Hvis noen i Traveller’s Club kan skrive under på at jorda er rund, så er det 707 Petersen, med døpenavn Carl Emil.
Hans klengenavn Kjemikal kan naturligvis være fonetisk betinget, men kan like gjerne skyldes hans ustoppelige nysgjerrighet etter selv å finne ut hvordan tingene egentlig henger sammen. Særlig i naturen. Særlig i verden. Særlig på den lille kloden som vi deler.
Jorden rundt med ”Rundø”. Hele Amerika på langs, begge deler sammen med Erling Brunborg. Ikke minst banker hans hjerte varmt for kulden, for de polare strøk; vi kjenner alle hans vågeferder dit. Carl Emil skriver dessuten godt og er en mesterlig fotograf, så i ettertid har vi alle kunnet gledes og imponeres over hvor flott han fører Clubens fane, fjernt fra folk flest. Alltid videre, alltid underveis.
”Kan du se Nansen i øynene?” spurte Flyktningerådet en gang foran en TV-aksjon. Det handlet ikke egentlig om polferder og vågemot, men om medmenneskelighet. Vår store landsmann var stor på mange områder.
Enkelte av hans etterkommere har villet gjøre ham noen av bragdene etter. Sannelig er vi ennå et folk av helter. Og heltene er aldeles ikke trette. Tvert om, med TV-team foran og bak la noen i vei, nettopp på ski over Grønland. Og alt gikk naturligvis trygt. Ikke bare hadde man hverandre. Rogaland radio var jo bare et fingertrykk unna. Men fy så slitsomt.
Året etter la en ny vennegjeng av gårde, også disse med PR-motoren i høygir. For se: De hadde utstyrt seg slik Nansen gjorde, like tungvint, endog med gammeldagse ski og ditto utstyr. Du verden hva de våget!
Undres om noen av disse spreke og mediaorienterte guttegjengene støtte på et enslig skispor der inne på Grønlands isforblåste høyslette? Et spor mot vest, over den store bre. Uten noe TV-team, ja sogar uten mediaavtaler, uten andre å stole på enn seg selv, hadde en litt lutrygget, nesten hvithåret og tett-oppunder-60-åring gått på ski tvers over verdens største øy, få år før PR-gutta kom på tanken.
Han heter Carl Emil Petersen, og det er noe kjent ved navnet.
Han er det frie dobbeltmennesket, som har vist oss andre hva som går an. På den ene side: forretningsmann som ledet et stort firma. Men samtidig vandreren, en rastløs sjel under himmelen, nysgjerrig på utfordringer som han aldri synes å se slutten på.
Norrønafolket det vil fare. Og PR-maskinen må vel smøres først, for å trygge økonomien.
Hvilket ikke forhindrer en og annen einstøing i å ta på seg utfordringer som kan få andre til å undres på om de er helt normale. Naturligvis er de ikke det.
Naturligvis er ikke Carl Emil Petersen helt ”normal”. Det skulle ha tatt seg ut, om vi alle hadde vært på ustanselige ekspedisjoner til jordens utposter. I 1988 utkom hans bok om den ensomme skituren på tvers av Grønland, ”Over den store bre.” I forordet skriver Helge Ingstad:
”Så bar det avsted fra det området på Grønlands østkyst hvorfra Fridtjof Nansen for hundre år siden som den første krysset innlandsisen. – I en islagt verden hvor alt er hvitt, slet en skiløper seg fram trekkende på en tung pulk, han gikk og gikk, dag etter dag, uke etter uke. Han var 58 år gamnmel og ganske alene. Til slutt nådde han fram til det farligste området lengst i vest, der innlandsisen møter nakent land og flerres opp i dype blågrønne sprekker.”
Denne beskjedne og faktisk stillfarende mann var sin egen planlegger, sin egen navigatør, kokk, lege, bærer, fotograf og forfatter. La oss få med at han også er humorist. ”Jeg hadde spist både rått spekk og drukket varmt selblod, og det smaker bedre enn du tror – men ikke meget.”
Sånn som han lever, kan mang en avgjørelse være skjebnesvanger. Også dette kan naturligvis være til å spøke med. Som når han forteller om den oppdagelsesreisende som løper for livet mot en primitiv hengebro med en flokk hylende ville i hælene. Halvveis over broen får han øye på en ildsprutende drage på den andre bredden. Hengende over rekkverket, og med fossen brølende under seg, virrer han med hodet og utbryter: -Alltid disse jævla avgjørelsene!
Akkurat dette var neppe selvopplevet, skjønt heaven knows. Iallfall kan Carl Emil Petersen ta beslutninger når han må. Ellers hadde han ikke lagt ut på ski over Grønland. Og ellers ville han aldri kommet frem. Han kan saktens se Fridtjof Nansen i øynene, både her hjemme og i storm på taket av den store bre. Traveller’s Club hyller sin fremste profil.