Søk

Det glemmer jeg aldri:


Tilfeldighetenes uforutsigbare spill i nåtid – og fortid

Hele mitt liv har vært preget av tilfeldighetenes uforutsigelige spill – mest på godt og litt på ondt. Jeg inviterer herved mine trampebrødre til å bli med på en opplevelse som verbalt synliggjør mine visjoner. Dermed må vi gå langt tilbake i tid.

Det er midt på dagen og stekende hett. Svettedråpene pipler uavbrutt ut av kroppen som klærne klistret seg til. Endelig kommer ettermiddagen, solen demper sin intensitet mens jeg rusler rastløst omkring i uteområdet ved Hotel Inter Continental i Peshawar i Pakistan. Omgivelsene er preget av turistifisert, men begrenset eleganse, en helt annen virkelighet enn den jeg har erfart de siste dagene. De har vært svært så intense i og ved denne byen nær grensen til Afghanistan.

Året er 1985. Den sovjetiske okkupasjonen av Afghanistan er ennå ikke avsluttet. Derfor befinner fotograf Bjørn Fjørtoft og jeg oss i grenseområdet mellom to asiatiske land, hvorav det ene er i krig.

Bjørn og jeg er slitne. Våre hoder er fulle av inntrykk preget av dramatikk, fattigdom – og krig. En verden der håp og optimisme er nesten usynlige begreper i tidens horisont. Jeg må rydde plass i bevisstheten for å forberede meg på nye og dyptgripende skjebner som vil trenge seg på, ikke minst under intervjuet jeg snart skal ha med en ung flyktningegutt. I går foreslo jeg derfor for Bjørn at vi skal bruke morgendagen til å slappe av, og kanskje ta en dukkert i poolen som ligger i haven, side om side med hovedbygningen.

Jo, tiden er inne til å samle krefter i tiltalende omgivelser. Kolossen av et imperiehotell, som vi bor på utenfor sentrum, inviterer til lediggang.

Skrekkscenen ved poolen

Vi har våre rom i 5. etasje. Jeg stikker innom Bjørn for å spørre om vi skal ta en dukkert i poolen før middag. Han nikker halvinteressert der han sitter og tukler med sin ene Nikon, og nyter stillheten som har vært fraværende i dager og uker. Jeg sier jeg er straks tilbake og stikker ned i resepsjonen for å sikre oss mer lokal valuta før vi skal bade. Der finner jeg frem en håndfull dollar og bytter dem mot rupee. Inngangen til poolen ligger bak resepsjonen. På motsatt siden en stor hall og to glassdører som er hovedinngangen til hotellet.

Jeg får mine rupee av den elskverdige damen i kassen, er i ferd med å stikke dem i lommen da jeg plutselig hører illevarslende bråk fra pool-området. Et skingrende, nesten hysterisk kvinneskrik.

1978-79 Khyber intercontinental hotel Peshawar

Min medfødte nysgjerrighet driver meg til poolen der jeg blir stående og måpe sammen med en håndfull gjester som har slått seg ned på solsengene. Scenen er uvirkelig. En høyreist og fullskjegget mann har grepet tak i det røde håret til en europeisk utseende kvinne, og drar henne med seg langs poolen i retning av en bakgang til venstre for hotellet. Kvinnen trekkes etter ryggen mot de ruglete terrasseflisene, og hun skriker av redsel og smerte. Det er som svarte! Hva er det som skjer? Jeg har tidligere observert at det foran hovedinngangen er en parkeringsplass som antakelig kan nås fra bakveien rundt hotellet. Løper forbi resepsjonen der betjeningen virrer rundt og det er tilløp til kaos, og passerer gjennom vestibylen. Kommer meg ut gjennom glassdørene i fronten, og blir stående alene midt på den brede steintrappen med 3-4 trinn. Herfra har jeg har full oversikt over området i hotellets front og parkeringsplassen.

Kort tid etter skjer fortsettelsen det på det jeg fryktet ville inntreffe. Som antatt, kommer mannen løpende rundt hotellets ene hjørne, og trekker fortsatt med seg den livredde og hylende kvinnen. Mannens klesdrakt og frisyre tyder på at han er pashtuner, den største folkegruppen i Pakistan og verdens største patriarkalske stammegruppe. Men det er detaljer som ikke angår meg her og nå.

Pashtuneren sleper den fektende kvinnen bort til en av bilene på plassen, dytter henne inn i forsetet, setter seg inn på den andre siden. Starter motoren. Dette ville ha vært et fullbyrdet kvinneran hadde det ikke vært for at offeret får revet opp døren på sin side, og kastet seg ut av bilen. Hun havner på knærne og klarer å reise seg ganske raskt. Før mannen klarer å komme seg ut på sin side, er hun på bena, og stormer mot glassdøren og trappen der jeg står alene, antakelig med oppspilte øyne og åpen munn. Det fortoner seg komplett uvirkelig. Det raske sceneskiftet fra en dag med hvile og velvære er forvandlet til et nesten patetisk øyeblikk. Alt er uvirkelig.

Pashtuneren har kommet seg ut av bilen, og i sine flagrende gevanter setter han etter den flyktende kvinnen. Hun løper rett mot trappen - og meg. Han jager etter og nærmer seg. Hva i himmelens navn er det som skjer? Mine oppspilte øyne fotograferer fjeset til dem begge. Hun med ansiktet forvridd av redselsfylte grimaser, han med forfølgerens rasende oppsyn. Forskrekket og nesten apatisk ser jeg at han trekker en gjenstand opp fra bukselinningen. Jeg oppfatter raskt at det er en pistol. I ettertid erindrer jeg det som skjer som opptak fra en sakte og melodramatisk film., som i en western fra 50-tallet. Gjerningsmannen løfter armen og sikter på den flyktende kvinnen som løper mot meg. Det smeller - og det hele er over på sekunder. Kvinnen er bare ti meter fra meg da hun blir truffet. Prosjektilet river opp forsiden av skulderen og smeller inn i glassdøren bak meg. Så smeller det to ganger til. Nok et treff i skulderen og ett i kvinnens liv. Med hendene rett fremover mot meg og med ansiktet preget av redsel og smerte, ser jeg blodspruten slå ut av kroppen før hun faller sammen bare et par meter fra mine føtter. Det er som om kvinnen stirrer meg rett inn i øynene før ansiktet slukner. Det hele er uvirkelig. Jeg føler meg som en skrekkslagen og handlingslammet tufs der jeg står og betrakter det hele. Mannen står et øyeblikk som rådvill og fastnaglet, snur seg, løper tilbake, kaster seg inn i bilen og forsvinner ut mot hovedveien. I ettertid konstaterte jeg at pashtunernes hverdag preges av æreskultur og religion! Hva dette er et utslag av, fikk jeg aldri vite. Men for meg så det ut som en erobring av en kvinne han ønsket å misbruke.

Jeg snur meg for å se om det kommer hjelp, og ser tre kulehull i glassdøren rett ved der jeg står, to av kulene må ha passert i kort avstand fra hodet, og den tredje fra brystkassen. Det er ikke til å forstå at jeg har kommet uskadet fra dramaet. Hvilken utrolig tilfeldighet. Men øyeblikket med dens turbulens gir der og da ingen plass for mer dyptgående refleksjoner.

Nå kommer flere av betjeningen løpende ut og ned trappen og tar hånd om den hardt skadede kvinnen. Blodet strømmer og spruter fra skuddsårene, og de klemmer det de kan med papirservietter og medbrakte tøystykker for å stanse blødningene. Kvinnen ligger nå med lukkede øyne, og jeg har en sterk fornemmelse av at hun har forlatt oss. Heldigvis tar jeg feil. I ettertid får jeg vite at hun overlevde og at hun var skotsk og oppholdt seg her som internasjonal hjelpearbeider. Jeg får også senere vite at pashtuneren ble arrestert. Hans motiv og videre skjebne er for meg ukjent. Men jeg overlevde. Med til denne beretningen hører også det som skjedde halv time etter at kvinnen ble skutt. Et jordskjelv. Hele hotellet ryster. Senere får jeg vite at det hotellet vi skulle bodd på i sentrum ligger i ruiner. Jeg byttet hotell for ikke å bo midt i byen. Og jeg overlevde! Jeg har lyst til å skrive en bok om en livsvarig vandring i tilfeldighetenes rike.

#Peshawar #fotografBjørnFjørtoft #1985 #Pakistan #1Public

40 visninger

©Travellers` Club, Oslo, Norway    ts@travellersclub.no      Proudly made by www.hattemannen.no