Oslo – Ålesund på et altfor hardt sykkelsete

Etter å ha gjennomført ild-prøven forrige sommer hvor jeg for første gang var med på en lang sykkeltur, Oslo – Kristiansand, hadde jeg også denne sommeren i et svak øyeblikk sagt ja til å bli med på årets tur. Turen skulle gå vest- og nord-over, over noen vannskiller og dalstråka innafor...

Turen fra Oslo sentrum opp til Nittedal gikk veldig greit i den nye snertne bilen min. Bagasjerommet var fylt opp med sykkeldrakten jeg fikk av Thor i fjor for min første store innsats, en bærepose med XL1 og Ginseng. Jeg var klar!

Været var fortreffelig og gutta sto klare med sykkelen jeg skulle låne for årets eventyr. Jeg har fremdeles ikke greie på sykler, men dette var noe spesielt, det kunne til og med jeg se – og føle! For det første var den så lett at jeg kunne løfte den med to fingre, og hjulene var ikke bredere enn lillefingeren min. Alt var smalt, strømlinjeformet og effektivt. Her var ikke et gram for mye, bortsett fra de få kiloene jeg hadde lagt rundt midjen i løpet av vinteren – og jeg gledet meg til å ta fatt. Vi vinket adjø til fremmøtte lokale fans, og følgebilen med vår faste sjåfør Alan stakk av gårde i forveien med bagasjen vår. En ny ting av året var at jeg hadde fått sykkelsko som skulle klikkes inn på pedalene, og de andre ertet meg med at ’det kommer du til å glemme når vi stopper, og så går du på trynet!’ Vel, skal man først gå på trynet er det vel tryggest å gjøre det når man står stille.. tenkte jeg.

For en drøm å sykle på ordentlig utstyr! Flere ganger var jeg så overmodig at jeg gikk opp i ledelsen og trakk de andre etter meg. Dette var ingen sak. Og jeg som kanskje hadde gruet meg bittelittegranne..?

Bak meg lå to som var med på turen i fjor, Thor Haraldsen, the grand old man innen sykkelverdenen i Norge og arrangøren av denne turen, og bak ham hans faste følgesvenn og nevø Kjell. Ny av året var unggutten Aron.

Vi tråkket oss lekende lett gjennom Gran og Brandbu, hadde lunch ved en veikro hvor vi svarte nonchalant at vi hadde tenkt oss en tur til Ålesund da noen turister spurte hvor vi skulle. Utpå ettermiddagen nærmet vi oss Dokka og målet for dag én. Hytta til Thor. Noe av overmodig-heten min var borte da vi trillet inn på tunet. Det hadde blitt 110 kilometer første dag, og det var deilig å strekke ut beina og massere den litt såre bakenden min.

Alan, som ikke bare er sjåfør, men også sjefskokken vår, hadde tryllet frem noen fete biffer med tilbehør og noen duggfriske øl som glimtet mot oss i solned-gangen. Det ble behørig skrevet, og ikke minst tegnet, i hytteboken og vi nøt den varme sommer-kvelden på terrassen. Dette var livet. Gode kamerater, deilig natur og tilfredstillelsen av å ha tilbake-lagt et godt stykke arbeide. Praten gikk lett og latterbrølene våre rullet ut over den speil-blanke Rands-fjorden.

Neste dag kom med like fint vær. Vi startet dagen med en veldig lang motbakke og hadde en liten rast før vi trillet ned i Aurdal. Jeg kunne egentlig ha avsluttet dagen her, men Thor bare smilte og oppmuntret meg med at ’..vi er snart halvveis..’

Jeg bet tennene sammen og mens de andre lo og småpratet seg i mellom på veien mot Fagernes var jeg på en overlevnings tur. Det er mulig at Fagernes er fager, men det la jeg aldri merke til, og da vi syklet langs Vangsmjøsa var jeg så sår i baken at jeg sto å syklet det siste stykket.

I fjor var jeg utstyrt med et litt brede gel-sete og det passet baken min utmerket. Årets sykkel hadde et smalt, knallhardt sete som gnog seg inn på innsiden av rumpeballene mine. Og den kulemuskelaturen syklister har utviklet der bak, har dessverre ikke jeg, med det resultat at slike seter gir meg gnagsår. Litt sink-salve og en god natts søvn vil nok gjøre underverker, tenkte jeg der jeg satt og nøt solnedgangen, den overveldende norske naturen og Alans hjemmelagede lasagne.

Den eneste fordelen med lange, sugne oppoverbakker er at man kan stå og trå, og da sparer man stumpen sin. Gnagsårene var ikke blitt noe bedre og det var smertefull å sitte på sykkelsetet. Etter en drepende lang stigning passerte vi Tyinkrysset og sto på toppen av Fillefjell. Været var like uforandret vakkert og vi hadde en stor naturopplevelse på de svingete veiene ned mot Borgund stavkirke. En rask lunch utenfor denne vår kanskje vakreste trebygning og vi var på vei mot Lærdal og Lærdalsøyri med elven brusende på den ene siden av oss og den gamle pilgrimsveien på den andre siden. Norge er et vakkert land!

Alle som liker å sykle burde ta seg ferieturer på sykkelen. Det å kunne stoppe ved en vakker foss, stikke innom en gammel kirke eller ta frem fotoapparatet og feste noe av skjønnheten til film er noe man ikke kan gjøre med et startnummer på ryggen. Det å kunne ta seg tid til å oppdage hvor rik natur vi er omgitt av, det å skape minner man kan kose seg med resten av livet – er noe du bør gjøre.

Vi hadde fått leiet oss et lite hus for natten på Eri gård. Her var det TV, så vi fikk med oss litt av Tour de France til middagen og kveldspilsen. Huset var eldgammelt og lavloftet. Og de lave dørene mellom rommene hadde gitt de fleste av oss små og store kuler i pannen før vi gikk til ro den kvelden.

Neste stopp Sogndal. Vi hadde nå syklet helt til vestlandet, og der gikk grensen for rumpeskinnet mitt. Jeg hadde nå to åpne sår, og klarte ikke lenger å sitte på setet. Litt slukøret måtte jeg krype inn i følgebilen og fortsette reisen derfra, men jeg var fornøyd med innsatsen. Neste år skal jeg finne frem gel-setet og stå løpet helt ut!

Den nydelige fjellovergangen ned mot Fjærland, bremuseet og Bøyabreen ble passert i fin stil. Jølster, Skei og Byrkjelo og inn på en litt luguber campingplass i Sandane. Alans hemmelige paella-oppskrift reddet kvelden!

Nå ble dagsetappene avbrutt av små fergeturer, og noen små regnskyll. Nordfjordeid, Volda og overnatting på hotell i Ørstad. Skikkelig luksus, med vasking og tørking av tøy! Den siste etappen var så flat, kort og behagelig at vi tok en avstikker fra Ulsteinvik og ut til Flø. Et usedvanlig vakkert landskap med sandstrender, høye fjell og vidt utsyn. Så fulgte i rask rekkefølge Hareid, ferge til Spjelkavik og plutselig var vi fremme i Ålesund.

597 kilometer var tilbakelagt. Vi spanderte på oss hotellrom helt nede ved vannkanten og oppdaget til vår glede at det var båtfestival rett utenfor vinduene våre. Hele byen yret av folk og ungdommer. ’Idol’-gjengen var også på besøk, så elleville fjortiser sjokket hylende gjennom gatene og skrek ’Kurt – Kurt!... Nei, David - David!’

Det deilige ved en slik tur er å ha med en romslig følgebil. For det første kan én som ikke liker å sykle være med som sjåfør, dessuten tar han bagasjen og gir syklistene en lettere tur. Vi fikk stablet syklene inn i laste-rommet og vendte nesa hjemover. På den måten fikk vi turen vår i rask reprise og i omvendt rekkefølge. De forskjellige opplevelsene vi hadde hatt bare noen dager tidligere ble gjenopplevet og vi spikret minnene godt fast.

Jeg kan ikke få understreket det sterkt nok – Ta deg en tur! For hvis en som jeg kan være med på dette... da kan du også!

#1Public