Dass. Dassen!
Det forbudte ord.
Dass! Som vi skrålte, der vi løp gatelangs hjem fra skolen. For plutselig var det lov å bruke dette forbudte ord, og det i alles påhør. Vi hadde lært om den store dikterprest Petter Dass den dagen, mannen bak det mektige epos Nordlands Trompet.
Petter Dass, dassen!
Ragnar under seil!
Dette viltre barndomsminne renner meg i hu, der jeg styrer min seilbåt Northern Quest langs Helgelands spektakulære og forrevne kyst, for det var her Petter Dass hadde sitt virke som prest på 1600-tallet, først på Nesna litt nord for Sandnessjøen, siden på Alstahaug, litt syd for samme by. Og som prest Dass får jeg lyst til å stemme i, slik han gjør i de første verselinjene av Nordlands Trompet:
Vær hilset, I Nordlands bebyggende Mænd
Fra Verten i Huset til trælende Svend,
Vær hilset, I Kofte-klæd Bønder!
Ja, samtlige saa vel ud til Fiære som Field
Saa vel den der bruger med Fisken paa Gield
Som salter Graae-Torsken i Tønder.
Solnedgang over Træna
Og der glir jeg, da, for bedagelig akterlig vind opp gjennom sundet med Torghatten til babord og Brønnøysund til styrbord, før jeg med de mektige Syv Søstre som kulisse tar meg forbi Tjøtta og Petter prests gamle kirke på Alstadhaug. Til jeg etter min lange seilas fra Oslo når Nesna en gang i oktober, der jeg finner vinterkvarter for båt og mann.
Etter en vinter med mørke, kuling og snø og regn om hverandre kom april med lys og vennligere vær. Jeg fikk båten på slippen og gjorde vårklart, før jeg seilte meg ut mellom øyene til overdådige Træna i et vær så strålende at folk her omkring ikke kunne huske å ha opplevd maken på denne tiden av året. Stekende sol og 20 grader oppunder polarsirkelen i april, slå den!
Hva mon de mennesker går glipp av, som ikke får oppleve slikt?
Et nervepirrende opphold på slippen
Det var etter en såkalt plutselig innskytelse jeg fant på å seile nordover. Egentlig hadde jeg bare tenkt meg rundt Lista og litt oppover Vestlandet, men så, ved kai i Egersund, fôr det gjennom meg: Hvorfor ikke fortsette mot nord når jeg først var i gang? Og så la båten ligge over vinteren der oppe et sted, til seilasen kunne gjenopptas året etter? Her hadde jeg seilt Stillehavet rundt et par-tre ganger, og til slutt hele jorden rundt, men hadde jeg noen gang seilt langs de nord-norske kyster?
Alia iacta est, som Cesar sa da han krysset Rubicon. Terningen var kastet, og jeg kastet den i Egersund.
Denne sjøreisen har vel også med det å gjøre at jeg etter å ha fartet så vidt omkring, sett så mange land og byer, så mange mennesker og kulturer, er det først og fremst Norge som nå står mitt hjerte nærmest når jeg skal velge reisemål. Den naturen Petter Dass skildrer så mektig i Nordlands Trompet er likevel bare halve gleden ved å befinne seg i hans land. Like stor er gleden over møtet med de menneskene som bor her. De er åpne, generøst gjestfrie og ikke minst hjelpsomme skulle det være noe. Og på nærmest himmelsk vis kan de også banne, språket under De syv søstre er som den frodigste kjøkkenhage.
Når jeg i løpet av mai setter seil for alvor, har jeg fortsatt mye å ”oppdage” her på Helglandskysten, før jeg setter kursen mot Lofoten, Vesterålen og kanskje også Senja.
Testing av nye seil ved brygga på Nesna
Og så til spørsmålet jeg får ofte, og som jeg også stiller meg selv: Blir jeg her oppe med båten i et år til?
Til det kan jeg ikke svare annet enn - den som visste det.
PS. I det jeg skal sende denne epistel, banker det heftig i dekk. Jeg stikker hodet ut av luka, og der står han, den trauste fisker jeg er blitt så godt kjent med gjennom vinteren. Blant folk her på Nesna går han under navnet kveitekongen, ingen fanger så mye kveite som han.
- Her, sier han og rekker meg to flotte kveiteskiver.
Det er sånn det er, her i Petter Dass-land.