Fra boken «Ro for livet» av Stein Hoff, trampmedlem 1151
Fredag 5. august 2016
Dag 83, morgen:
Posisjon 50° 43' N, 26° 27' W, 770 nm til Hugh Town.
Allerede ganske røft her nå med vind, bølger og regn fra sørvest. Vinden dreiet klokka 02, jeg var ikke ute før klokka 06.30 i frisk bris og yr for å flytte årene og binde de til rekkestøttene, sikre de siste sakene på dekk, sikre redningsflåten (ligger i midten like foran cockpiten med kniv ved siden) og sette ut drivanker.
Hyggelig frokost med et hardkokt egg i tillegg til det vanlige. Fikk bøttejobben gjort før det ble for grov sjø. Har bare en bøtte og en halvfull 5 l vannbeholder i cockpiten, begge er bundet til redningsflåten. Det lille gulvbordet skal jeg stue inn ved siden av redningsflåten.
Diana har nettopp skrevet noen råd om senkekjølen; at det kan forhindre fri bevegelse sideveis og bør tas opp. Når jeg studerer bevegelsene og effekten av vind og bølger tror jeg det er korrekt.
Her inne tror jeg det er brukbar orden, både med tanke på å bli stått over på sida og på mer fryktede rundkast. Det er stropper og tau på langs og på tvers. Jeg har en 13 mm fastnøkkel klar for å stenge takventilen. Siden håndtaket kan løsne har jeg to 13 mm låsemuttere over håndtaket. Timing og årvåkenhet vil være største utfordringen når det gjelder å få inn luft, men ikke vann.
Sov faktisk godt i natt.
De aller viktigste småsakene som pass og iPhone er i et vanntett, solid plastrør med skrulokk, men iPad og PC er det ikke plass til, selvsagt. De ligger i plast sammen med tørre klær i en nesten vanntett bag.
Interessant situasjon dette. En virkelig test av båt og person, vil jeg tro, men akkurat nå ville jeg helst vært hjemme og sett på åpningen av OL i Rio!
Dag 83, kveld:
Vært på drivanker i 12 timer. Veldig røft, masse rock & roll akkompagnert av høye lydeffekter, men ingen tendens til å sende vann ombord. Ganske rart, men jeg er takknemlig for alt som er bra! Bare en bøtte plassert i cockpiten nå, fem liters vannkannen er nå her inne og er tom etter at jeg helte vannet over på termosen og to drikkeflasker. Å åpne luka for å få frisk luft har heller ikke vært noe problem, så lenge båten er parallelt med vinden og jeg kan se bølgene. Ikke en dråpe saltvann her inne, måtte det lenge vare!
Hadde en Kyllingtallerken rett ut av posen kl 16.00 og føler meg bra, men bekymret for hva som fremdeles kommer, selvfølgelig. Toppen er i morgen tidlig, sier Diana. For tiden driver vi øst-nordøst, vinden er mellom sør og sørvest. Vanskelig å skrive eller gjøre noe. Jeg tør ikke ta ut PC-en og se på noen av filmene jeg ennå ikke har sett.
Jeg ligger bare for det meste, småsover, tenker på hyggelige aktiviteter, familie og venner, steder jeg har vært som jeg gjerne vil besøke igjen. Øverst på listen er – du gjettet det – Hugh Town, Scillyøyene! Og det snart!
Jeg skal prøve å lytte til MP3-spilleren og holde meg våken så mye som mulig i kveld.
Ternene synger ute akkurat nå! Et par måker padler omkring og ser sultne på båten. De er lærer ikke fort, men jeg elsker deres nærvær!
STORMSKADER
Stormen traff ved midnatt og ting begynte snart å gå dårlig. I utgangspunktet virket det som om vi hadde brukbar kontroll, baugen var vendt mot hylende vind og frådende hav. Vi drev bakover med cirka to knop.
Jeg prøvde å holde meg våken, men hadde sovet noen minutter da jeg ble vekket av et kraftig bråk. Jeg så på kartplotteren: vi raste plutselig av gårde. Det var veldig mørkt ute og jeg innså ikke da at tauet til drivankeret var røket og at roret var ødelagt. Vi var med andre ord helt overgitt elementene, men hadde ikke opplevd tegn til å velte. Ikke ennå.
Videoopptak: Klokka er 02.00 og jeg håper dette er stormen på sitt sterkeste for nå er det skremmende krefter som herjer. Vi bare kastes omkring. Du kan høre vinden hyle og bølgeslagene mot båten. Vi har hatt et par større krengninger, men det føltes egentlig ikke som om vi holdt på å rulle helt rundt. Selv om jeg forventer det hele tiden. Jeg holder meg fast for bare livet.
Litt senere: Klokka er cirka kvart over to og dette er virkelig skremmende. Det føles som om det kan skje en katastrofe her hvert øyeblikk. Vinden er så sterk at den hyler rundt oss og gjør at båten raser av gårde med stor fart. Jeg ser fart på sju-åtte knop når vi suser nedover bølger, eller kanskje det bare er bortover. Jeg kan ikke se noe der ute.
Det er som en umenneskelig kraft griper og skyver oss mens vinden river vann opp fra havet og sprøyter og pisker oss med det. Cockpiten er full av vann, men jeg tror det bare øker stabiliteten. Jeg ligger bare her lavt og holder meg fast for bare livet, setter foten opp i taket.
Jeg er jo redd for å bli kastet rundt, at båten kan gjøre forlengs salto eller rulle sideveis rundt. Vi har hatt et par større krengninger, men ikke noe som føltes som om vi skulle rulle helt rundt, selv om jeg venter og gruer for det hele tiden.
Jeg kan ikke huske å ha opplevd slikt vedvarende ubehag eller skremmende situasjon noensinne.
Kort tid etter dette opptaket begynte vi å krenge mer over til babord side, men bare til 90° eller mindre. Heldigvis, siden alt det tyngste i kahytten er på den siden, ble ikke noe viktig forskjøvet. Ingenting ble vått. Båten reiste seg opp igjen, tregt som før, jeg antok at årsaken var vannet som forbigående holdes tilbake av rekka. Dette virket ikke så skremmende.
Men kort etter rullet vi skikkelig rundt for første gang. Under neste opptak hadde jeg ennå ikke skjønt at roret har brukket:
Vel, klokka er kvart på tre og for omtrent en halv time siden rullet vi helt rundt, noe jeg ikke vil anbefale for noen! Et par ting ble våte, men jeg tror ikke noe viktig, bare sakene nærmest luka, som jakken min. Gjenstander har flyttet på seg, men de tyngre tingene jeg har bundet sammen har holdt seg mer eller mindre på plass – bare vridd litt på seg – men saker som laptop og iPad i bagen tror jeg er OK.
Klokka 04:15 gjorde jeg et nytt, kort opptak etter å ha rullet rundt en gang til. Denne gangen fikk jeg et kutt i bakhodet. Det står et lite instrumentpanel på skottet like over hodeenden av køya. Bryteren for å koble batteriet oppe i baugen til de to hovedbatteriene i kahytten er stor og stikker litt ut og da båten ble kastet rundt traff jeg bryteren ganske hardt. Det ble endel blodsøl før jeg fikk begrenset det ved å ta på den blå skyggelua.
15 minutter senere er det blitt lyst nok til å skjelne detaljer på fordekket. Jeg ser til min gru at tauet til drivankeret er røket og at flere meter av tauet har blitt kastet inn på dekk. Det forklarer hvordan vi gjentatte ganger har kunnet fosse av gårde med vind og bølger. I grunnen merkelig hvordan jeg hadde fornektet det fram til da. Å miste drivankeret og dets stabiliserende egenskap i dårlig vær var en av mine største bekymringer. Og det må ha skjedd allerede to-tre timer tidligere.
I noen timer hadde det også vært kraftig banking og bråk fra rorbeslagene, men heller ikke nå innså jeg at roret ikke bare var løst, men hadde brukket tvert av og hang i to deler.
Klokka 04:30 (nytt opptak): Jeg har nettopp skjønt at drivankeret er borte, så situasjonen er ganske dårlig – vi raser av gårde her foran stormen. Og det er sannsynligvis hvorfor vi rullet rundt - fordi drivankeret er borte. Jeg vet ikke når det skjedde. Og det er åpenbart noe galt med linene til roret, men det er noe som kan ordnes.
Men med drivankeret borte vil vi nok få flere kantringer og rulle helt rundt, så jeg prøver å flytte alt langt bakover i akterenden hvor det er mindre plass til bevegelse.
Nå som vi hadde vinden bakfra lente jeg meg ut for å tømme cockpiten, så akkurat nå er det ikke noe vann som kommer inn gjennom lekkasjen ved siden av slangen i skottet.
Det går kjapt unna her, 4–5 knop.
Begynner å få dagslys.
Det er uhyggelig der ute.
Så dette ser ikke bra ut.
Min EPIRB er her, men jeg hater å bruke den.
Men det er en grense for hvor mange ganger vi tåler å rulle rundt.
Jeg filmet også en kort sekvens ute med luka på gløtt – egentlig litt av en risiko - og la merke til betryggende blinking fra Yellow Brick sin posisjonsender oppe på baugen - den virket som den skulle.
Å være innestengt i kahytten mens vi rullet rundt virket faktisk ikke så farlig som jeg hadde fryktet, takket være de tre håndtakene jeg kunne gripe i. Kahytten var dessuten så lav at jeg kunne støtte meg med en fot i taket. Utfordringen var at det vanligvis skjedde så fort at jeg ikke alltid rakk å gripe noe og holde meg fast. Det var slik jeg fikk et kutt i venstre hånd og det nevnte kuttet i bakhodet.
Å bli vippet nesten rundt, kantre, og bli liggende lenge over i vinkel mellom 75 og 180 grader, var faktisk mer skremmende. Flere ganger ble vi liggende slik nesten opp ned i minutter av gangen før båten sakte rettet seg igjen.
Vann som hadde samlet seg i fotbrønnen spredde seg. Noe vann piplet inn gjennom takventilen når den kom under. Det dryppet ned på meg og rant langs taket da vi var tilbake på rett kjøl igjen.
Det verste ved å ligge slik på hodet i mange minutter var den klamme, krypende redselen for at båten kanskje ikke ville rette seg i det hele tatt. Jeg visste jo alt om Elisabeths havari i 1999. Båten hennes ble liggende opp-ned fordi vann hadde trengt inn i forpiggen. Hver gang vi lå over i mer enn noen sekunder fryktet jeg at noe lignende hadde skjedd med FOX II.
Å ligge der nesten opp-ned gjorde meg veldig hjelpeløs. Jeg skulle gjerne flyttet vekten min slik at det hjalp båten med å rette seg, men det var nesten umulig på grunn av stropper, bager og beholdere. Alt var i veien for beina og underkroppen. Det kom løse gjenstander som nødpeilesenderen, termosflasken og en tom fem liters vannbeholder mot meg. Det rullet og spratt overalt. Noen av disse tingene hadde jeg trodd lå trygt i nettene på kahyttveggene, men det var ikke alltid nok til å stoppe denne vandringen.
Og flere ganger rullet nødpeilesenderen fra akter i kahytten og la seg på brystet mitt. Det var som om den ville fortelle meg her er jeg, jeg kan få deg ut av dette rotet, bare bryt seglet og aktiver meg!
Klokka 05:15 (opptak): Ble nettopp slått overende for fjerde gang og denne gang ganske skremmende, det tok lang tid før båten rettet seg opp, antagelig på grunn av at veldig sterk vind holder oss nede. Så her lå jeg nesten opp - ned i svært lang tid. Vel, det virket lenge. Hver gang kommer litt vann inn.
EPIRP-en fortsetter å rulle mot meg! Men i dette fryktelige været er det også farlig å bli reddet. Må bare holde ut, tror jeg, og se hvor mange kantringer jeg tåler.
Jeg har et kutt i bakhodet, det er derfor jeg har jeg hatten på. Jeg kuttet også leppa denne gangen, jeg skulle akkurat til å drikke litt da det skjedde så fort - bare woom! Og dermed slo jeg til meg selv med flasken.
Uff, det er så trist hvis jeg må reddes, da mister jeg antagelig båten. Jeg har de viktigste sakene i bagene der bak, jeg frykter at jeg neppe vil få alt meg. Kameraene må jeg få med meg sammen med back-up og kopier av bilder og videoer. Det er ikke sannsynlig at bærbar PC og iPad overlever overføringen til et skip.
Mest av alt vil jeg jo fullføre denne turen, men jeg kan ikke gjøre det uten et drivanker.
Hvorfor er det så mye bråk fra roret? Å, jeg er sikker på at vi kommer til å bli slått overende og rulle rundt flere ganger. Hittil har jeg rullet helt rundt fire ganger.
De neste 45 minuttene etter dette opptaket skjedde det ikke noe dramatisk, men vi fortsatte å ruse framover og rulle fra side til side etter vind og bølgers forgodtbefinnende.
Det var umulig å slappe av; den hylende vinden, vannet som pisket skroget og den kraftige bankingen fra roret var et marerittlignende akkompagnement mens jeg beskjeftiget meg med å tørke opp vann fra brønnen, se engstelig på kartplotteren eller ut gjennom den duggete luka. Jeg lå flatt og var veldig engstelig da jeg startet enda et opptak:
Det er like etter klokka seks. Jeg er ganske usikker på hva jeg skal gjøre, det blåser vanvittig. Ikke slått overende den siste timen, før det fire eller fem ganger. Jeg har ingen kontroll, drivankeret er vekk, roret virker ikke.
Plutselig hørtes en krasjende lyd og FOX II ble kastet over på styrbord side. Jeg holdt opptaket i gang hele tiden mens båten lå kantret. Det føltes som en evighet. I min stressede tilstand hadde jeg problemer med å estimere tid, og umiddelbart etterpå trodde jeg at det varte minst et par minutter. Opptaket viser at denne kantringen faktisk varte nesten åtte minutter:
Here we go again – knock-down!
Det er sjette gangen. Kom igjen, reis deg, din dumme båt! Å nei, vi er opp-ned – eller – ikke helt, men langt over til styrbord side.
Båten bruker lang, lang tid på å rette seg igjen. Problemet der ute er antagelig at spygattene holder vannet tilbake. Dette er et mareritt! Vinden er så sterk, den presser oss over hele tiden når vi er på siden ...
Kom igjen, kom deg opp, du dumme båt!
Jeg ser vann opp til akterluka.
Kom igjen, kom deg opp!
Ikke mye jeg kan gjøre her. Jeg kunne kanskje prøvd å få vekten min over til den andre siden. Når ting faller ned hit blir det enda mer vekt her ...
Ahh! Helvete også! Vi ligger fortsatt langt over! Å, vær så snill, kom deg opp!
Å, hva er det som skjer der ute?
Det motsatte skjer! Dette er virkelig ille! Jeg tror jeg må be om hjelp.
Dette er så trist. Min kjære gamle båt, jeg kommer til å miste deg!
Det er ikke dette jeg drømte om.
Den ligger fortsatt helt over på styrbord side ...
Ay, ay, ay. Jeg prøver å komme over. Den har masse ballast, den skal være selvrettende. Prøver bare å krype over til den andre siden.
Ah! Det er vinden, antagelig. Den holder oss nede. Kom deg opp! Kraften fra bølger også. Det er forferdelig! Kommer dette til å bli slutten!?
Dette er min livskapsel! Alt et komplett rot! Jeg skyver det bakover.
Endelig var båten på rett kjøl igjen. Men jeg hadde liten grunn til å glede meg:
Nå, hva skal jeg gjøre? Hva skal jeg gjøre? Denne stormen skal vare i ytterligere 24 timer! Båten er helt ute av kontroll.
Berg-og-dalbane-bevegelsene og bråket fortsatte uforminsket. Jeg følte meg fullstendig hjelpeløs og engstelig for hva som nå kunne skje; hvor mye tåler denne båten?
Jeg hadde et håp om at stormen hadde nådd toppen, men mine prøvelser var langt fra over. Etter å spakne midlertidig skulle det ifølge værmeldingen komme en ny topp til kvelds.
Jeg tørket vann og ryddet, kontrollerte sikkerhetstau og stropper, la tilbake EPIRB-en som igjen hadde rullet fram fra nettet sitt akterut, samlet sammen de våteste gjenstandene. Mine saueskinnstøfler hadde tjent meg godt ved mange kalde anledninger, de hadde fungert som svamper de siste timene. Jeg tvilte på at de noen gang vil tørke igjen, så jeg kastet dem ut til Neptun.
Det likte han nok ikke. Helt uten varsel ble båten løftet høyt opp og slengt til siden uten å stoppe. Vi rullet helt rundt, rotasjonen tok bare et par sekunder. Jeg klarte å holde meg fast og fikk ingen nye skader. Men denne demonstrasjonen av kong Neptuns kraft og vrede var nervepirrende - hva blir det neste?
Mer tørking.
Igjen ble vi slengt over mot styrbord. Jeg spente alle muskler og antok at vi ville rulle videre, men nå la FOX II seg på hodet, og for annen gang ble vi liggende. Det føltes som en evighet.
Mens jeg forsøkte å ikke komme for langt over mot styrbord side, grep jeg kamera. Et par minutter hadde gått allerede og nå var jeg livredd. Jeg tvilte på at båten noensinne vil rette seg opp. Jeg mistenkte en skade i baugen; kanskje det tunge batteriet hadde løsnet og slått hull i forpiggen. Denne ville i så fall være fylt med vann, og da er ikke båten lenger selvrettende. Min båt ville dermed lide samme skjebne som Elisabeths båt i 1999. Og i denne voldsomme vindstyrken kombinert med svære bølger og kaldt vann i Nord-Atlanteren anslo jeg mine sjanser til å overleve som minimale.
Men jeg visste iallfall hva jeg nå måtte gjøre: Få på meg overlevelsesdrakten og redningsvesten, samle EPIRB og noen raketter i en bag, vente til vannet innvendig steg høyt nok til å kunne sparke opp luka. Deretter svømme ut og holde meg fast i kjølen. Ville jeg på veien opp klare å frigjøre redningsflåten? Og hvis jeg klarte det og fikk den blåst opp, hva ville sannsynligheten være for å overleve i en så kraftig storm? Disse flåtene har en tendens til å rulle rundt i høy vind og store bølger som bryter. Skipbrudne sjøfolk har druknet inne i slike akkurat når de trodde de var trygge.
Så med disse fortvilte tankene registrerte jeg en siste hilsen før jeg skulle dø. Det tøffe lille GoPro-kameraet kan overleve nesten alt og ville muligens bli funnet inne i båten:
Jeg er redd for at dette er slutten. Båten virker som den har stabilisert seg nesten opp ned. Jeg har hatt et så langt og godt liv at jeg ikke har krav på noe mer.
Min kjære Diana, takk for mange fantastiske år sammen! Vær så snill å ikke angre på at du hjalp meg med dette crazy prosjektet! Du har vært den beste partner og venn jeg kunne få. Og takk for at du ga meg tre barn Elisabeth, Martin og Robert. Og takk Elisabeth og Martin for fantastiske barnebarn; Hedda, Johan, Finn, Soren og Oscar. Jeg elsker dere alle, veldig, veldig mye. Take care, all the best, have a good life!
Jeg hadde akkurat hengt kamera tilbake i nettet da båten faktisk rettet seg opp! Fryktens frosne grep løsnet taket i brystet, jeg kunne puste dypt igjen. Var båten fortsatt ok? Kanskje var det bare den utrolig sterke vinden som holdt oss nede? Kanskje overlever jeg denne prøvelsen allikevel - og får se dem alle igjen?
Kom igjen, din dumme storm! Jeg er klar til å slåss med deg igjen!
Det umiddelbare svaret utenifra var mer berg-og-dalbane-behandling.
I samme øyeblikk kom en ny, rask, sideveis rotasjon. Skroget ble hamret av kaskader av vann og vi ble kastet rundt som en lekebåt! Kong Neptun hadde det kanskje gøy i en slags røff rugby-kamp, men å ligge inne i denne ballen hans var ikke spesielt festlig! Folk har gått utfor Niagara-fossen inne i en tønne. Nå vet jeg hvordan de har det!
Jeg hadde i tillegg fått et nytt kutt på venstre håndbak.
EPIRB-en hadde nok en gang falt ut av nettet og rullet mot meg. Jeg plukket den opp og tok en prat med den:
Min gode venn og forsikring, du prøver å fortelle meg noe, ikke sant? Sier du at det er på tide å se fakta i øynene, på tide å være fornuftig, på tide å kaste inn håndkleet? Håndkleet som er vått allerede! Du forlanger at jeg skal skru deg på og tilkalle hjelp?
Jeg tørket et lite kikkhull i duggen som dekket luka og så mer skade ute.
Å rulle rundt i fart har gjort at et åreblad hadde røket tvert av og nå lå på tvers oppe i baugen. Hva med de andre årene - var de også skadet?
Stangen med radarreflektoren var knekt, speilet sprukket, bauglanternen hang bare etter ledningene. Roret var åpenbart skadet, jeg innså sakte at det måtte være brukket mellom hengslene.
Det var mindre og mindre sannsynlig at jeg kunne fortsette. Ikke en gang om jeg heretter skulle få godt vær hele veien til England. Som jeg visste var helt usannsynlig.
Jeg følte en merkelig blanding av nederlag og lettelse da jeg brøt forseglingen på nødpeilesenderen. Jeg vippet bryteren over og så det gule instrumentet våkne til live med blinking og piping. Dermed var nødsignalet underveis til satellitter og fly og redningssentre over hele verden.
Jeg viklet ut det lange, tynne, gule tauet som er festet til apparatet, åpnet luka og la det til å flyte i cockpiten, tauet knyttet jeg til redningsflåten.
NØDPEILESENDEREN ER AKTIVERT
Det var en vanskelig beslutning å ta, men etter mange timer med nervepirrende opplevelser og en grusom følelse av hjelpeløshet, hadde jeg ikke lenger noe valg. Særlig ikke etter å ha sett alt som var ødelagt.
Jeg hadde drømt om å gjennomføre denne turen så lenge, hadde ønsket å ære Harbo & Samuelsen og deres utrolige rekord, hadde drømt om å bli første nordmann som rodde over Nord-Atlanten alene. Og jeg ønsket å demonstrere at en slik ekspedisjon fortsatt er mulig for en 70-åring.
Å gi tapt for en utfordring er noe jeg omtrent aldri har gjort. På egen hånd eller med min likesinnede Diana har vi gjennomført og fullført som planlagt, enten det har vært en kveldsjoggetur, en maraton, seiling jorda rundt eller roing over hav. Problemstillinger knyttet til utdanning og jobb har også blitt overvunnet mer eller mindre som planlagt.
Det var tide å få på overlevelsesdrakten. En plundrete prosess for meg der jeg lå på køya med tau og stropper på kryss og tvers.
Endelig var den på. Jeg byttet ut den blodige skyggelua med Tilley – hatten som både har hakerem og var polstret. Den ga bedre beskyttelse. Den store redningsvesten kunne vente. Den ville være i veien innendørs og drakten alene føltes veldig varm.
Sola begynte å skinne gjennom begge lukene; ganske paradoksalt midt i det voldsomme uværet. Sola virket malplassert og gjorde kahytten varm og fuktig. Den eneste luftingen fikk jeg ved å åpne luka på gløtt noen sekunder og bevege den fort ut og inn som en vifte.
Klokka 07:30 rullet vi helt rundt igjen! Ikke akkurat festlig, men heller ikke for skummelt. Denne gangen havnet noe annet i fanget. Et av de mange laminerte bildene hadde løsnet fra den fuktige veggen; et svart-hvitt fotografi av min yngste sønn Robert og meg som ser på noen fisk om bord i Red Admiral i 1982. Vi var også da i Nord-Atlanteren, på seilas hjem til Europa på slutten av vår jordomseiling. Men vi var mye lenger sørvest, i varmt og godt vær. Vi hadde seilt fra den vakre karibiske øya Anguilla en ukes tid tidligere, og akkurat denne morgenen, i nesten vindstille, la vi merke til flere trigger-fisk som svømte rundt akterenden. Med alle seilene nede gled jeg forsiktig ned i vannet og spiddet tre av fiskene. Og Robert, som da var snart to år gammel, var dypt fascinert av fugl og fisk. Så mange gode minner! Og klart jeg ønsker å se både Robert og de andre to barna mine igjen!
Jeg retter kamera mot kartplotteren og kommenterer:
Kokka er 07:30 og der er posisjonen: 50° 55' N, 26° 00' W og jeg er bare 753 nautiske mil fra Hugh Town når jeg må gi opp og kaster inn håndkleet.
Beste jeg kan håpe på, tror jeg, er at båten kan bli funnet. Det er ikke mulig å plukke den opp her ute i dette været. Ikke sikker på hvor mange av sakene mine som kan bli reddet, men hvis et stort skip kan komme og skjerme meg og de har inngang på siden, kan jeg kanskje sende over noen flere saker.
Jeg tror ikke det er noe poeng i å aktivere redningsflåten så lenge jeg flyter, er her inne og så lenge denne båten er selvrettende.
Man får merkelige tanker i en slik situasjon. Jeg har ikke vært på bøtta i morges, og det er en av de tingene jeg egentlig er bekymret for – å måtte bruke bøtte i denne situasjonen med denne typen drakt på! Så jeg kommer ikke til å spise bortsett fra noen få rosiner!
Klokka 09:45:
Endelig torde jeg finne fram iPad-en, koblet den via Bluetooth til Yellow Brick og lastet ned to korte mail.
Fra Diana:
Darling, mottar du dette? Går det bra? Dxxxx
Fra Martin:
Kjære pappa. Nødsenderen din er aktivert - vi er svært bekymret og redde. Håper det er bare vann som har aktivert den. Vi håper på gode nyheter. Klem fra alle her med håp om å få deg trygt hjem veldig snart.
Da jeg leste Martins mail, fikk jeg det for meg at han trodde EPIRB-en hadde gått av ved et uhell og at det ikke var igangsatt noen redningsaksjon. Så jeg skrev fort og kort:
Nei, jeg aktiverte den selv for to timer siden!
Jeg var nok i litt mental ubalanse, for hadde jeg studert de siste ordene nøye – «håper å få deg trygt hjem veldig snart» – burde jeg ha skjønt at aksjonen var startet allerede.
Til Diana:
Aktiverte nødpeilesenderen for to timer siden. Beklager. Mye skade på båten, bare små skader på meg. Har ikke våget meg utenfor. Har også aktivert VHF, men mottakeren min virker ikke. Jeg trenger hjelp snart, ruller rundt ofte, roret brukket, drivankeret vekk, årer ødelagt osv. Sorry.
Men jeg kunne ikke la være å tenke på at redningsoperasjonen kanskje ikke var i gang, og at været ute fortsatt var helt forferdelig, selv om meldingen sa at det skulle spakne. Hvor langt unna var nærmeste båt? Ville den rekke fram før det blir mørkt og før uværet øker igjen?
Den fast monterte VHF-radioen har digital funksjon koblet til en GPS. Nødknappen aktiverte jeg kort etter nødpeilesenderen. Da skal det normalt sendes digitale signaler med posisjon og identitet til satellitter, fly og skip i nærheten.
Men noe var opplagt i veien. Den lille VHF-skjermen ga ingen melding om bekreftet sending, men fortsatte å komme med kryptiske beskjeder som «tal inn din melding etter nedtellingen». Hele poenget med det digitale nødsystemet er at taleinnspilling ikke er nødvendig. Men jeg fulgte med på timer-en og sendte flere Mayday-meldinger i mikrofonen:
Mayday, mayday, mayday. Dette er FOX II, FOX II, FOX II, lima alfa 8945, lima alfa 8945. Jeg er i nød, jeg trenger å reddes. Jeg har aktivert EPIRB. Jeg er på 50 grader, 50,857 minutter nord, 25 grader, 47,241 minutter vest. Jeg har et problem, jeg kan bare sende på denne VHF-en, jeg kan ikke motta. Jeg gjentar, jeg kan ikke motta på VHF. Standing by.
Etter å ha gjort dette et par ganger ga jeg opp. Til tross for at VHF og AIS-systemet ble sjekket og omprogrammert av fagfolk hjemme i Norge, hadde enkelte funksjoner vært defekte helt siden starten i New York. Vår AIS-posisjonsending hadde mirakuløst begynt å virke etter et par uker, men jeg kunne fortsatt ikke motta på den store VHF-en, bare på den håndholdte. Nå virket det som det digitale nødsystemet til VHF-en heller ikke fungerte.
Jeg måtte stole på EPIRB-en alene, selv om jeg antok at også min posisjonssender Yellow Brick som stod trofast i baugen og fortsatt virket ville fungere som back-up.
Dag-40-kortet fra Finn hang fra et tau oppe under taket på babord side. Det hadde blitt litt vått og var i ferd med å dele seg. Jeg tok det ned og leste høyt:
Kjære morfar. Ikke kantre, du er toppen. Love, Finn xxxx
Vel, Finn, jeg må skuffe deg, jeg har mistet telling på hvor mange ganger jeg har kantret på denne turen hittil ...
Jeg ønsket å beholde dette kortet og alle andre kort og hilsener jeg hadde åpnet på turen. Jeg la de i en plastmappe sammen med de laminerte fotografiene jeg klarte å få av veggene. Jeg hadde fortsatt noen uåpnede hilsener, men de lå pakket godt inn i lagringsplassen under køya og måtte etterlates. Virkelig trist.
Klokka 11:01 sjekket jeg mail igjen, og denne gangen gjør en melding fra Martin meg nesten glad:
Britisk Redningssentral leder operasjonen, prøver å kontakte nærliggende skip. Snart fly på vei, men vil ta minimum noen timer. Hold EPIRB i gang, er batteriet bra? Har du nødrakett klar? Send meg informasjon. Vinden skal løye i ettermiddag. Ikke gi opp pappa - vi elsker deg og vil ha deg trygt tilbake. Alle her sender klemmer.
For en lettelse!
Jeg skrev tilbake:
Flott, men hvorfor fly? Jeg har redningsflåte. EPIRB-en flyter i cockpiten og sender hele tiden. Jeg har nødraketter, og hvis jeg ser fly vil jeg sende opp en. Fortsatt veldig dårlig vær, hadde en ny kantring for ¾ time siden. Det er risikabelt å ta ut iPad-en, men jeg sjekker mail igjen om cirka en time om mulig.
iPad ble pakket bort igjen, men det oppstod ikke flere alarmerende hendelser. Likevel, hver gang jeg hørte en stor bølge eller det kom en plutselig krengning, holdt jeg meg fast og huket meg sammen for det som kunne komme. Det så ut til at vinden endelig hadde spaknet og at forholdene var litt roligere. Jeg anslo at bølgene var minst 6-7 meter. Jeg fant frem en skrutrekker og åpnet luka. Så trakk jeg av slangen på vanninntaket nederst i cockpiten. Med slangen av sank vannet i cockpiten til utvendig nivå, altså under stedet slangen fortsatte inn i kahytten. Slik sluttet det å piple inn vann.
Sengetøy og sovepose hadde absorbert det meste av vannet som var kommet inn til nå, det var på tide å gi det hele til Kong Neptun. Beklager å forsøple bakgården din, men jeg trenger ikke dette våte utstyret lenger.
Klokka 13:06:
Jeg sjekket mail igjen og lastet ned flere nyheter fra Martin:
Flyene er for å lokalisere deg nøyaktig og kommunisere med skip via VHF eller slippe ned en ekstra redningsflåte. Det er et skip omtrent 30 nm fra deg, men de har ikke klart å få kontakt med dem. De anbefaler at du aktiverer digital VHF hvis det er mulig. British Rescue jobber på spreng. Hvis vi får en estimert ankomsttid for fly eller skip til din posisjon, vil vi gi beskjed. Prøv å sjekke mail igjen klokka 13.30 UTC. Ikke gi opp! Klemmer fra alle. Mamma har kommet.
Mitt svar:
OK, takk, anbefaler de at jeg aktiverer redningsflåten min? Jeg har ikke våget meg ut på dekk ennå, men har ikke gått rundt flere ganger siden jeg sist skrev. Jeg har AIS og vil se et skip nærme seg. Til et fly kan jeg sende med den digitale VHF, men mottar bare på den håndholdte VHF som har begrenset effekt. Jeg har aktivert digital nødmelding på VHF-en, men noe er galt med den, jeg vet ikke om det har gått ut.
Diana, som hadde kjørt for å besøke venner i Sverige sent på kvelden før, endte også med å få det tøft. Da telefonen ringte henne under frokosten og hun så at det var et ukjent nummer i Norge fryktet hun umiddelbart det verste. Det var ingen overraskelse da stemmen sa at han ringte fra Redningssentralen i Bodø og at de fikk inn nødsignal fra FOX II.
Hun lot de raskt forstå at dette ikke var noen falsk alarm, men en ekte nødsituasjon med meg i en liten båt i en storm av nesten orkans styrke. De sa de ville be sine britiske kolleger om å koordinere redningsoperasjonen og ble enige om å bruke Martin i Oslo som familiekontakt mens hun kjørte hjemover i timevis.
Klokka 13:12, til Martin:
Jeg har tenkt på å blåse opp redningsflåten, men det er ikke noen god ide da det nesten helt sikkert vil få meg til å ligge sideveis til bølgene mens jeg nå driver for det meste foran dem. Jeg er tryggest her inne til et skip kan skjerme meg, kanskje blåse den opp da. Så si fra til flyene at jeg ikke kommer til å bruke den foreløpig og antagelig ikke i det hele tatt og at de ikke trenger å slippe ned en til. Men jeg kan snakke med dem på VHF og nødraketten er klar.
Nesten tippet over nå! Må pakke sammen igjen.
Men jeg krenget ikke langt over og det kom ikke inn mer vann. Ventileringen gikk også bedre da jeg våget å åpne luka på gløtt i minutter om gangen.
Klokka 14:28, nyheten jeg håpet på:
Pappa! NMOC* sier hold deg i ro, tankskip på vei mot deg fra nord, ca 30 nm unna. Flyene er i standby i tilfelle de ikke klarer å finne deg. NMOC vil skrive til deg direkte snart. Spar VHF-batteriet for bruk om cirka tre timer. Det kommer ny melding om ca 30 minutter.
* National Maritime Operations Centre (Storbritannia)
Neste melding, også via Martin:
NMOC anbefaler at du ikke aktiverer redningsflåten eller forlater båten med mindre du ikke har annet valg. Vi har nå hjelp på vei til deg. Skipet Ludolf Oldendorff har full fart å hjelpe deg med ETA 17.30 UTC. To fly fra Storbritannia og Irland er også underveis. Ber om at du slår på VHF-radioen kl. 17.15 UTC og etablerer kommunikasjon med fartøyet. Bruk raketter for å få de til å se deg fra skipet eller flyet.
Jeg bekreftet meldingen med mottatt og forstått, og plutselig var jeg en lykkelig mann. Iallfall en nesten lykkelig mann!
Tenk at skipet Ludolf Oldendorff var underveis til meg! Et uvanlig navn, jeg husker jeg så det på AIS-skjermen da jeg var sør for Newfoundland. Men jeg prøvde ikke å kontakte skipet.
Jeg lærte senere at de hadde dampet forbi meg lastet med 208.000 tonn jernmalm i retning Rotterdam, Holland. Nå var de på vei tilbake til Canada i ballast for å laste mer jernmalm. Ikke egentlig en tanker, men et enormt stort tørrlastskip.
Med redning bare timer unna følte jeg meg plutselig optimistisk - og sulten! Jeg hadde et par av Dianas vakuumpakkede dagsrasjoner bak vannmaskinen; åpnet den ene og forsynte meg med en energibrikke, et stykke fruktkake og spiste litt potetgull i tillegg.
Med mer enn to timer å vente og ingenting annet å gjøre, sendte jeg min siste melding til Facebook, Ocean Rowing Society og venner fra FOX II og takket for godt selskap. Selv om jeg var alene gjorde disse kontaktene at jeg sjelden følte meg ensom. Så måtte jeg si sorry for at det bare ble en tre fjerdedel fullført ekspedisjon. Jeg avsluttet med å si at min mangeårige drøm ikke gikk i oppfyllelse og at jeg beundret Harbo & Samuelsen mer enn noensinne.
Jeg gjorde noen korte videoopptak. Det hjalp å ha noe å gjøre mens jeg ventet.
FOX II oppførte seg faktisk ganske bra og drev medvinds med baugen først. Men hvis vi skulle bli kastet sideveis mot vind og bølger ville det nesten sikkert føre til kantring og kanskje rulling hele veien rundt, så jeg bestemte meg for å holde meg inne helt til skipet var i nærheten.
Klokka 15:40 kom det opp et lite, rødt og trekantet AIS-symbol på et fartøy ytterst oppe på skjermen. Da jeg la markøren over trekanten, kom navnet Ludolf Oldendorff opp; avstand 15 nautiske mil, fart i min retning på 11,3 knop. For en lettelse!
Wow! Oh boy! For en stor lettelse!
Om bare en times tid burde jeg kunne se skipet og deretter finne ut hvordan jeg kunne komme meg ombord, forhåpentligvis sammen med bagene hvor jeg hadde samlet alle de viktigste sakene. Jeg tok med noen våte gjenstander; Haglöfs Gore-Tex-jakke, Bergans semi-vanntette bukser og til og med et blått fleecepledd som hadde tjent meg godt. Det var lett å skylle og tørke og godt å sitte på. Det ville ikke gjøre noe om disse tingene fikk en dukkert, så jeg puttet de i den kraftige snøresekken som hadde tilhørt mitt nå tapte drivanker.
De laminerte fotografiene som Elisabeth hadde dekorert veggene med tørket jeg så godt som mulig og la de i mappen med viktige dokumenter. Noen av bildene like over køya var fortsatt godt festet, så jeg lot dem være. Jeg fant også plass til en av Dianas dagpakker, en uåpnet boks med Sun-Maid California rosiner og en boks med Stabburets makrell i tomat.
Fra byssa samlet jeg sammen min mors salt- og pepperbøsser, opprinnelig fra hytta på Veierland og mitt elskede, bredbasete uglekrus. Uglekruset fylte jeg med sokker og jeg pakket det godt inn i klær og noen fuktige saker og la de i min mors gamle Seilas-bag. Denne bagen er historisk i vår familie, den er en av flere gaver vi fikk fra magasinet Seilas etter å ha fullført jordomseilingen i 1982!
Jeg hadde gjennomgått en nær-døden opplevelse, men fortsatt var jeg en uhelbredelig, gammel romantiker opptatt av å få med saker av liten verdi. Tingene hadde tross alt vært mine trofaste følgesvenner gjennom tre kontrastfylte måneder og hadde stor sentimental verdi. Vi var her fortsatt sammen. Hvis det lot seg gjøre ville jeg ha de med når jeg måtte forlate min lille båt.
LUDOLF OLDENDORFF
Klokka var 16:55 da jeg først så skipet fra toppen av en bølge og vi fikk kontakt over VHF. Jeg sendte på den kraftige, digitale VHF-radioen og lyttet på den lille, håndholdte VHF-en. Snart var de under en kilometer fra meg, de så meg på sin AIS-skjerm, så de visste min eksakte posisjon, men kunne fortsatt ikke se meg fra brua.
Vi avtalte at jeg skulle sende opp en rakett. Jeg skrudde av toppen og lente meg godt ut av luka i det jeg fyrte av. Jeg forsøkte å gjøre det rett opp, men fra min ustabile plattform fòr den i en stor bue mot skipet. Den gikk av med en fresende lyd etterfulgt av et kraftig smell høyt oppe før det sterke, røde lyset sakte dalte ned i en fallskjerm.
Nesten umiddelbart hørte jeg nå over VHF-en at de kunne skjelne meg mellom de hvite brottene. Senere ble jeg fortalt at de umiddelbart rapporterte dette tilbake til redningssentralen i Storbritannia, og de to flyene som allerede var godt på vei snudde og returnerte til en base på Irland. Hovedgrunnen til at flyene tok av var at hvis båten min hadde kantret og blitt liggende opp-ned, lavt i vannet, ville den, med blått bunnstoff, vært nesten umulig å se fra et skip.
Det enorme skipet senket farten, men fortsatte rett mot meg. Et imponerende og skremmende syn også, for selv dette monsteret av et skip rullet fra side til side i de store bølgene. Et anker stakk ned fra runde ankerhus på hver side av baugen og minnet meg om hoggtennene til sabeltanntigeren Diego i animasjonsfilmen Ice Age. Jeg hadde et håp om at dette digre monsteret i likhet med Diego også hadde et hjerte av gull!
For hver sideveis rulling ble det presset opp ballastvann som sprutet fra lufterør langs dekk og rant som små bekker ut gjennom spygattene. Ludolf Oldendorff så mer ut som en sinna gigant i angrep enn en vennligsinnet hjelper!
Og det var veldig høyt opp fra sjøen til dekk! 18 meter ble jeg fortalt senere. Hvordan i all verden skulle jeg komme meg dit opp? Mine tanker om å entre skipet gjennom en port i skroget var helt urealistisk. Bare cruiseskip eller ferger har disse dørene, ikke frakteskip med varierende fribord som dette skipet. På en eller annen måte skulle jeg komme meg opp på det høye, rullende og sprutende dekket. Ikke ulikt å skulle ankomme toppterrassen til et 6-etasjers hus fra utsiden.
Mens skipet nærmet seg snakket vi mer over VHF-en. De fortalte at planen var å løfte FOX II opp på dekk. Dette etter at jeg var berget. Derfor var det ikke så viktig om jeg sendte bagasjen først, bare de fikk meg i trygghet. De lurte videre på om jeg var i form til å klatre opp en leider. Jeg var nok litt urealistisk da jeg svarte: Klart det, ingen problemer!
De manøvrerte nærmere slik at deres babord side var mot meg, planen var å skjerme meg for vinden. Men jeg drev av gårde raskere enn de, så de spurte om jeg kunne gjøre noe for å stoppe avdriften. For første gang på 24 timer våget jeg meg helt ut på dekk. Jeg fikk på meg redningsvesten, hektet sikkerhetslina til båten og lukket luka grundig bak meg.
Jeg løsnet de tre årene som var igjen. To var tydelig splintret, de bant jeg langs dekk på babord sid. Jeg forsøkte å skåte med den åra som så intakt ut. Men bladet bøyde seg og det åpnet seg lange sprekker like ovenfor årebladet. Også den var ubrukelig! Jeg rapporterte tilbake at jeg dessverre ikke hadde noe jeg kunne påvirke båtens avdrift med.
De svarte OK, de skulle nok klare å komme nærmere før eller senere. Jeg bant åra sammen med de to andre før jeg tømte cockpiten for vann og satte slangen tilbake på bunnventilen. Dermed kunne jeg stå tørt i bunnen av cockpiten igjen.
Det var fortsatt stor fare for å rulle over på sida eller helt rundt, jeg forsøkte å holde kroppen min lavt nede og lage motvekt hver gang rullingen begynte. Jeg oppdaget at VHF-antennen på rufftaket også var brukket. Det var nok forklaringen på hvorfor det digitale nødsignalet ikke ble sendt og hvorfor ikke skipet så meg på sin AIS-skjerm før vi var ganske nær hverandre. Egentlig var det derfor litt utrolig at jeg kunne se dem alt på 15 nautiske mils avstand.
I baugen åpnet jeg forpiggen for å se etter skader.
For et kaos!
Reservedeler, verktøy, poser med søppel, svømmeføtter og mye annet rart, inkludert små, grønne alfa-alfa- og mungbønnespirer over alt, inkludert på veggene og i det lille vannet som plasket omkring. Men verst var det at det store baugbatteriet hadde løsnet og skled fram og tilbake! Et lite sjokk å konstatere at denne tunge klumpen full av bly og svovelsyre var revet løs fra ramme og fortøyninger. Det må ha skjedd under et rundkast.
Den lange ledningen til posisjonssenderen var samlet i en rull som var festet til skottet. Den hadde også løsnet, men koblingen til senderen var fortsatt på og jeg så ikke tegn til alvorlig skade på luka eller inne i det lille rommet. Mengden vann i forpiggen var ikke problematisk.
Den ene batteriterminalen hadde løsnet, jeg tok av den andre og trakk det tunge batteriet ut på dekk, over på rekka og dumpet det i sjøen. Beklager igjen, Kong Neptun, dette var en forferdelig forsøpling av ditt hav. Å kaste bly på sjøen er det samme som å være et økosvin. Jeg var virkelig lei meg, men jeg turte ikke la den store, tunge gjenstanden forbli om bord som en løs kanon på dekk!
Ludolf Oldendorff var motvinds for meg nå. Skipets grå og røde skrog gynget og rullet i sakte bevegelser et par hundre meter unna da jeg hørte et kraftig smell og fikk se hvit kruttrøyk fra rekka. En oransje line hadde landet på vannet like ved meg, men jeg var ikke forberedt. Innen jeg fikk løsnet båtshaken var den drevet utenfor rekkevidde. Det så ut som de hadde en type rakett som skjøt ut livline. Jeg hadde aldri sett slike før, men kunne ikke unngå å tenke at de måtte være veldig kostbare. Tre raketter til fyrte de av; alle de hadde om bord, fant jeg ut senere. De to neste ble også tatt av vinden. Den fjerde var det noe galt med, den oransje lina kom ut i en stor kveil ned langs skutesida.
Skipet kjørte fram og tilbake for å få sida mer rett på meg og gi meg bedre ly for vinden. Å se dette skipet bakke inn i 6-7 meter bølger med en enorm propell som ofte pisket over sjøene med roret maksimalt over til den ene eller andre sida var litt av et syn og en skikkelig kvalitetstest!
Bakkingen, altså ryggingen, sendte kaskader av vann langs det røde skroget. Først bekymret jeg meg for at dette vil skyve meg lenger bort, men gradvis manøvrerte de seg nærmere og til en bedre posisjon. Jeg hørte og så maskinen jobbe hardt mens turtallet varierte og svart røyk drev fra skorsteinen hver gang maskinen gikk for fullt.
Avstanden mellom oss var kanskje nede i 100 m da en taustige ble senket. En mann i hjelm og oransje kjeledress holdt på med en kasteline. Han roterte den som en vindmølle og slang den i min retning. Flere ganger gikk den i vannet. Men han kveilet tålmodig opp og gjorde nye forsøk. Så hørtes et kraftig dunk i dekk. Blink! Jeg grep lina og bandt den til styrbord rekkestøtte. Så ble FOX II og jeg sakte trukket inn mot skipet.
Det store skipet raget over meg og ga meg omsider skikkelig le. Noen over meg ropte ned til meg, men jeg oppfattet ikke hva som ble sagt. Hvorfor brukte han ikke VHF-en? Et svart tau landet på meg. Jeg friga det fra riggen, tok det inn under tauene, bandt det til redningsvesten og sjekket at beinstroppene på vesten min var skikkelig festet.
Et nytt, forholdsvis tynt tau kom ned. Tid for å hente bagasjen! Jeg åpnet luka, trakk ut de tre bagene og bandt de til tauet. Jeg ropte og vinket og bagene ble trukket opp. For en lettelse! Luka stengte jeg grundig bak meg. Nå var det tid for å forlate skipet!
Neste utfordring var å entre taustigen. Den var snart høyt over meg, snart smalt den i dekk eller ble liggende å duppe i vannet mellom båtene. Det var bare så vidt den ikke hektet seg opp i riggen. Hvis jeg skulle klare å komme over på et av de trinnene måtte jeg være veldig rask og ha god balanse.
Et nytt tau kom ned; et virkelig tykt, brunt rep. Kanskje tenkte jeg ikke klart i dette øyeblikket, det kom heller ikke noen beskjeder over VHF-en. Jeg antok at dette tauet også var ment for meg siden det svarte var nokså tynt. Men planen var å taue båten etter det tykke tauet inntil været bedret seg før et mulig forsøk på å løfte den opp på dekk. Det slo meg aldri at dette er mulig; moderne handelsskip har som regel trange tidsskjema, mens Ludolf Oldendorff akkurat da hadde god tid. De hadde faktisk mange dager ekstra før skipet kunne komme til kai og ta om bord ny malm i Canada. Men det kunne jo ikke jeg vite.
Tauet var for tykt til å tres gjennom bøylen på redningsvesten, så jeg bare grep det med høyre hånd mens jeg forsøkte å få tak i taustigen med den andre. Det var komplett umulig. Båten min gikk opp og ned i 3-4 meters utslag og stigen svingte ut og inn fra skipet mens den vred seg og fòr opp og ned som en jojo. To ganger fikk jeg tak med venstre hånd og hadde den ene foten på et trinn, men jeg maktet ikke å overføre vekten min før det suste oppover igjen. Jeg var for treg.
Sokkene på overlevelsesdrakten var for store, inni hadde jeg tykke ullsokker så det var ikke mulig å få på skoene. Det var helt umulig å få et stabilt fotfeste på det smale stigtrinnet av tre. Jeg ga opp, veivet med armen og ropte just pull me up! I samme øyeblikk mistet jeg balansen og falt i vannet. Det tykke tauet ble revet ut av hånden min og dermed lå jeg mellom de to båtene. Jeg forberedte meg på å bli klemt mellom FOX II og det rullende stålskroget, men mennene på dekk innså faren og slakket tauet til robåten. FOX II drev klar av skipet og meg.
Jeg dukket helt under en gang, men stort sett lå jeg bare og fløt mens de oppe på dekk samlet sammen flere mann. Så begynte de å heise meg opp. I begynnelsen gikk det rykkevis og sakte og jeg gikk opp og ned i vannet som en stor fiskesluk.
Klar av vannet var det fortsatt mange meter igjen og jeg sank litt ned for hvert hiv oppover. Snart hørte jeg rop som koordinerte hvert trekk. Jeg pendlet ut og inn mot skroget og sideveis som en pendel mot på det røde bunnstoffet. Når jeg kom høyere opp og ble trukket langs den grå skutesida ble bevegelsene mer dempet.
Endelig kunne jeg gripe rekka og plante føttene på det grønne dekket. Jeg var fortsatt på utsiden, men nå var jeg trygg og plutselig ble jeg så helt overveldende lykkelig at jeg ønsket å bevare øyeblikket! Flere hender grep tak i meg for å dra meg inn over rekka, men jeg var så oppstemt at jeg ville bli stående en liten stund:
Stopp, stopp! La meg takke dere og gratulere dere!
Jeg fikk tatt to av de halvt dusin karene som holdt redningstauet i hånda.
En høy mann med blå øyne og hvit hjelm ved siden av utbrøt: «Herregud, du er jo gammel!»
Jeg lo: «Vel, kanskje er jeg gammel, men jeg er en veldig takknemlig og glad, gammel mann! Tusen takk, tusen takk!»
Jeg ville gjerne klemme og kysse ham, men jeg var dryppende våt, hadde fortsatt neoprenhanskene på og fikk bare gitt ham et godt håndtrykk.
TAKKNEMLIGHET, LUKSUS OG STORE KONTRASTER
Karene støttet meg mens jeg skrittet over rekka og endelig fikk plantet begge føttene trygt på det store, grønne ståldekket til Ludolf Oldendorff. Skipet er et 300 meter langt, 50 meter bredt, 208.000-tonn tørrlastskip, bygget i Sør-Korea i 2015. For en overgang: jeg var overført fra et sju meter langt fartøy til et på 300 meter!
Noen løsnet tauet til redningsvesten og med en mann på hver side ble jeg ledet akterut et stykke, deretter opp to trapper og gjennom en lang korridor til en tom lugar.
Jeg var litt ustø og trakk på venstre bein og Misha Myrza, den blåøyde Chief Officer (overstyrmann; nestkommanderende ombord) på min høyre side spurte om jeg var skadet, men da måtte jeg le igjen og forklarte at det bare skyltes vann som hadde kommet ned i venstre bein! Jeg hadde glemt å trekke glidelåsen helt opp i halsen.
Heldigvis satt min trofaste Tilley-hatt fortsatt på hodet takket være hakestroppen. Men den håndholdte VHF-radioen som var klipset til brystlommen var vekk. I en sidelomme lå mitt vanntette Olympus Tough kamera fortsatt trygt, men det var dessverre ikke før jeg var kommet inn i korridoren at jeg tenkte på å få tatt noen bilder.
I lugaren lå, til min store lettelse, de tre bagene fra FOX II.
Myrza hjalp meg av med redningsvesten og overlevelsesdrakten. Deretter fulgte luksusen av en varm dusj – den første på 84 døgn – og jeg fant noen tørre klær i den ene bagen. Misha fikk tak i noen ekstra klær i tillegg.
Jeg var litt ustø, men fullt påkledd gikk jeg selv trappen ned til offisersmessa og middag som ventet. Messemann Gerry Alcedo og kokk Gerald Bautista stelte for meg så fint både da og under resten av seilasen min ombord. Og plutselig var jeg veldig sulten!
Middagen ble avbrutt av en tur seks etasjer opp til brua for å hilse på Captain Edi Cherim, en kraftig mann fra Romania med et stort smil. Jeg fikk takket ham personlig før det kom inn en telefon fra British Rescue Centre, som jeg også takket og lovpriste.
Og så ringte Diana. Jeg fikk en stor klump i halsen da jeg hørte stem
men hennes. Men hun elsket meg heldigvis fortsatt og var glad jeg overlevde med bare mindre skader. Jeg måtte ikke bekymre meg så mye over tapet av båten, sa hun. Tauet som slepte FOX II langs sida hadde røket og det som hadde vært mitt flytende hjem så lenge var allerede langt bak oss.
Tilbake i offisersmessa ble det mer mat etterfulgt av iskrem og en kopp te.
I lugaren min beundret jeg toalettet, denne vidunderlige oppfinnelsen som bare krever et trykk på en knapp for å få det til å fungere, en vask med en kran som produserte varmt vann
bare ved å vri litt på et håndtak, for ikke å snakke om en ren, tørr, bred og nesten stillestående køye med lampe over!
Skjønner folk egentlig hvilke luksusartikler de omgir seg med i dagliglivet? De som tar slikt som en selvfølge kunne trenge et par måneder alene på havet i en liten robåt!
Jeg svevde fortsatt høyt på en sky av adrenalin og endorfiner mens jeg sorterte alt jeg hadde fått med meg om bord. PC og iPad virket og sto alt til ladning, det samme med de to kameraene. Alle foto og videoopptak var intakte. Dagboka, passet og andre viktige dokumenter, samt bilder og korthilsener lå spredt til tørk utover bordet og sofaen. Jeg hadde på meg nesten alle de tørre klærne mine, resten lå i to hauger: en for fuktig og en for vått.
Overlevelsesdrakten har et tykt, innvendig for som hadde beskyttet meg godt under redningen. Å få det løsnet og klar for vask var en puslete prosess, men snart hadde jeg første lasset klart for vaskemaskinen i offiserenes vaskerom i etasjen over.
Nå var det mørk som i en sekk ute. Jeg gikk alle trappene opp til brua og pratet lenge med de to som hadde vakt og beundret alle skjermene og elektronikken de var omringet av.
De to beskrev hvordan operasjonen hadde vært litt av en utfordring. På rolig hav bruker det store skipet 45 minutter på å gjøre en full sirkel, så da de ikke kom nær nok på første forsøk, var det å snu og prøve på nytt ikke et alternativ. Da ville de antagelig miste meg av syne, så de valgte å kjøre fram og tilbake med vind og bølger rett inn på tvers.
De har en liten, åpen redningsbåt ombord under en kran på babord side, men med den voldsomme rullingen og de store bølgene ville det vært livsfarlig for mennene som må være med ombord å forsøke å sjøsette den.
De bekreftet at vi hadde blitt truffet av en storm av uvanlig styrke for årstiden. De estimerte bølgene til 10-12 meter og målte vindstyrke opp til 30 m/s – sterk storm! 2-3 m/s mer og det ville vært en orkan. Ikke rart jeg ble kastet omkring som en rugbyball!
Noe av stresset som offiserene på et skip i en slik situasjon opplever skyldes muligheten for å mislykkes. Hva om jeg hadde blitt alvorlig skadet eller kanskje drept under redningsaksjonen? Med faren for at det snart ble mørkt var operasjonen også et kappløp med klokka.
Kommunikasjonen med meg fungerte ikke ideelt da de bare hadde VHF-radio på brua. Chief Officer Myrza nede på dekk hadde en håndholdt radio som han snakket med brua gjennom, men ikke direkte med meg. Oppe på brua var de opptatt med å manøvrere sin svære, rullende koloss til en bedre posisjon motvinds og nærmere meg. Det var en krevende prosess for mannskap, maskin og ror og antagelig årsaken til at de ikke husket å informere meg fortløpende.
Jeg gikk ned igjen til min nye og komfortable lugar med en haug med kjeks, yoghurt og annet snacks. Noe, som boksen med rosiner, hadde kommet sammen med bagasjen min.
Det var tid for å plastre mindre skrammer og kutt på armer og bein. På skinnleggene hadde jeg allerede flere plasterlapper. En flenge over høyre håndledd fra et par uker siden hadde ennå ikke grodd ordentlig. Det dype kuttet i hodebunnen hadde blødd litt mer da jeg dusjet, men det stoppet fort og jeg lot det være udekket. Jeg hadde også noen blåmerker på nesa, på leppa og rundt om og var generelt litt mørbanket, men ikke nok til å trenge noe smertestillende. Fysisk sett hadde jeg sluppet lett fra marerittet. Ikke verst for en 70-åring, tok jeg meg i å tenke. Ellers hadde jeg gått fra tynn til mager, jeg veide 72 kg mot normalt 79.
Det var 36 timer siden jeg sist sov, men før jeg køyet ville jeg prøve å tenke gjennom alt som hadde hendt i det mest dramatiske døgnet i mitt liv.
Fra jeg sendte opp raketten og til jeg sto på dekket til Ludolf Oldendorff tok det omtrent en time og førtifem minutter. Ettersom jeg rekapitulerte dramatikken de siste timene på FOX II ble jeg plutselig klar over at jeg hadde glemt å ta slangen av igjen i cockpitdørken. Hadde vannkranen stått åpen, ville vannet i cockpiten holdt seg under stedet hvor det lekket inn til kahytten. Nå var det bare et spørsmål om tid og dårlig vær før nok vann ville lekke inn til å kortslutte batteriene under køya og i neste omgang få båten til å bli liggende opp-ned etter en kantring.
Men jeg visste at synke ville FOX II ikke. Med mindre den ble hardt skadet i kollisjon med skip eller skjær.
