Brynjulv Baardson var en av våre mest bereiste medlemmer, og meldingen om at han hadde lagt ned trampstaven for godt sommeren 2002 ble møtt med vemod fra hele klubben. Få eller ingen av medlemmene som hørte hans dramatiske beretning om sitt fangenskap i Japan under krigen glemmer denne. Selv om Brynjulv nå er borte, tillater vi oss å gjenoppfriske utdrag av hans opplevelser basert på hans foredrag og hans bidrag til Tramp i 1967.
8. desember 1941 var Brynjulv en del av besetningen på et norsk fartøy på reden i Mui på Nord-Borneo, der de hadde bunkret. Besetningen var klar over at Japan hadde begynt å rasle med våpnene og stemningen var ladet. Om bord var også en annen norsk trampebror, Tore Bjercke Knudsen og de holdt sammen så lenge de kunne. Klokken 7 om morgenen sto han ved rekka og gikk ned under dekk for å slå lens. Under dekket hørte han brølene fra er et fly. Han løper opp og får et glimt av et firemotors japansk fly rett over fartøyet. Straks etter falt de første bombene. Båten sprang lekk og besetningen kom seg over i en livbåt og seilte mot Suriagostredet på Filippinene. Etter fem døgn kom de seg i land i Sinago, og ble sammen med 50 filippinere sendt videre med en lokalbåt til Cebu. Der vervet Brynjulv seg til amerikansk tjeneste, og fikk sammen med noen fra lokalbefolkningen i oppdrag å produsere primitive granater. Etter en rekke viderverdigheter, og under stadig bombardement fra japanske fly og spredte japanske landgangsforsøk, ble situasjonen svært vanskelig. Lokalbefolkningen var vettskremt og Brynjulv måtte stadig ut og uskadeliggjøre ueksploderte granater som hadde landet i boligstrøkene. En gang fraktet han en ueksplodert granat, som han surret fast bak på motorsykkelen, til vannkanten og slengte den i sjøen. En dag fikk han den alarmerende meldingen om at 14 transportskip og 5 krigsskip, inkludert to kryssere, var på vei mot Cebu. Nå ble det virkelig alvor.
Japanerne angrep tidlig om morgenen og foretok landgang. Den amerikanske gruppen, inkludert Brynjulv, forsvarte seg godt med rifler fra første verdenskrig. De klarte likevel ikke å forhindre at Cebu falt. Men først ødela Brynjulv og hans menn det de kunne av kommunikasjonsnett og infrastruktur i Cebu. Det skjedde parallelt med harde kamper og tung beskytning.
Kampen var ulik. 200 forsøkte å forsvare seg mot 5000 velutstyrte japanske soldater. Sammen med 8 filippinske soldater forsatte Tor Bjercke Knudsen under kampene å ødelegge broer og veier. På et av flyvebladene kunne de lese at de som yter motstand vil få strenge straffer, spesielt de som foretar ødeleggelser av infrastrukturen. Utsiktene var ikke lyse.
Brynjulv beretter om en rekke dramatiske enkelthendelser det ikke er plass til å gå inn på her. Flere ganger var både Brynjulv og Tor i største livsfare. Til slutt ble situasjonen uholdbar og de måtte flykte inn i jungelen. Rett før møtte de en amerikansk offiser som gratulerte karene med det de hadde gjort. Men nå var alt i oppløsning og de måtte klare seg selv.
Under store strabaser klarte de å ta seg gjennom jungelen til bestemmelsesstedet Guadaloupe Heights, der de skulle omgrupperes. Der fikk de bare ny beskjed om at de måtte klare seg på egenhånd. Brynjulv forsøkte nå å ta seg frem til stedet Camp X, som var hovedkvarter for alle styrkene på øya og ble ledet av en brigadegeneral. Nå gikk transporten med lastebil på landeveien. Camp X lå i et jungelområde midt på øya. Underveis traff de på en bataljon av reservister som også var på vei til Camp X. Rett før bestemmelsesstedet ble de møtt av en bil fullastet av oppskakede filippinere som ropte at Camp X hadde falt og at japanerne jaget dem. Alle snudde på femøringen, og det ble en vill flukt. Bataljonen var i full oppløsning og soldatene forsvant ut i jungelen. Nå tydet mye på at disse allierte soldatene var de eneste som ikke var drept eller tatt til fange på øya.
Også Brynjulv flyktet inn i jungelen, blant andre sammen med Tor. Om natten søkte de tilflukt hos noen innfødte i stråhytter. Der fikk de mat og drikke. Neste dag kom de over en filippinsk flyktning som kunne fortelle dem at rett i nærheten var det en del amerikanske og engelske sivile samlet i leiren White House Inn. De kom seg dit og ble tatt hånd om. I løpet av natten kom også en del flyktende soldater og leiren ble forvandlet til en regulær feltleir.
Det var imidlertid et stort aber. Ledelsen trengte penger for å fortsette oppbyggingen og skaffe seg forsyninger. Flere fra Camp X visste imidlertid at i en tunnel i leiren var det gjemt bort 400.000 dollar i kontanter. Det ble etterlyst frivillige til å ta seg gjennom japanske linjer og få med seg pengene tilbake. Brynjulv meldte seg til det han senere beskrev som en "spennende tur".
Underveis støtte de på flere flyktninger som de tok med seg. Da de kom frem til en åsside med utsikt over Camp X, var de til sammen ni sivile og soldater. De kunne fra sitt skjulested se at det vrimlet av soldater i campen. Om kvelden forlot imidlertid japanerne leiren og "pengerøverne" snek seg inn. Der fant de til sin glede et fungerende kjøleskap med iskald øl. Det smakte. Pengene fant de også. Neste dag kom 20-25 japanere tilbake. To-tre av karene ble sendt tilbake til White House Inn med pengene, mens de gjenværende brukte tid på å gi japanerne en avskjedspresang. Veien tvers over øya gikk gjennom Camp X, og rett i nærheten sprengte de en bro, og "smellet var så høyt at de måtte høre det helt til Hawaii". Om natten var det heller ingen soldater i Camp X og Brynjulv overnattet tilfreds og med stor grad av skadefryd i den japanske generalens seng.
Neste dag kom de i kamp med japanerne som kom overraskende på dem. Da kampen var over lå det igjen 9 døde japanere mens 6 flyktet inn i jungelen. De allierte mistet ikke en eneste mann. Japanerne kom snart med forstrekninger.
De klarte å komme seg tilbake til White House Inn. Der traff han Tor, som også hadde ønsket å bli med på oppdraget, men han ble nektet. Det ble også bestemt at han skulle ta seg over til en annen øy der det var bedre bruk for ham. Brynjulv og Tore tok et varmt farvel uten å vite om de noen gang skulle se hverandre igjen. Brynjulv fortsatte virksomheten som kurer mellom forskjellige matdepoter på Cebu, en farlig og vanskelig oppgave.
Krigen gikk nå inn i en ny fase på Filippinene. Den ene etter den andre av øyene falt, og det kom til det punkt da også Brynjulv ble bedt om å overgi seg. Han og flere nektet, og de rustet seg til seks måneders kamp. Lenger trodde de ikke krigen kom til å vare.
En dag kom en alliert lege med et hvitt flagg gjennom linjene. Sammen med ham kom en offiser som også var fange. De hadde med seg en beskjed om at dersom ikke Brynjulv og de andre overga seg, ville det bli skutt ti ganger for hver av dem. (uklar mening) Ultimatumet ble først avvist, men saken ble alvorligere da det viste seg at legen hadde med navneliste over samtlige av de som fortsatt gjorde motstand. Etter lang betenkningstid besluttet soldatene å overgi seg. Det var ingen vei tilbake.
Den 17. mai 1942 ble fangene marsjert gjennom den ødelagte Cebu City. Brynjulv oppfattet situasjonen som ekstra tragisk fordi det skjedde nettopp på den norske nasjonaldagen. Herfra bringer vi utdrag av Brynjulvs egen beretning, slik ordene falt da han fortalte om det som hadde skjedd:
- Dette med fangenskap skal jeg ikke komme så mye inn på. Vi hadde krav på at Geneveavtalen av 1905 ble overholdt. Dette ble ikke gjort i noen av leirene jeg var i nesten 3 1/2 år til sammen. Og heller ikke i andre leire der jeg hadde venner. Ofte tenker jeg tilbake på disse årene, men jeg blir aldri bitter eller fylt av hat mot japanerne. Da krigen var over, og jeg var fri, hadde jeg heller ikke slike tanker. Heller ikke mine venner. Det var nok mange ganger under vårt fangenskap vi hatet våre plageånder under vår ubehagelige hjelpeløshet. Men det var i øyeblikkets frustrasjon.
Det var mange episoder. Som den gang en canadier organiserte aksjoner for å stjele brød fra et bakeri. En natt ble to av fangene overrasket. De ble torturert og snart ble 62 fanger grepet for tyveriene. Fangene ble slått, og selv holdt jeg på å besvime flere ganger. Da det hele var over, fikk jeg ti døgn i enecelle med halv matrasjon. Jeg var helt utsultet og fikk litt ekstra mat fra de andre fangenes meget sparsomme rasjoner.
Høsten 1942 ble vi forflyttet til Japan. Der havnet vi sammen med fanger fra en annen fangetransport. Skipet vårt ble torpedert av en amerikansk ubåt og nesten 900 fanger mistet livet. De gjenlevende var i svært dårlig forfatning og sykdommene herjet stygt. Hver dag døde 6-7 mann. Vi ble tvunget til å "brette" de døde i fosterstilling og legge dem i tønner. En dag vi hadde mistet 10 mann sier leirkommandanten: Det er for mange dødsfall blant dere. Dere må ta bedre vare på helsen. Risen må tygges minst 30 ganger (!!).
Behandlingen vi fikk var stort sett forferdelig. Bare 7000 av 23000 amerikanske krigsfanger overlevet. Selv veide jeg 85 kilo da jeg ble tatt til fange. Da krigen var over var jeg nede i 52 kilo.
Jeg kunne ha fortalt mange redselshistorier, men velger å glemme dem. Jeg vil heller huske det gode kameratskapet og den fine ånd som ble vist av medfanger av alle nasjonaliteter.
Sommeren 1945 ble vi flyttet til en leir i Fukai-provinsen. Her fikk vi beskjed om at vi selv måtte sørge for nybrott dersom vi skulle få noe å spise til vinteren. Vi brøt opp 8-10 mål jord. Det var et forferdelig slit, og jeg tviler på om vi hadde klart oss med mat dersom krigen hadde fått vare. Heldigvis var det slutt i september 1945. Ingen av oss trodde den skulle vare året ut. Likevel var det ufattelig da det hele var over. For et par av oss ble det virkelig ufattelig. De mistet forstanden!
Den første tiden i frihet trodde jeg sjelen hadde arr som aldri ville forsvinne. Men tiden leger alle sår, selv de som ser styggest ut. I alle fall til en viss grad. Den menneskelige tilpasningsevne er fabelaktig slik, ender Brynjulv Bårdson sin beretning fra sine år i uønsket utlendighet.
Notat Alan Billyeald 14/12/17 https://www.warsailors.com/POWs/powcamps.html