Første gang jeg reiste rundt i IRAK så jeg fryktens og dødens flagg flere ganger. Det sorte enkle flagget med en tekst som alle arabere forstår. Flagget er ikke noe nytt, men terrororganisasjonen ISIL gjorde flagget til sitt. Opprinnelsen går langt tilbake i tid.
Tross Al-Qaida og ISIL fortsatte vi fem turistene rundreisen i Irak der vi stort sett fulgte de gamle handelsveiene (silkeveiene) gjennom historien.
Før vi kjørte inn i Erbil der vi skulle overnatte møtte vi en lokal "fixer" som skulle hjelpe oss så vi kom oss videre neste dag.
Morgenen etter møtte vi, samt to bevæpnede politioffiserer, guide og tolk og vår utmerkede sjåfør eskorten utenfor hotellet. Vi skulle kjøre mot oldtidsbyen Ninive som ligger mer eller mindre inne i Mosuls forsteder. Min gode reisevenn og organisator Jeff mente vi kunne kjøre slik at vi kunne se deler av Ninives eldgamle murer fra bussvinduet.
Tungt bevæpnet eskorte kjører normalt noen meter foran bussen. Eskorten er politi eller militære styrker, godt bevæpnet med kalasjnikov, noen mindre våpen og med maskingevær på lasteplanet.
Kontrollposter og sperringer underveis er noe vi bare må akseptere. Det å komme igjennom disse kunne ta alt fra noen minutter til flere timer. Politiet om bord i bussen hadde en tykk mappe med tillatelser og anbefalingsbrev fra flere departementer og offisielle kontorer. Vi turister hadde også offisielle tillatelser med mange stempler i tillegg til visum stempel i passet.
Denne dagen fikk vi en ekstra tøff gjeng med ukjente uniformer. Det var en syrisk ortodoks kristen milits. Jeg syntes det var merkelig og i mitt stille sinn ganske urovekkende.
Pickupen, en Ford F350 i militærversjon og sju mann virket i alle fall truende på de fleste veifarende.
Snart kjørte vi forbi en lang ubevegelig bilkø ute i ørkenen. De skulle fylle diesel og bensin som ikke hadde vært tilgjengelig på flere dager. I ørkenvarmen og uten noen for beskyttelse mot solen led de alle sammen.
Eskorten derimot kjørte forbi med kalasjnikovene klare, svingte inn mot kjøreretningen der bilistene kjørte ut og både eskorten og vi fylte diesel før forsyningene tok slutt for dagen.
Underveis fikk vi vite at vi var på vei til klosteret Mar Mattai (arabisk: Dayro d-Mor Mattai). Det ligger i provinsen Ninive og 35 km nordøst for oldtidsbyen Ninive og storbyen Mosul.
Klosteret Mar Mattai ligger høyt oppe i fjellsiden og er nesten uinntagelig.
Klosteret ble grunnlagt i år 361 av en lokal helgen ved navn Mar Mattai (St. Mattias), og regnes som et av de eldste kristne klostre som fremdeles er i bruk. På det meste bodde det rundt 7 000 munker i klosteret og huler i fjellsiden.
Klosteret var kjent for sitt fantastiske rikholdige bibliotek og store samlinger av "syriac" kristen litteratur. Noe er brent i krigshandlinger, men mange historiske dokumenter er sikret for ettertiden og lagret i europeiske museer.
Kildevann i ubegrensete mengder finnes i en naturlig hule i tilknytning til klosteret.
Dagens Nord-Irak var i middelalderen et av senterne for den syrisk ortodokse kirke. Fra år 484 hadde abbeden rang som biskop av Assyria og Ninive. Etter hvert ble alle syriske ortodokse klostre i Perserriket lagt under Mar Mattai. Senere i år 1155 ble det kirkens øverste sete for syrisk-ortodokse mafrian (kirkens øverste biskop i perserriket).
Både mongoler og kurdere angrep klosteret mange ganger fra 1100 tallet og utover.
Adkomsten er usedvanlig bratt og svingete oppover i fjellet der det ligger med en fantastisk utsikt over landsbyene som klosteret eier og slettene bortenfor.
Ved vårt besøk var det bare Erkebiskopen Mor Timothy Mosa Alshamany som bodde i det enorme klosteret. Et liv i bønn og forsakelse der han i flere år også hadde søkt og nå funnet sin etterkommer: Mor Nicodemus Daoud Sharaf.
Eneste beboer i det enorme klosteret ver Erkebiskop Mor Timothy Mosa Alshamany
I en liten suvenirbutikk ble vi ønsket velkommen og skrevet inn i gjesteboken før vi ble presentert for Erkebiskopen.
Han fortalte om hans kristne tro og hvorfor han ble munk som ganske ung for å hengi seg til religiøse studier og lærdom. En eldre klok og fredelig kar som leste mye. Han forstod dagens spente situasjon godt og at det kunne bli en kommende storkrise i nærmeste fremtid.
Klosteret har vært under restaurering i mange år med midler fra det ortodokse syrisk kristne samfunnet han tilhørte. Litt over halvparten av disse kristne bor i India, kunne han fortelle.
Erkebiskopen han funnet sin etterfølger og pensjonerer seg snart.
Trosretningen har mellom 2 – 4 millioner medlemmer på verdensbasis.
Milits gutta sikret sine våpen under besøket og viste stor respekt for sin religiøse leder.
Både vi fem turistene og mannskapet på bussen fikk et innblikk i historie som vi ikke kjente fra tidligere.
I klosteret pågikk det arbeid med montering av mange AC enheter, men hvor fikk de strøm fra? Jeg så ingen kabler verken fra dalen nedenfor eller over fjellet på baksiden.
Trolig hadde de egne diesel generatorer inne i de mange naturlige hulene?
Et av klosterets kirkerom
Etterskrift:
Etter hvert kom vi inn i Ninive og fikk en interessant guidet tur bak bymurene som de første besøkende turister siden 1990.
Veien videre inn til Mosul sentrum ble uttrykket slik av en av mine reisefeller
"This is the road to hell" - og det var det.
I Mosul er / var det flere muslimske og enda flere kristne trossamfunn som sloss seg imellom og med hverandre. ISIL´s propaganda om et fredelig og lykkelig samfunn virket troverdig og
organisasjonen fikk mange med seg på kort tid. Dette var en av grunnene til at ISIL klarte å ta makten så fort som de gjorde. I ettertid ble det et terrorvelde som vi alle kjenner fra media.
ISIL klarte aldri å erobre klosteret fordi adkomsten ble effektivt sperret nede i dalen av dyktige soldater og milits som forsvarte klosteret med alle midler. Mange kristne flyktninger søkte opp til fjellene og i klosteret var de forholdsvis trygge.
Det planlegges nå en ny tur til både klosteret, Ninive (eller det som er igjen etter ISILs´ ødeleggelser) samt overnatting(er) og sightseeing i Mosul som er totalt ødelagt.
Reiseråd: wikitravel:
Reiseråd Norge: