top of page
SĂžk

Krigsinnsats og japansk fangenskap


Brynjulv Baardson var en av vÄre mest bereiste medlemmer, og meldingen om at han hadde lagt ned trampstaven for godt sommeren 2002 ble mÞtt med vemod fra hele klubben. FÄ eller ingen av medlemmene som hÞrte hans dramatiske beretning om sitt fangenskap i Japan under krigen glemmer denne. Selv om Brynjulv nÄ er borte, tillater vi oss Ä gjenoppfriske utdrag av hans opplevelser basert pÄ hans foredrag og hans bidrag til Tramp i 1967.

8. desember 1941 var Brynjulv en del av besetningen pÄ et norsk fartÞy pÄ reden i Mui pÄ Nord-Borneo, der de hadde bunkret. Besetningen var klar over at Japan hadde begynt Ä rasle med vÄpnene og stemningen var ladet. Om bord var ogsÄ en annen norsk trampebror, Tore Bjercke Knudsen og de holdt sammen sÄ lenge de kunne. Klokken 7 om morgenen sto han ved rekka og gikk ned under dekk for Ä slÄ lens. Under dekket hÞrte han brÞlene fra er et fly. Han lÞper opp og fÄr et glimt av et firemotors japansk fly rett over fartÞyet. Straks etter falt de fÞrste bombene. BÄten sprang lekk og besetningen kom seg over i en livbÄt og seilte mot Suriagostredet pÄ Filippinene. Etter fem dÞgn kom de seg i land i Sinago, og ble sammen med 50 filippinere sendt videre med en lokalbÄt til Cebu. Der vervet Brynjulv seg til amerikansk tjeneste, og fikk sammen med noen fra lokalbefolkningen i oppdrag Ä produsere primitive granater. Etter en rekke viderverdigheter, og under stadig bombardement fra japanske fly og spredte japanske landgangsforsÞk, ble situasjonen svÊrt vanskelig. Lokalbefolkningen var vettskremt og Brynjulv mÄtte stadig ut og uskadeliggjÞre ueksploderte granater som hadde landet i boligstrÞkene. En gang fraktet han en ueksplodert granat, som han surret fast bak pÄ motorsykkelen, til vannkanten og slengte den i sjÞen. En dag fikk han den alarmerende meldingen om at 14 transportskip og 5 krigsskip, inkludert to kryssere, var pÄ vei mot Cebu. NÄ ble det virkelig alvor.

Japanerne angrep tidlig om morgenen og foretok landgang. Den amerikanske gruppen, inkludert Brynjulv, forsvarte seg godt med rifler fra fĂžrste verdenskrig. De klarte likevel ikke Ă„ forhindre at Cebu falt. Men fĂžrst Ăždela Brynjulv og hans menn det de kunne av kommunikasjonsnett og infrastruktur i Cebu. Det skjedde parallelt med harde kamper og tung beskytning.

Kampen var ulik. 200 forsÞkte Ä forsvare seg mot 5000 velutstyrte japanske soldater. Sammen med 8 filippinske soldater forsatte Tor Bjercke Knudsen under kampene Ä Þdelegge broer og veier. PÄ et av flyvebladene kunne de lese at de som yter motstand vil fÄ strenge straffer, spesielt de som foretar Þdeleggelser av infrastrukturen. Utsiktene var ikke lyse.

Brynjulv beretter om en rekke dramatiske enkelthendelser det ikke er plass til Ä gÄ inn pÄ her. Flere ganger var bÄde Brynjulv og Tor i stÞrste livsfare. Til slutt ble situasjonen uholdbar og de mÄtte flykte inn i jungelen. Rett fÞr mÞtte de en amerikansk offiser som gratulerte karene med det de hadde gjort. Men nÄ var alt i opplÞsning og de mÄtte klare seg selv.

Under store strabaser klarte de Ä ta seg gjennom jungelen til bestemmelsesstedet Guadaloupe Heights, der de skulle omgrupperes. Der fikk de bare ny beskjed om at de mÄtte klare seg pÄ egenhÄnd. Brynjulv forsÞkte nÄ Ä ta seg frem til stedet Camp X, som var hovedkvarter for alle styrkene pÄ Þya og ble ledet av en brigadegeneral. NÄ gikk transporten med lastebil pÄ landeveien. Camp X lÄ i et jungelomrÄde midt pÄ Þya. Underveis traff de pÄ en bataljon av reservister som ogsÄ var pÄ vei til Camp X. Rett fÞr bestemmelsesstedet ble de mÞtt av en bil fullastet av oppskakede filippinere som ropte at Camp X hadde falt og at japanerne jaget dem. Alle snudde pÄ femÞringen, og det ble en vill flukt. Bataljonen var i full opplÞsning og soldatene forsvant ut i jungelen. NÄ tydet mye pÄ at disse allierte soldatene var de eneste som ikke var drept eller tatt til fange pÄ Þya.

OgsÄ Brynjulv flyktet inn i jungelen, blant andre sammen med Tor. Om natten sÞkte de tilflukt hos noen innfÞdte i strÄhytter. Der fikk de mat og drikke. Neste dag kom de over en filippinsk flyktning som kunne fortelle dem at rett i nÊrheten var det en del amerikanske og engelske sivile samlet i leiren White House Inn. De kom seg dit og ble tatt hÄnd om. I lÞpet av natten kom ogsÄ en del flyktende soldater og leiren ble forvandlet til en regulÊr feltleir.

Det var imidlertid et stort aber. Ledelsen trengte penger for Ä fortsette oppbyggingen og skaffe seg forsyninger. Flere fra Camp X visste imidlertid at i en tunnel i leiren var det gjemt bort 400.000 dollar i kontanter. Det ble etterlyst frivillige til Ä ta seg gjennom japanske linjer og fÄ med seg pengene tilbake. Brynjulv meldte seg til det han senere beskrev som en "spennende tur".

Underveis stÞtte de pÄ flere flyktninger som de tok med seg. Da de kom frem til en Ässide med utsikt over Camp X, var de til sammen ni sivile og soldater. De kunne fra sitt skjulested se at det vrimlet av soldater i campen. Om kvelden forlot imidlertid japanerne leiren og "pengerÞverne" snek seg inn. Der fant de til sin glede et fungerende kjÞleskap med iskald Þl. Det smakte. Pengene fant de ogsÄ. Neste dag kom 20-25 japanere tilbake. To-tre av karene ble sendt tilbake til White House Inn med pengene, mens de gjenvÊrende brukte tid pÄ Ä gi japanerne en avskjedspresang. Veien tvers over Þya gikk gjennom Camp X, og rett i nÊrheten sprengte de en bro, og "smellet var sÄ hÞyt at de mÄtte hÞre det helt til Hawaii". Om natten var det heller ingen soldater i Camp X og Brynjulv overnattet tilfreds og med stor grad av skadefryd i den japanske generalens seng.

Neste dag kom de i kamp med japanerne som kom overraskende pÄ dem. Da kampen var over lÄ det igjen 9 dÞde japanere mens 6 flyktet inn i jungelen. De allierte mistet ikke en eneste mann. Japanerne kom snart med forstrekninger.

De klarte Ä komme seg tilbake til White House Inn. Der traff han Tor, som ogsÄ hadde Þnsket Ä bli med pÄ oppdraget, men han ble nektet. Det ble ogsÄ bestemt at han skulle ta seg over til en annen Þy der det var bedre bruk for ham. Brynjulv og Tore tok et varmt farvel uten Ä vite om de noen gang skulle se hverandre igjen. Brynjulv fortsatte virksomheten som kurer mellom forskjellige matdepoter pÄ Cebu, en farlig og vanskelig oppgave.

Krigen gikk nÄ inn i en ny fase pÄ Filippinene. Den ene etter den andre av Þyene falt, og det kom til det punkt da ogsÄ Brynjulv ble bedt om Ä overgi seg. Han og flere nektet, og de rustet seg til seks mÄneders kamp. Lenger trodde de ikke krigen kom til Ä vare.

En dag kom en alliert lege med et hvitt flagg gjennom linjene. Sammen med ham kom en offiser som ogsÄ var fange. De hadde med seg en beskjed om at dersom ikke Brynjulv og de andre overga seg, ville det bli skutt ti ganger for hver av dem. (uklar mening) Ultimatumet ble fÞrst avvist, men saken ble alvorligere da det viste seg at legen hadde med navneliste over samtlige av de som fortsatt gjorde motstand. Etter lang betenkningstid besluttet soldatene Ä overgi seg. Det var ingen vei tilbake.

Den 17. mai 1942 ble fangene marsjert gjennom den Þdelagte Cebu City. Brynjulv oppfattet situasjonen som ekstra tragisk fordi det skjedde nettopp pÄ den norske nasjonaldagen. Herfra bringer vi utdrag av Brynjulvs egen beretning, slik ordene falt da han fortalte om det som hadde skjedd:

- Dette med fangenskap skal jeg ikke komme sÄ mye inn pÄ. Vi hadde krav pÄ at Geneveavtalen av 1905 ble overholdt. Dette ble ikke gjort i noen av leirene jeg var i nesten 3 1/2 Är til sammen. Og heller ikke i andre leire der jeg hadde venner. Ofte tenker jeg tilbake pÄ disse Ärene, men jeg blir aldri bitter eller fylt av hat mot japanerne. Da krigen var over, og jeg var fri, hadde jeg heller ikke slike tanker. Heller ikke mine venner. Det var nok mange ganger under vÄrt fangenskap vi hatet vÄre plageÄnder under vÄr ubehagelige hjelpelÞshet. Men det var i Þyeblikkets frustrasjon.

Det var mange episoder. Som den gang en canadier organiserte aksjoner for Ä stjele brÞd fra et bakeri. En natt ble to av fangene overrasket. De ble torturert og snart ble 62 fanger grepet for tyveriene. Fangene ble slÄtt, og selv holdt jeg pÄ Ä besvime flere ganger. Da det hele var over, fikk jeg ti dÞgn i enecelle med halv matrasjon. Jeg var helt utsultet og fikk litt ekstra mat fra de andre fangenes meget sparsomme rasjoner.

HÞsten 1942 ble vi forflyttet til Japan. Der havnet vi sammen med fanger fra en annen fangetransport. Skipet vÄrt ble torpedert av en amerikansk ubÄt og nesten 900 fanger mistet livet. De gjenlevende var i svÊrt dÄrlig forfatning og sykdommene herjet stygt. Hver dag dÞde 6-7 mann. Vi ble tvunget til Ä "brette" de dÞde i fosterstilling og legge dem i tÞnner. En dag vi hadde mistet 10 mann sier leirkommandanten: Det er for mange dÞdsfall blant dere. Dere mÄ ta bedre vare pÄ helsen. Risen mÄ tygges minst 30 ganger (!!).

Behandlingen vi fikk var stort sett forferdelig. Bare 7000 av 23000 amerikanske krigsfanger overlevet. Selv veide jeg 85 kilo da jeg ble tatt til fange. Da krigen var over var jeg nede i 52 kilo.

Jeg kunne ha fortalt mange redselshistorier, men velger Ă„ glemme dem. Jeg vil heller huske det gode kameratskapet og den fine Ă„nd som ble vist av medfanger av alle nasjonaliteter.

Sommeren 1945 ble vi flyttet til en leir i Fukai-provinsen. Her fikk vi beskjed om at vi selv mÄtte sÞrge for nybrott dersom vi skulle fÄ noe Ä spise til vinteren. Vi brÞt opp 8-10 mÄl jord. Det var et forferdelig slit, og jeg tviler pÄ om vi hadde klart oss med mat dersom krigen hadde fÄtt vare. Heldigvis var det slutt i september 1945. Ingen av oss trodde den skulle vare Äret ut. Likevel var det ufattelig da det hele var over. For et par av oss ble det virkelig ufattelig. De mistet forstanden!

Den fÞrste tiden i frihet trodde jeg sjelen hadde arr som aldri ville forsvinne. Men tiden leger alle sÄr, selv de som ser styggest ut. I alle fall til en viss grad. Den menneskelige tilpasningsevne er fabelaktig slik, ender Brynjulv BÄrdson sin beretning fra sine Är i uÞnsket utlendighet.

Notat Alan Billyeald 14/12/17 https://www.warsailors.com/POWs/powcamps.html

47 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle
bottom of page