Trikk nummer fem i Vladikavkaz
Hvilken nasjonalitet, spør drosjesjåføren, underveis fra flyplassen iVladikavkaz til hotel Vladikavkaz, beliggende i Vladikavkaz sentrum. - Norvezhskiy, svarer jeg. - Du er den første passasjeren jeg har møtt fra Norge. Hyggelig åmøte en viking. Men hvorfor i all verden kommer du til Vladikavkaz? Det er ingenting å oppleve her. Ingenting skjer, og lite å se. Du må ha bommet på reisemålet, reist til feil sted, sier han når han forlater meg utenfor hotellet.
Men jeg hadde ikke bommet på reisemålet. Jeg ønsker å se en del av Russland, utenfor "the beaten track". Derfor Vladikavkaz, hovedstaden i den russiske republikken Nord-Ossetia, beliggende i den nordlige delen av Kaukasus. I sør grenser republikken til Georgia. Det er daglig flyavganger mellom Moskva og Vladikavkaz, samt gode togforbindelser.
Etter å ha sjekket inn i rommet i syvende etasje, med praktfull utsikt over Terek-elva og Mukhtarov moskeen, er det på tide å utforske Vladikavkaz. Byen hvor ingenting skjer og hvor det er lite å oppleve, i følge drosjesjåføren. Men så grundig feil tok han, sett fra en nordmanns synspunkt.
Med sine vel 300 000 innbyggere, byr Vladikavkaz på vakre kirker, museer, teatre, opera, parker. Og nydelig arkitektur, spesielt i hovedgaten Prospekt Mira. Her syder det av folkeliv i den lange gågaten. Restaurantene ligger på rekke og rad. Midt i Prospekt Mira ligger en flere hundre meter lang park. Langs parken skramler og rister byens klenodium - bytrikkene - seg på frem på et spor som forlengst har sett sine beste dager. Klenodiumet må utforskes.
Jeg hopper på trikk nummer fem. Hos den kvinnelige trikkeføreren med steinansikt betaler jeg 13 rubler (ca. en krone) for billetten og lar det stå til. Trikken kommer raskt opp i fart på det nedslitte sporet og slinger fra side til side. Passasjerer som ikke har fått sitteplass er tydeligvis vant til å bli kastet sidelengs. Alle setter "sjøbein" og som et mirakel klarer de fleste å holde seg i loddrett stilling. Trikken stopper. Folk går av, folk kommer på, samt en morsk dame med en grå veske hengende over høyre skulder. Det er tid for billettkontroll! Med myndig mine sjekker hun billettene.
Hvor i svarte er min billett, grubler jeg. Finner den ikke i farten og begynner å kaldsvette. Hva venter meg nå, dersom billetten har forsvunnet? Fengsel og deportering til Sibir? Nå står hun foran meg og
stirrer. Og stirrer. Og stirrer. - Billett! Billett, knurrer hun. Og der, som et mirakel finner jeg billetten i venstre skjortelomme. Triumferende gir jeg henne billetten. Hun river litt i billetten og svaier videre, mens trikken gynger fra side til side. Jeg puster ut, nyter utsikten og betrakter passasjerene. Dette gir mersmak. I et par dager hopper jeg på og av trikk nummer fem. Og hver gang er det nye opplevelser.
Historien fra en spennende reise i naborepublikkene Ingusjetia og Tsjetsjenia må vente. I denne omgang vil jeg dele mine opplevelser, i form av bilder, fra bytrikken i Vladikavkaz og de nærliggende omgivelsene. Der hvor folk hevder at det ikke skjer noe - se da etter den lille detaljen i det store rommet. Som for eksempel å ta en tur om bord i trikk nummer fem i Vladikavkaz.
