Innseilingen til Røst, denne ytterste lille øy i Lofoten, er spekket med holmer, skjær og lumske båer. Men leden er godt merket med staker og fyr. I tillegg byr farvannet på nok et navigasjonsmiddel: lukta.
Lukta av tørrfisk.
Grimaser.
Den river deg i nesa lenge før ankomst, i den grad at du kan styre etter den. De som husker Mosselukta synes nok den kunne være fæl, men tro meg, lukta på Røst er verre. For den svir bokstavelig talt i neseborene.
Men slik folk i Moss påstod de var stolte over lukta den gang M. Peterson & Sønn ennå produserte cellulose, slik finnes det også en stolthet over tørrfisklukta på Røst. En lukt som åpenbart gir en slags følelse av identitet. Eller som de også sier på Røst: «Det lukter ikke tørrfisk. Det lukter penger.»
Jeg kom dit en dag i siste halvdel av juni i år. Jeg befant meg på en odyssé jeg lenge hadde drømt om, men aldri fått gjennomført. Jeg seilte i områdene rundt polarsirkelen, som jeg etter hvert yndet å si. Med start på Nesna på Helgelandskysten, der jeg hadde hatt båten liggende i vinterdvale etter å ha seilt opp fra Oslo sommeren 2018. Med steder i Lofoten, Vesterålen, Andøya, Senja, Steigen og Salten som nye mål.
Regatta. Jeg seilte mannskap på en fembøring, og siden vinden uteble en stund, fikk vi love til å bruke årene.
Om værgudene ville.
Og de ville! Sjelden har vel Nordlandssommeren vært så vakker som i år. Det evige lyset, for der nord er det jo ikke natt sommerstid. De milde briser, for som jeg lærte, på denne tiden av året opptrer kuling sjeldnere i disse nordlige farvann enn langs sørlandskysten og i Skagerrak. Den forrevne kysten, med fjellkjedene inne på fastlandet, eller kanskje enda mer spektakulært, nunatakene ute på øyene. Og ikke minst – de herlige menneskene, med deres ubegrensede gjestfrihet, og hjelpsomhet, skulle det være noe. Og samtidig – fraværet av det arrogante, egosentriske og ofte hissige båtfolket du så ofte støter på i Indre Oslofjord, eller innafor Drøbak, som det også heter.
Velkommen til tørrfiskens rike.
Jeg ble på Røst i noen dager, leide sykkel og syklet omkring. Mellom de mange fiskehjellene som stod så langt øyet rakk, der torsken hadde hengt til tørk i tre måneder. Innhøstingen, om jeg kan kalle det for det, var i gang. Sterke karer hektet tusenvis tørket fisk av trestokkene og stuet dem i vogner trukket av traktorer. Lukta satt stadig i, men etter hvert merket jeg ikke så mye til den. Om jeg ikke ble glad i den, ble jeg jo vant til den.
Hva jeg spiste til middag på det lokale hotellet? Grillet tørrfisk, selvfølgelig. Nam.
Av dagens fangst. Uer og sei.
Til Røst kom jeg seilende over Vestfjorden fra Myken, et lite utvær rundt 50 nautiske mil nede i sydøst. Der, i klyngen av små hus hvor tærende vær og vind hadde satt sine spor, hadde den nye tid funnet feste etter at det historiske fisket motstrebende var kommet til veis ende. Den nye tid? Ja, det må vi jo kunne kalle det etter at et moderne destilleri hadde etablert seg i lokalene til det gamle fiskemottaket.
Nå var det ikke mangel på fisk som hadde gjort slutt på fisket, men uveisomheten. Myken lå for ensomt til, for langt unna alt. Enklere da med et destilleri, som produserer – ja, hold deg gjerne fast – som produserer whisky og gin!
Myken ligger langt ut i havgapet i Nordland fylke. Foto: Myken Destilleri
På stedet kunne jeg til nød få en smaksprøve, om jeg samtidig betalte et par hundrelapper for omvisning i destilleriet. Men ville jeg ha mer, og det ville jeg gjerne, for godt smakte det, - da måtte jeg nok ta veien om et vinmonopol. De som vil vite mer om Norges største whiskyprodusent, som de kaller seg der ute i havgapet, kan gå inn på www.mykendestilleri.no
Det hører forresten med til historien at Dagens Næringsliv gav Myken Gin toppkarakter. Destilleriet skryter av at de utelukkende bruker urter som finnes på Myken i produksjonen. Det gir en særegen smak som avisen åpenbart lot seg besnære av.
- Enebæret også, spurte jeg; jeg hadde ikke sett noen enebærbusker på øya.
Da hadde jeg nok ikke sett godt nok, fikk jeg vite. Noen busker fantes nok, men, måtte de innrømme, mesteparten av denne helt avgjørende ingrediensen for at brennevinet i det hele tatt kan kalles gin, måtte importeres. Men ikke langveis fra, sa destillatøren, som for å unnskylde seg. Han pekte mot noen øyer lenger inn mot land.
Kystverket har markert Polarsirkelen på behørig vis.
I skrivende stund er jeg tilbake i Oslo. Båten har jeg på ny lagt i vinteropplag bak moloen på Nesna. Jeg kan altså si av erfaring, at der ligger den trygt, «overvåket» som den blir av gode venner.
Jeg har, dessverre kan jeg vel si, oppdaget Nord-Norge først sent i livet. Jeg har nok vært der tidligere også, men da mest i jobbsammenheng. Og da måtte jeg jo konsentrere meg om jobben, uten å få med meg alt det andre.
Jeg gjentar det gjerne: Jeg har reist viden omkring i verden, og jeg reiser fremdeles, men nå mest i Norge, og aller mest der nord.
Makan finnes jo ikke.
Røst er også lundefuglens rike.