Jeg er nok ikke alene om å ha en uforklarlig dragning mot et sted man aldri har vært. En trang til å vende tilbake, liksom, til noe som føles så kjent. Mitt sted helt fra barnsben av, var USA’s sydvestlige områder. Så, i voksen alder fikk jeg gjentagende anledninger til å kjøre rundt på det meste av vegnettet i Arizona, New Mexico, Nevada og Utah. Alene, og med timene og dagene helt og holdent til min egen disposisjon. De som har vært i dette området, kjenner de endeløse, rette veistrekningene som tegner seg framover mot fjellkjeder og klippeformasjoner i horisonten, de steile og butte stenformasjonene hvor rester av jordskorpa ble presset opp på høykant for millioner av år siden, søylene, stenbroene og den vekslende kaktuskledte ørkenbunnen, bare avbrutt av furuskogsbelter og canyon’er.
Painted Desert strekker seg over store områder nord for Winslow.
Denne gangen hadde jeg kjørt fra Tuba City, via Second Mesa og var på veg mot Winslow. Her i Navajoland var det langt mellom de spredte bosetningene, og de få bilene på vegene var uten unntak godt brukte pickup’er. Etter å ha kjørt noen kilometer sydover fra Second Mesa ser jeg en skikkelse sitte på noe i vegkanten et stykke foran bilen. Da jeg nærmer meg, reiser skikkelsen seg opp og blir til en ponchokledd indianer som strekker en haikehånd fram mot meg. Jeg setter ned farten, nøler litt men stanser et par meter foran haikeren. Det et en ung mann, med sort, langt hår under en smalbremmet hatt. Han hadde sittet på en tøysekk, sikkert lenge. Han nøler like tydelig som det jeg hadde gjort, men så kommer han bort til bilen og åpner passasjerdøra forsiktig. «Winslow?» spør han usikkert. Jeg bekrefter og gjør en bevegelse mot passasjersetet. Han legger sekken på gulvet foran seg og setter seg inn. Jeg kjører videre. Han synes litt ukomfortabel og gransker meg med et skrått blikk. Hvit mann i nyere Cadillac var nok ikke et vanlig innslag på vegene her. Indianeren var ingen smalltalk’er. Det er ikke jeg heller. Vi vekslet ikke mange ordene de første kilometerne. Men etterhvert kom samtalen forsiktig igang. Jeg ble slått av hvor gebrokkent amerikansk han snakket. Han het Tony og skulle på en opptaksseremoni hos familiens øverste klan i Winslow. Han skulle bli sjaman.... Jeg oppdaget til min undring at samtalen var blitt personlig og fortrolig. Jeg fortalte at jeg kom fra Norge, at jeg kjørte rundt i disse områdene, ofte på måfå, så ofte jeg kunne, og at jeg alltid hadde følt en underlig tilhørlighet til disse stedene.
Selv de fjerne, små vegene er brukbart skiltet. Her ved et T-kryss hvor en grusveg fra Tuba City treffer hovedvegen
mellom Second Mesa og Winslow. Sjamanen som haiket stod noen minutters kjøring fra krysset.
Tony lyttet interessert. Han svarte ikke, men lente seg mot passasjerdøra og gransket meg med sorte øyne. Jeg følte meg nesten utilpass. Terrenget steg mykt foran oss, og vegbanen tegnet et snorrett, grått spor på den gulhvite grunnen og forsvant over den flate åsryggen noen hundre meter foran oss. Da bød Tony meg å stanse bilen. Det var en fasthet i stemmen hans som gjorde at jeg svingte inn på vegkanten og stoppet.
«Why?»
«Close your eyes. Imagine we drive over that hilltop. Tell me what you see on the other side..»
En misplassert og helt unødvendig tanke om at nå blir jeg robbet, kom og gikk. Jeg lukket øynene. Og fikk et krystallklart bilde opp i hodet som der og da var så naturlig og ekte. Tony spurte meg hva jeg så. Jeg åpnet øynene igjen og beskrev hvordan terrenget helte svakt nedover før vi kom ut på en lang slette med en takkete fjellkjede i en fjern horisont. På høyre side av vegen et par hundre meter foran oss var det to kjegleformede sandstensformasjoner og på venstre side av vegen, omtrent tvers overfor de gulhvite formasjonene, strakte en mørk, klippelignende formasjon seg noen titalls meter opp fra grunnen. Veggene var steile og ganske glatte, grunnflaten så rektangulær ut og toppen ganske flat.
The Saddle- klippen der Navajo-gutt blir til mann når han kan klatre opp til toppen uten hjelp.
Tony svarte ikke annet enn «Drive..!» og lente seg tilbake i setet. Jeg satte bilen i gear og vi kjørte oppover mot åsryggen foran oss. Det var rart, men der og da var jeg slett ikke spent på hva jeg ville få se når vi passerte toppen. For landskapet som åpnet seg var akkurat slik jeg hadde fått et bilde av i hodet der vi hadde stått. Tony smilte svakt og forklarte med rolig stemme at de to kjegleformede formasjonene til høyre hadde det indianske navnet for kvinnebryst. En ung, forelsket mann som klatret opp på toppen på en av dem ved fullmåne ville få sin hjertes utkårede. Fakta. Formasjonen til venstre het «the Saddle»- rett og slett på grunn av formen. Og å klatre opp på den var ett av kriteriene for å gå fra gutt til mann hos hans folk.
Først etter en liten stund tok jeg inn over meg hvor absurd denne hendelsen var. Men Tony var klar: «You have lived here before. You have been one of us, I can feel it..” Hva skulle jeg si? Ord ble liksom så tomme. Hadde jeg opplevd en form for tankeoverføring? Eller....? Vi kjørte gjennom Painted Desert hvor Tony fortalte sagn om hendelser fra tidligere tider med en selvfølgelig stemme. Han pekte på Sunset Crater i det fjerne og forklarte at alle verdens folk hadde kommet ut av krateråpningen, fjellet var vår felles mor.
Sunset Crater i horisonten. Etter troen til Navajoene - og Hopiene - skal vi alle slekte fra mennesker
som kom ut fra toppen og vandret ut på kloden i forskjellige retninger.
Da vi nærmet oss Winslow, rotet Tony rundt i sekken sin og fisket opp noe han gav til meg. Noe hardt, pakket inn i sølvpapir. Han forklarte at det var en tørket rot som gav god kontakt med åndene når man tygget på den, han hadde mer til eget bruk under seremonien.
Jeg slapp ham av i utkanten av Winslow og sendte en tanke til Eagels’ hit Take it easy. Tony bøyde seg inn i bilen før han lukket pasasjerdøra, smilte bredt og sa « You are our brother. Our spirits shall guard you.» Så ble han borte, og en stund senere begynte jeg å lure på om jeg hadde hallusinert det hele. Men klumpen pakket i sølvpapir som lå på passasjersetet sa noe annet.
Jeg åpnet den aldri. Tenkte å ta den med hjem som en suvenir. Men erkjennelsen av at roten som gav kontakt med åndene kunne bety trøbbel om den ble oppdaget på en flyplass, gjorde at jeg slapp den ned i en søppelkurv på Sky Harbour, Phoenix.
Jeg har ikke vært i Arizona etter den gangen. Men fra tid til annen føler jeg en underlig lengsel ... Hjemlengsel?