentmann. Ute i skogen overrasket vi plutselig en krypskytter og det var ingen spøk. Han tok ladegrep og siktet mot oss. Vi kom oss unna, men min jaktkamerat fortalte at han nå visste hvordan det føles å være i dødens skygge. - Altså mye spenning? - Ja, og mye rart. Som da jeg satt og hvilte under et tre mens jeg jaktet i Nord-Irland. Det er halvmørkt og dårlig sikt og jeg halvdupper. Plutselig kjenner jeg noe iskaldt,
Petter og Brit omringet av gode venner, og med godsaker i glasset, i Estlands hovedstad Tallinn.
Bilder er tatt under Travellers-turen i april 2005.
vått og stort mot det ene kinnet. Jeg farer skrekkslagen opp og får full oversikt over trusselen. Det er en ku! Den har kysset meg på kinnet med sin fuktige mule og ser meg nå spørrende inn i øynene. Petter forteller at stadig nye reiser står for døren. Heldigvis deler han sin utforskende interesse med Brit, som han har vært gift med i 39 år. - Det er klart Brit skal være med. Hun er like glad i å reise som meg. Nå tror jeg at Taiwan, Kina, Japan og Sør-Korea står for tur. Og i Europa får jeg vel snart ta en week-end til det nylig selvstendige Kosovo, forteller Petter til undertegnede som også har vært på reisefot. Jeg var i Strømstad sist lørdag.